Da venstresiden ofret erkjennelsen for taburettene

7. september 2026

moxnes i tanks — Bjørnar Moxnes på kjøretur i tanks. Foto fra Facebook-profilen til Moxnes. Bildet er ikke KI-generert.

Erkjennelsesteoriens havari, fryktens psykologi og den kompakte majoritet

169 av 169 stortingsrepresentanter slutter opp om våpenforliket og en endeløs militær opptrapping. Hvorfor kaster selv høyt utdannede politikere all kritisk sans over bord? Svaret finnes i skjæringspunktet mellom tapt erkjennelsesteori, fryktens primitive psykologi og Henrik Ibsens advarsel om «den kompakte majoritet».

Når et samlet Storting opptrer som et unisont ekkokammer for eskalerende våpenleveranser og en permanent krigsøkonomi, skyldes det ikke nødvendigvis lav intelligens. Det skyldes et politisk system der epistemologi – den oppriktige søken etter sann kunnskap – er fullstendig erstattet av retorikk, opportunisme og flokkmentalitet.

Din støtte holder oss gående!

Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.

Støtt oss her

Samfunnsdebattant Kjetil Tveit satte nylig fingeren på et fundamentalt skille: Mens epistemologen spør hva som er sant, hva som taler imot egne oppfatninger og hva som skal til for å endre mening, spør retorikeren utelukkende hvordan man overbeviser og nedkjemper motstanderen. Når retorikken fortrenger erkjennelsesteorien, begynner man med konklusjonen og bruker intellektet som et rent forsvarsverk.

Men dette forklarer bare metoden. Skal vi forstå drivkraften bak hvordan hele forsamlinger lar seg fange i samme tunnelsyn, må vi se på psykologien bak flokkdannelsen.

Frykt som grobunn og Ibsens «kompakte majoritet»

Psykologspesialist ved St. Olavs hospital, Svein Øverland, minnet i NRKs Nyhetsmorgen om de grunnleggende mekanismene bak hvordan rykter, fiendebilder og ensporede narrativer sprer seg: Frykten er den fremste katalysatoren. Når frykt vekkes i en befolkning eller i en forsamling, hemmes den rasjonelle kognisjonen. Den kritiske sansen viker for et intenst behov for trygghet, nyanser avvises som farlige, og flokken slutter rekkene om enkle, svart-hvite forklaringer. Frykten gir perfekt grobunn for at uetterrettelige påstander svelges rått.

Her møter den kliniske psykologien Henrik Ibsens tidløse samfunnskritikk. Skribent Ingrid Berg reiste nylig et beslektet spørsmål med utgangspunkt i En folkefiende: Hvorfor hører så mange, til tross for lang utdannelse og høy intelligens, likevel til den ukritiske massen? Hvorfor flokker folk seg så villig for å hylle vedtatte helter og autoriteter, fremfor å tenke selvstendig?

Svaret doktor Stockmann ga for nesten 150 år siden, treffer dagens stortingssal med kirurgisk presisjon: «Sandhedens og frihedens farligste fiender iblandt os, det er den kompakte majoritet».

Når frykten etableres som premiss, fungerer flertallet som en undertrykkende og feig masse. Akademiske grader og høy intelligens gir ingen immunitet; tvert imot lærer systemet ressurssterke mennesker hvordan de mest elegant kan rasjonalisere majoritetens vedtatte sannheter for å unngå sosial og politisk utstøtelse.

Venstresidens fallitt: Fra opposisjon til underkastelse

Det mest deprimerende uttrykket for denne fryktstyrte majoritetens makt finner vi på venstresiden, som historisk har hatt som sin fremste oppgave å gjennomskue stormaktsspill og militarisering.

Først falt SV. På landsmøtet våren 2023 forlot partiet femti års prinsipiell motstand mot NATO og strøk kravet om utmelding. De underkastet seg majoriteten for å fremstå «regjeringsdyktige».

I Rødt har man havnet i en uforenlig politisk spagat: På papiret er partiet fortsatt motstander av norsk NATO-medlemskap, så den verbale konsensusen om at alliansen er feilfri er formelt ikke total. Likevel har partiet i praksis kapitulert fullstendig for den samme krigslogikken.

På Rødts landsmøte i april 2023 sto undertegnede selv på talerstolen som delegat og advarte innbitt mot å åpne for norsk våpeneksport. Som pasifist og militærnekter minnet jeg forsamlingen om at mer våpen aldri fremmer fred, men tvert imot gir flere drepte og øker faren for en ukontrollert storkrig mot en atommakt. Stortingsrepresentant Geir Jørgensen og en prinsipiell fløy kjempet hardt imot linjeskiftet, fordi de forsto at våpenleveranser forlenger en destruktiv utmattelseskrig på stormaktenes premisser.

Likevel snudde flertallet. Partiledelsen fryktet konsekvensene av å stå utenfor den kompakte majoriteten: Nådeløs fordømmelse, hets og medieslakt. For ikke å bli radert ut ved stortingsvalget i 2025, overtok partiet etablissementets retorikk om å «støtte den ukrainske motstandskampen mot russisk imperialisme».

Kalkylen fungerte rent parlamentarisk: Partiet overlevde og økte fra 8 til 9 mandater. Men prisen var total kapitulasjon: Rødt beholdt en tannløs NATO-motstand i skuffen, men stemmer i dag lojalt for Stortingets enstemmige våpenforlik og alliansens opprustningslinje.

Dogmet om at «alliansen aldri truer»

Den kompakte majoriteten på Løvebakken opprettholdes av to urokkelige dogmer: «NATO er en ren forsvarsallianse som aldri truer noen», og «ethvert suverent land har en uforbeholden rett til å velge sine egne allianser».

Epistemologisk sett er dette en intellektuell kortslutning. I realpolitikk defineres en trussel aldri av avsenderens selvoppfattede edelhet, men av motpartens geografiske sårbarhet. Å hevde at Moskvas reaksjon er uforståelig fordi NATOs hensikter er gode, er like barnslig som om Sovjetunionen under Cubakrisen i 1962 skulle avfeid USAs reaksjon med at atomrakettene deres «ikke truet noen». Man nekter å forholde seg til motpartens premisser og forkaster geopolitisk kausalitet.

De overhørte advarslene: Kennan og Burns

Konsensusen om at krigen var fullstendig uforutsigbar og «uprovosert», krever at tre tiår med faglige diplomatiske analyser fortrenges:

George F. Kennan (1998): Arkitekten bak USAs oppdemmingspolitikk under den kalde krigen advarte i The New York Times om at NATOs utvidelse østover var en «fatal feil» som ville starte en ny kald krig, nøre opp under russisk militarisme og gjøre Moskva fiendtlig innstilt mot Vesten.
William J. Burns (2008): Som USAs Moskva-ambassadør (og senere CIA-sjef) forfattet han notatet «Nyet Means Nyet». Burns slo fast at ukrainsk NATO-medlemskap var den klareste av alle røde linjer for den russiske eliten, og advarte om at medlemskapspress ville splitte Ukraina og provosere frem en russisk militær intervensjon.

Bucuresti og generalprøven i Georgia

Advarslene ble overkjørt. På NATO-toppmøtet i Bucuresti i april 2008 presset George W. Bush gjennom kompromisset om at Ukraina og Georgia skal bli medlemmer, til tross for motstand fra Angela Merkel og Nicolas Sarkozy. Resultatet var det verste av to verdener: Provokasjon uten beskyttelse.

Fasiten kom fire måneder senere. Georgias president Mikhail Saakashvili feiltolket Bucuresti-erklæringen som vestlig ryggdekning og angrep Sør-Ossetia natten til 8. august 2008. Moskvas motreaksjon var nådeløs, lynrask og etablerte frosne konflikter som effektivt stengte Georgias alliansedør. Femdagerskrigen var generalprøven som viste hva som skjer når retoriske allianseløfter kolliderer med den geografiske virkeligheten.

Ad hominem: Flokkens våpen mot sannheten

Hvordan håndterer Stortinget, redaksjonene og kommentariatet denne dokumenterte historien? Ikke gjennom epistemologisk debatt, men gjennom det reneste argumentum ad hominem.

Akkurat som i Ibsens drama, der enhver som utfordrer det rådende narrativet blir brennemerket som en samfunnsfiende, blir enhver kritisk stemme i dag stemplet som «Putin-apologet», «femtekolonist» eller«kollaboratør». På samme måte som saklig skepsis til klimatiltakenes globale effekt avfeies med merkelappen «klimafornekter», kveles debatten om krig og fred ved å angripe personen heller enn saken.

Det krever intellektuelt mot å stå opp mot en fryktstyrt majoritet og si: «Vår strategi har feilet. Motparten hadde et poeng». Men i et parlament der SV har kapitulert og Rødt har solgt sin anti-militaristiske ryggrad for å beholde taburettene, har vi fått et politisk landskap helt blottet for opposisjon. Prisen for denne feigheten betales av det ukrainske folket, mens Europa føres stadig nærmere kanten av stupet.