Mongolia – landet i midten, mellom gigantene Russland og Kina

Hvilke utfordringer og hvilke muligheter gir det?

På veien til Mongolia tok jeg med passende lesestoff, Michael Prawdins Djingis Kan óg det mongolske verdensriket, utgitt på norsk i 1942.

I og med at jeg hadde lite kunnskap om dette kunne jeg ikke bli annet enn imponert over at Djingis Kan og hans etterfølgere skapte historiens største sammenhengende landimperium. Jeg var vel klar over det fra før, men å lese om hvordan det skjedde, på hesteryggen med pil og bue som de mest avanserte våpnene var noe annet. På høyden kontrollerte mongolene rundt 24 millioner km², tilsvarende omtrent 40–45 % av Eurasias (Europa og Asia) landareal.

Ja, jeg ble imponert, men også forferdet over hvordan det skjedde, dvs ikke ulikt hvordan andre imperialister har herjet til denne dag.

Mongolene hadde imidlertid noe som dagens vestlige imperialister ikke har eller som de ikke interesserer seg for, fordi de har blitt så trygge i sin hybris og maktfullkommenhet. Mongolene hadde stor kunnskap om landområdene de ønsket å erobre og om de som hersket der.

Hvordan kunne de ha det på 1200 og 1300-tallet? Det er delvis beskrevet i boka til Prawdin, men nylig fikk jeg ved en tilfeldighet hjelp av en Facebook-gruppe som heter «Norges historie – verdenshistorie med fokus på Norge, vikinger, sjøfart, krig, oppdagelser og viktige hendelser»:

«Da Genghis Khan og hans etterfølgere erobret store deler av den kjente verden, sto de overfor et logistisk mareritt: Hvordan styrer man et rike som strekker seg fra Stillehavet til Donau?

Løsningen var Yam-systemet, en ekstremt effektiv form for stafett-tjeneste.

Langs de viktigste rutene i imperiet ble det etablert stasjoner med nøyaktig 30 til 50 kilometers mellomrom. Hver stasjon fungerte som et toppmoderne postkontor med hundrevis av friske hester, mat og senger klare til enhver tid.

Budbringerne bar et spesielt metallskilt kalt paiza, som ga dem rett til øyeblikkelig assistanse og de beste hestene.

Disse rytterne stoppet nesten aldri. De surret magen og brystet med stramme bandasjer for å tåle den ekstreme påkjenningen av å ri i full galopp over enorme avstander.

Når de nærmet seg en stasjon, brukte de en bjelle for å signalisere at neste hest måtte gjøres klar.

Dette systemet var så raskt at nyheter kunne krysse tvers over Asia på dager i stedet for måneder.

Det var denne informasjonsfordelen som gjorde at mongolske generaler kunne koordinere angrep med kirurgisk presisjon, selv når de befant seg hundrevis av kilometer fra hverandre.

Mens Europa fortsatt var preget av fragmenterte småriker med treg kommunikasjon, hadde mongolene skapt en forløper til det moderne internett, bygget på hesteryggen».

Mongolenenes store rike smuldret opp etter hvert som de begynte å krige mot hverandre og etter hvert som deres fiender lærte hvordan de kunne slå tilbake. Svartedauen rammet riket før den kom til Europa. Mongolrikets enorme nettverk av handelsruter kan ha vært en viktig infrastruktur for sykdommens spredning.

Kartet under viser dagens Mongolia innenfor de stiplede linjene som del av det tidligere imperiet. Det er heller ikke noe lite land, ca fire ganger så stort som Norge, men med kun 3,5 millioner innbyggere. Mongolia er derfor det landet i verden som har lavest befolkningstetthet: 2,18 innbyggere pr kvadratkilometer.

Hvordan er den geopolitiske situasjonen for Mongolia i dag?

Beliggenheten mellom kolossene Kina og Russland, uten grense til noe annet land, gjør at det er nødvendig å ha et godt forhold til begge, mens avhengigheten av Kina er større enn avhengigheten av Russland. En avtale mellom Kina og Mongolia forplikter Mongolia til ikke å tillate tredjeland “å bruke mongolsk territorium på en måte som truer Kinas sikkerhet”, iflg GhatGPT. På det området er mongolske myndigheter avgjort klokere enn norske.

Mongolia fører en politikk for bedre forhold til “tredjenaboer” for å bli mindre avhengig av kolossene, en slags nøytralitetspolitikk der Mongolia vil slippe å velge mellom Kina og Russland på den ene siden og Vesten på den andre, for at ingen enkeltmakt skal kunne bestemme landets utenrikspolitikk. ChatGPT ga denne oppsummeringen (under).

Jeg ankom Ulan Bator 10. august

Innflyvningen minnet meg om Kasakhstan, “steppenes land”, der jeg var i 2024.

Ankomsten skjedde i en periode med drivstoffmangel i Mongolia.Det hadde sammenheng med krigen om Ukraina og at Ukraina har angrepet og slått ut en rekke russiske anlegg for produksjon og foredling av olje. Jeg så stadig køer som den under, skjønt bildet gir et dårlig inntrykk av hvor lange køene kunne være. Det kunne være opptil to dager i kø for å få drivstoff, men det gikk som regel på noen timer, ble jeg fortalt.

Det ble bedre mens jeg var der. Taxisjåføren tilbake til flyplassen sa at han nå kunne fylle tanken, tidligere bare 20 liter. Mongola inngikk ny avtale med Russland om oljeleveranser, sa konsulen ved det norske konsulatet i Ulan Bator. Hun hadde bilde av det norske kongeparet på kontoret, dvs Harald og Sonja.

Drivstoffmangel er imidlertid et tilbakekommende problem i Mongolia, og det skyldes ikke bare avhengigheten av Russland. Mongolia Weekly omtalte det som “et årlig ritual!” 4. november i fjor:

“Mongolia importerer hver dråpe drivstoff, nesten alt fra Russland, med små volumer fra Kina. Når Moskva begrenser eksporten eller midlertidig stanser raffinerier, stopper Mongolias økonomi opp. Oktobermangelen har nå lettet, men den understreket hvordan et system med én leverandør setter økonomien som gissel for hendelsene i Russland …..

Regjeringen skylder på eksterne sjokk, men deres egen priskontroll er en del av mangelen den hevder å fikse. Å fjerne subsidier over natten ville straffe de fattige, men å beholde dem sikrer at syklusen gjentar seg. En gradvis utfasing, kombinert med målrettet støtte til lavinntektshusholdninger, er den eneste bærekraftige veien.

Å diversifisere drivstoffkildene er like presserende. Minister Damdinnyam møtte Kasakhstans ambassadør i Ulaanbaatar for å diskutere å bli en «tredje kilde» til petroleum, gitt Mongolias 90 % avhengighet av Russland og 10 % av Kina. Men slik diversifisering er fortsatt ambisiøs uten investeringer i jernbaneforbindelser, lagring og finansiering. Løfter om alternativ forsyning betyr lite uten infrastruktur for å levere den.

Mongolias energiusikkerhet stammer fra forsinkelser, avhengighet og politisk treghet. En nasjon som pumper råolje, men importerer nesten alt drivstoffet sitt fra en sanksjonsrammet nabo, betaler for årevis med selvtilfredshet.”

The Diplomat 6. august i år:

«Mongolias drivstoffkrise er et etterspørselsproblem, ikke bare et tilbudsproblem.
Årsaken til krisen kan tilskrives både eksterne og interne faktorer, noe som fremhever Mongolias energiusikkerhet. Løsningen kan være en vei mot elektrifisering av transport» (min kursiv).

Jeg ble kjent med Erkhem «Eeggie» Erkhem på bussen fra Ulan Bator vel 20 mil nordover til Darkhan, der han bor. Han er sveiser av yrke og pendler en del til hovedstaden.

«For å være ærlig tror jeg at en av hovedårsakene er at myndighetene våre ofte blander seg inn i private virksomheter av politiske grunner. For å holde folk fornøyde og få støtte fra befolkningen, legger myndighetene noen ganger press på selskapene som importerer drivstoff om å holde prisene lave.

På grunn av dette har selskapene ikke så mye insentiv til å ha store drivstoffreserver. Det kan også føre til at det blir solgt billigere drivstoff, og noen ganger drivstoff av dårligere kvalitet.

Mongolia har to store nasjonale høytider hvert år: Naadam og Tsagaan Sar, det mongolske månenyttåret. Under disse høytidene reiser veldig mange mennesker fra byene ut på landsbygda, og derfor øker etterspørselen etter drivstoff kraftig. Denne gangen ble situasjonen også påvirket av krigen og situasjonen i Russland. Og siden dette skjedde rundt Naadam, gjorde det drivstoffmangelen enda verre.

Et annet stort problem er at Mongolia er nesten helt avhengig av Russland når det gjelder drivstoff.

Jeg spurte så hvilke alternativer Mongolia har når det gjelder akkurat dette? For det finnes vel ikke andre olje og drivstoff-produserende land i nærheten? Og derfor vil import fra andre land bli langt dyrere?

Så lenge vi ikke er et land som produserer nok selv, vil vi fortsette å måtte kjøpe dyre varer fra utlandet. Den viktigste løsningen er derfor å legge bedre til rette for utenlandske investeringer og utvikle nødvendig infrastruktur og produksjon, særlig innen energi og petroleumsprodukter. Problemet er at mange mongolere ikke har et godt forhold til utenlandske investeringer. Det er en svak forståelse for at slike investeringer kan være gjensidig fordelaktige – at både investoren og Mongolia kan tjene på samarbeidet. Politikerne har dessverre utnyttet denne holdningen og spilt på den i mange år.

Mongolia har et parlamentarisk styresett. I 1990 vedtok vi en ny grunnlov og ble et demokratisk land. Men i dag er det partiet som har flertallet og sitter med regjeringsmakten, det samme kommunistpartiet som hadde makten i omtrent 70 år, fra 1921 og fram til 1990. Jeg tror at dette har mye å gjøre med at mange mongolere, særlig de som er over 50 år, fortsatt har ganske konservative holdninger. Det påvirker også hvem de velger inn i parlamentet.

Hvorfor kan ikke den mongolske staten bygge anlegg for å raffinere råolje til drivstoff, for å ta et eksempel? Det er noe staten eventuelt kan gjøre i samarbeid med både innenlandsk og utenlandsk ekspertise og kapital.

Vi har faktisk oljefelt i Mongolia. Råoljen blir eksportert direkte til Kina. Jeg vet ikke om dette stemmer, men slik jeg har hørt det, skal oljefeltet ha relativt små reserver. Derfor skal det være risikabelt å bygge et raffineri basert på bare dette oljefeltet. Personlig tror jeg at et prosjekt for å utvinne naturgass fra brunkull kan ha større potensial enn å bygge et tradisjonelt oljeraffineri. Den største naturressursen Mongolia har, er tross alt kull.

Når det gjelder fornybar energi, er det selvfølgelig en av de beste løsningene. Men når det gjelder Mongolia, mener jeg at vi først må øke folks kunnskap og forståelse av politikk og økonomi. Vi har en nomadisk kultur, og mange mongolere protesterer til og med mot vannkraftverk fordi de mener at det er feil. Tenk deg at vi faktisk har klart å stoppe et prosjekt for å bygge et vannkraftverk!

Mongolias har også enorme forekomster av kobber og andre kritiske mineraler gjør landet stadig mer interessant for USA, EU, Japan og Sør-Korea – samtidig som Kina er den naturlige kjøperen på grunn av geografien.

Veitrafikkken i Mongolia har også et stort potensiale, når det gjelder flyt i trafikken. Det er et paradoks i landet med lavest befolkningstetthet av alle. Men stadig flere nomader søker en mer behagelig livsstil i hovedstaden især. Ulan Bator skal ha blitt bygget for en halv million mennesker, med hjelp av Sovjetuninen på 1920-tallet, men huser nå over halvannen milion. Mye kan bli bedre når den første undergrunnsbanen åpner. Men det var nærmest smertefullt å se at to ambulanser med fulle sirener ble stående i ca et minutt i et lyskryss før de kom over, som jeg så en av de siste dagene jeg var der.

………………………………………………………………………………………….

Menneskene man møter når man reiser har mye å si for opplevelsen man får, særlig når man reiser aleine, som jeg vanligvis gjør.

På bussen til Darkhan møtte jeg som nevnt Erkhem «Eeggie» Erkhem. Det var hell i uhell. For først prøvde jeg å skaffe billett til tog fra Ulan Bator til Darkhan. Men det var utsolgt. Jeg hadde gledet meg til å ta den trans-mongolske jernbanen, som skal være spesiell (sørover går den gjennom Gobi-ørkenen til Kina, nordover inn i Russland). Men da gjensto buss som alternativ.

Bussen var oppsatt med kortere reisetid og veien til Darkhan var bedre enn jeg antok. Så det var ikke noe dårlig alternativ. Men det beste med turen var at det var akkurat Erkhem Erkhem som hadde kjøpt billett ved siden av meg. Han var vennlig, hjelpsom og imøtekommende og kunne fortelle at han bor i Darkhan med kone og barn.

Da vi gikk av bussen utenfor byen trodde jeg at jeg måtte ta taxi inn til byen. Men da kunne Eeggie fortelle at jeg ikke trengte det, da kona, Enkhuush, skulle hente oss. Deres yngste datter var med og de tok meg rundt på en utflukt til monumentet som er avbildet nedenfor. «Khan-armbåndet» er et tradisjonelt mongolsk ornament og et symbol på byen Darkhan, som ble grunnlagt gjennom samarbeid, vennskap og støtte fra flere land.

Plommen i egget eller kronen på verket eller rosinen i pølsa var at jeg ble invitert med på tur til Selenge dagen etter, dit jeg hadde tenkt å reise uansett. Selenge ligger enda lenger nord, grensende til Russland. Det ble en heldagstur, inn i en grensesone mellom Mongolia og Russland, der det er en stor naturpark.

Her i parken med hele familien, bortsett fra den eldste datteren, som studerer i Seoul, Sør-Korea.

Denne ga meg assosiasjoner til Sinnataggen i Frognerparken, bortsett fra at han ikke er sint.

Her er foreviget to av en tidligere opprører-gruppe som utgjorde Mongolias Robin Hood, som stjal fra de rike og ga til de fattige. I bakgrunnen skimtes et tog langs den trans-mongolske jernbanen, som fraktet en lang rekke tomme drivstofftanker tilbake til Russland.

Da jeg skulle fra Darkhan tilbake til Ulan Bator skjedde noe som sier noe om kulturen der, kanskje i hele Mongolia.

Det begynte med at Eeggie under middagen kvelden før tilbød seg å kjøre meg fra hotellet til busstasjonen der bussen til Ulan Bator skulle gå kl 11. Det er ingen ende på generøsiteten hans og familiens og tilbudet var naturligvis for godt og for hyggelig til at jeg kunne si nei. Avtalen var derfor at han/de skulle plukke meg opp ved hotellet kl 10, et perfekt tidspunkt, i og med at frokosten er mellom 9 og 10 på Buuday hotel. Jeg visste ikke da hvor mange fra familien som ville dukke opp.

Etter frokosten i dag gikk jeg ut på veien for at Eeggie skulle slippe å kjøre inn på hotellets område. Snart kom det en bil som lignet mye på hans og som sakket farten for å stanse. I den satt et par som på avstand og i motlys kunne gå for å være Eeggie og Enkhuush og det ble blinket med lyset på bilen for å signalisere at jeg skulle hoppe inn, noe jeg gjorde med ryggsekk og bag.

Fra baksetet viste det seg imidlertid at det var noe som ikke stemte, men da var bilen allerede i gang. Det var ikke Eeggie og Enkhuush som satt foran meg. Det var et eldre par, og de kunne ikke et ord engelsk. Så det var vanskelig å gjøre meg forstått da jeg sa at det hadde skjedd en misforståelse og at de må stoppe for å slippe meg av. Men det var ingen tegn til at de ville stoppe, så mange tanker raste rundt i hodet mitt. Hvorfor plukket de meg opp, hvor hadde de tenkt å kjøre meg osv.

Til slutt stoppet de likevel, så de hadde tydeligvis ingen baktanker med å plukke meg opp. Jeg nølte ikke med å komme meg ut av bilen, som da kanskje hadde kjørt en kilometer. Så var det å ringe til Eeggie, som på dette tidspunktet hadde nådd fram til hotellet, for å forklare hva som hadde skjedd. Men hvordan skulle jeg forklare hvor jeg var, i denne byen som er temmelig ukjent for meg og med fremmede bokstaver og ord på bygninger og skilter?

Pulsen var temmelig høy på dette tidspunktet, for jeg skulle jo rekke bussen. Men jeg fikk forklart at de skulle fortsette rett fram i samme retning som de kom fra og etter hvert sa Eeggie, over telefonen, at han så meg fra avstand.

Da pustet jeg naturligvis lettet ut. I bilen satt hele familien, som i går og dagen før. Vel installert i bilen fikk vi oss snart en god latter mens jeg gjenvant hvilepulsen på veien til bussen.

Hva skjedde, egentlig? Det hører med til historien at drosjetilbudet i Mongolia ikke er mye regulert fra myndighetenes side. Jeg så forgjeves etter en drosje da jeg ankom med buss fra flyplassen til Subhkaatar Square i sentrum av Ulan Bator. Så det ble en ganske lang gange med sekk og bag mens jeg peilet meg fram til Town Yard Hostel med hjelp av Google Maps. Dagen etter ble jeg forklart at det kanpt finnes ordentlige drosjer med skilt på taket i Ulan Bator. Så man slenger ut en tommel, en hånd eller vifter med hele armen og håper på det beste, som når man haiker i Norge.

Det hender dog ganske ofte at noen stopper uansett, hvis det ser ut som man trenger skyss et eller annet sted. Men da blir man spurt om hvor man skal. I det omtalte tilfellet fikk jeg ikke et eneste spørsmål. Og jeg var i god tro, til å begynne med, så da var vel de også det, hva de enn trodde. For paret som plukket meg opp må også sitte igjen med noen spørsmål. De ønsket antagelig bare å hjelpe meg.

På Town Yard Hostel i Ulan Bator var det også en mengde russere. De kom fra forskjellige deler av Sibir (som grenser til Mongolia), ifb med et buddhistisk arrangement som gikk over flere dager, og var både generøse og inkluderende. Tre av dem, en liten kjernefamilie, ba meg med på ekskursjon til et buddhistisk tempel og seinere et museum. Etterpå ble det lunch i en restaurant, også den opprettet av Sovjetunionen på 1920-tallet. Den skal en stund ha vært den eneste i Ulan Bator. Er usikker på hva den heter. Der traff vi to mongolere som russerne kjenner, til høyre på bildet nedenfor.

Subhkaatar Square. Slike store åpne plasser med monumentale bygg, synes å være typisk for land som tidligere var Sovjet-republikker, samt for dagens Russland og Hviterussland. Men det kan gå lenger tilbake.

Inngangen til et tempel som ligger et stykke oppe i fjellet i Mongolias nasjonalpark.

Til slutt: Bilder fra og i Djingis Kan-statuen som ble oppført i 2006, av en mongolsk reiseoperatør, ble jeg fortalt. Det var nok en god investering. Støvelen er faktisk laget av skinn, konstaterte jeg ved berøring. Djingis Kan trengte nok så store støvler.

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Lars Birkelund.