oss 150 kroner!
I den røykfylte, sjakk-klaprede luften på Café de la Régence i Paris, et besøkt sted for Voltaire og Rousseau, for revolusjonære og filosofer, møttes Karl Marx og Friedrich Engels til det som skulle bli den sanne opprinnelsen til vitenskapelig sosialisme. Café de la Régence i Paris var et kjent sjakksenter og et intellektuelt samlingssted på 1700- og 1800-tallet, besøkt av filosofer og revolusjonære, inkludert Voltaire, Rousseau og senere Marx og Engels, hvor sistnevnte pars historiske møte i 1844 startet deres livslange samarbeidende revolusjonære prosjekt. Selv om de hadde møttes kort to år tidligere på kontoret til avisa Rheinische Zeitung, var møtet lunkent, overskygget av Engels’ langvarige bånd til Berlins «unghegelianere» og Marx’ forsiktige nedlatenhet.
Men sommeren 1844 hadde verden snudd. Friederich Engels hadde tilbrakt to år i Manchester, det bankende, svarte hjertet av industrikapitalismen, og vært vitne til den engelske arbeiderklassens rå, knusende elendighet, chartist-omveltningene, tekstilarbeidernes utslettede lunger og slummen som avlet kolera som roser avlet torner. (Chartistbevegelsen var en massepolitisk kampanje for arbeiderklassen i Storbritannia i løpet av 1830- og 1840-årene som søkte demokratiske reformer gjennom Folkepakten, inkludert allmenn mannlig stemmerett og hemmelige avstemninger, og hvis omveltninger Engels var vitne til på nært hold under sin tid i Manchester.) Mens han var i Paris i politisk eksil etter å ha blitt tvunget ut av Preussen, fordypet Marx seg i fransk sosialistisk tankegang og ble hjemsøkt av minnene om det blodige arbeideropprøret i Lyon i 1831. Da de møttes igjen ved det Régence-bordet, over vin og radikale ideer, var det ikke et møte mellom tankene, det var en sammensmelting av flammer.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herFor å forstå betydningen av den ettermiddagen, må vi se Europa slik det virkelig var på den tiden: En samling av absolutte monarkier sammen med de nye grusomhetene i den industrielle kapitalismen. 1840-årene var kjent som «de sultne førtiårene», et tiår preget av mislykkede innhøstinger, potetråte, matopptøyer og den reaksjonære tilbakekomsten av gamle monarkier over hele Europa etter Napoleons endelige nederlag. Borgerskapet hadde med hell styrtet den gamle føydale ordningen, men de rettet raskt våpnene sine mot de samme arbeiderne som hadde kjempet sammen med dem på barrikadene.
I England svarte regjeringen på Folkepakten med brutal undertrykkelse. I Preussen kuttet og forvrengte statlige sensurer alle opposisjonsaviser. I Frankrike opererte Louis Philippes såkalte «borgerlige monarki» som et korrupt kasino, hvor de rike ble rikere mens vanlige arbeidere ble redusert til å spise hestekjøtt og brød blandet med sagflis. Marx, 26 år gammel, var allerede en jaget intellektuell, kastet ut av Preussen for sin journalistikk, og han hadde nettopp fullført sine økonomiske og filosofiske manuskripter fra 1844, hvor han først skisserte teorien om fremmedgjort arbeid, den forferdelige sannheten om at arbeideren under kapitalen produserer de samme lenkene som binder ham.
Engels, 23 år gammel, hadde nettopp publisert Arbeiderklassens tilstand i England, en ødeleggende empirisk tiltale som ikke bare var statistikk, men en moralsk obduksjon av et system som behandlet mennesker som brennbart brensel for profitt. Møtet deres brakte sammen abstrakt filosofi og hard fysisk virkelighet, og kombinerte hegeliansk dialektikk om forandring og motsetning med den brutale sannheten om et lite barns ryggrad som var forvridd av å jobbe i en kullgruve. Den augustdagen var ikke en høflig intellektuell utveksling, det var en revolusjonær pakt som skulle vare livet ut.
Tre år seinere skrev Friedrich Engels «Kommunismens prinsipper» (Grundsätze des Kommunismus) i oktober og november 1847. Dette dokumentet fungerte som det direkte førsteutkastet til Det kommunistiske manifest.
Engels skrev opprinnelig Kommunismens prinsipper som en katekisme – det vil si en tekst strukturert med 25 konkrete spørsmål og svar (f.eks. «Hva er kommunismen?» og «Hva er proletariatet?»
Rett før Kommunistenes forbund skulle holde sin andre kongress i slutten av november 1847, skrev Engels et brev til Karl Marx. Der foreslo han å skrote katekisme-formen. Han mente det ville være mye mer slagkraftig å kalle dokumentet et manifest, siden det også måtte inneholde en del historisk analyse.
Marx tok utgangspunkt i Engels’ prinsipper og mange av de samme kjerneideene da han i ukene etterpå la siste hånd på det berømte manifestet som ble trykt i 1848.
Da manifestet først ble trykt anonymt i London i februar 1848, besto det første opplaget kun av rundt 2000 eksemplarer på tysk.
Det anslås at det er trykt og solgt rundt 500 millioner eksemplarer av Det kommunistiske manifest på verdensbasis siden det først ble utgitt i 1848. Dette gjør det til et av de mest utbredte og oversatte politiske skriftene i verdenshistorien, kun overgått av noen få religiøse og historiske tekster som Bibelen.
Det finnes ikke noen tegning av Marx og Engels på Café de la Régence, men det finnes mange bilder av kaféen, og det finnes bilder av Marx og Engels på 1840-tallet, så vi har tatt oss den frihet å la KI gi oss et intrykk av hvordan det kan ha sett ut. Vi håper at man tilgir oss.
