Ikke mangfold og ytringsfrihet, men ensretting og utstøting.

I Norge har det i det siste månedene vært en kraftig offensiv mot dem som ytrer seg annerledes enn de som styrer den offentlige samtalen i Norge. De dominerende er opprørte over motforestillinger mot deres meninger.

Det virker som en organisert offensiv. Men det er heller at mediekontrollørene er så rusa på sin egen ensretta «den eneste mulige politikken» at offensiven utvikles som på instinkt.

Tidene er vanskelige. Europa preges ikke på noen måte av frykt for omfattende krig, snarere tvert imot. Det er ikke mediekontrollørene som skal tvinges ut i krig, men de samme som i tidligere kriger. Da er det viktig at de som er tiltenkt rollen som kanonføde, gjøre det mulig for noen å sitte trygt i redaksjonslokalene. For vi «andre» er i økende grad uenig i de styrendes politikk. Det såkalte høyre-sentrum og venstre-sentrum taper tillit i alle land. Misnøyen med den mislykte politikken øker. Da er det ikke rart at panikken for motforestillingene øker.

Små ekstreme grupper rundt statsfinansierte Filter nyheter har makt til å få statens egen medieinstitusjon NRK til å gi plass til å diskutere hva som skal gjøres med de uenige, de ulydige. Som avtroppende AUF-leders jobbsøkende uttalelser om meningsmotstandere og om en redaktør i Document.no skal få ha medlemskap i den private koseklubben Redaktørforeningen.

Hvorfor er det statens og offentlighetens problem hvem som er medlem i Redaktørforeninga? I hvilke andre land er det statens kringkaster som skal kontrollere hvem som får være medlem i en redaktørklubb?

Det er ikke økende ytringsfrihet de dominerende mediene etterlyser. Filosofen Einar Øverenget fikk for åtte år sia slippe til i Aftenposten 10.09.2018 medfølgende spørsmål:

«Det som bekymrer, er at i økende grad så handler samfunnsdebatten om nettopp det: At enkelte bør fratas muligheten til å ytre seg. Det er ikke motargumenter som kommer til uttrykk, men snarere vurderinger av hvorvidt noen burde fått anledning til å ytre sin mening. Det er simpelthen en økende anerkjennelse av intoleranse i samfunnsdebatten».

For åtte år sia ble dette uttalt. Etter Øverengets bekymring i 2018 har kampen mot påstått uønska ytringer eksplodert. Det har blitt en av medienes hovedoppgaver å innskrenke den offentlige samtalen. I motsetning til det som står i Grunnlovens § 100 om at «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.», har både alle private medieorganisasjoner og statens mange institusjoner hatt som hovedoppgave å innskrenke og ensrette «den offentlige samtalen».

Som at  en jusprofessor krevd at en kollega måtte fjernes fra universitetet i Oslo fordi hun mente at vi måtte ha mer norsk språk på universitetene i Norge. Hun jobber nå  på et annet universitet. Så lenge det varer. Særlig i universitetssektoren er ensrettinga sterk. Alle med motforestillinger må tie til etter at de går av med pensjon.

Nå er hovedkampen for å få avskjediga professor Glenn Diesen blitt en symbolsk kamp mot at enhver som ytrer seg for andre synspunkter enn de «vi»; redaktørforeninga, regjeringa med flere er akseptabelt for om internasjonale politiske spørsmål.

Antidemokratiske og kansellerende tiltak som sensurorganet Faktisk.no og universitetstiltaket C-Rex mot påstått høyreekstremisme legger grunnlaget for samfunnets utstøtings- og kanselleringspolitikk. De utdanner politiske sensorer som tar med seg giften til andre arbeidsplasser.

Fra hvilke stater er medielederne henter sin inspirasjon og sin politikk fra?

Dette har ikke noe med mangfold og ytringsfrihet å gjøre. Det er bare keiserens nye klær, Rødhettes.

Kampen mot uønska ytringer varsler ingen god framtid.

---

Denne artikkelen ble publisert av Politikus.