Det ukrainske folket kjemper for sin overlevelse … mot Ukraina

Det Vesten kaller et demokrati, kaller ukrainerne et mareritt.

Av Deaglan O’ Mulrooney, the spectacle magazine, 24. august 2026.

God dag, tilskuere,

la meg først starte med en personlig bemerkning, for denne artikkelen har jeg ruget på lenge, og den fortjener ærlighet før noe annet. Jeg visste den ville bli kontroversiell. Jeg visste at den ville gjøre noen av leserne mine sinte. Jeg visste til og med at noen kanskje ville si opp abonnementet. Det er ikke behagelig å vite. Men det er ikke min jobb å fortelle folk det de vil høre, eller å bekrefte overbevisninger de allerede har. Min jobb er å fortelle sannheten slik jeg ser den, basert på bevisene jeg har samlet.

For omtrent fem år siden, da denne krigen utviklet seg fra en borgerkrig i Ukraina til full krig, var jeg fullstendig feilinformert om tilstanden i Imperiet, i likhet med de fleste europeere. Jeg var helt på Ukrainas side. Jeg brukte tid på nettet med å kalle folk russiske propagandister. Jeg kjøpte en ukrainsk fotballdrakt, som jeg stolt pleide å ha på meg …

… fordi jeg ikke visste noe om Ukraina eller Russland utover det de vestlige hovedstrøms-mediene hadde fortalt meg. Fem år senere har meningene mine endret seg fullstendig, og dette ble ikke oppnådd ved én enkelt hendelse, men ved prosessen med å starte the spectacle og forske på det palestinske folkemordet, Israel, det amerikanske imperiet, Kina, Latin-Amerika og alt imellom. Jeg innså at de samme vestlige hovedstrøms-nyhetene som ba meg støtte Ukraina helhjertet, var de samme nyhetene som fortalte meg at det ikke fantes noe folkemord i Palestina. De samme nyhetene som løy for meg om Kina, Venezuela og Cuba. Det var da jeg begynte å gjøre mine egne undersøkelser.

Det jeg fant ut var at vestlige innbyggere ikke får hele historien om Ukraina og Russland i det hele tatt. Vi får aldri vite om borgerkrigen som startet i 2014, med mishandlingen av russisktalende ukrainere i øst, og konflikten som førte til at 14.000 av dem ble drept av Kiev. Vi får aldri vite sannheten om det vestlig-støttede Maidan-kuppet som satte Ukraina under kontroll av USA og EU. Vi får aldri se noe om hva som skjer inne i Ukraina akkurat nå, med selve det ukrainske folket. Vi blir rett og slett matet med propaganda for å holde krigsmaskinen i gang.

Denne artikkelen er for dem som er villige til å stille spørsmål ved det de har blitt fortalt. Jeg er den samme personen som brakte deg de ufiltrerte nyhetene om Palestina, Iran, Venezuela, Cuba og Kina og alt annet vi har dekket. Jeg har ingen intensjon om å lyve for deg. Jeg har heller ingen intensjon om å publisere artikler som bekrefter vestlig propaganda. the spectacle er ikke et sted for å forsterke den, men for å demontere den. Og jeg vil stadig minne deg på at de samme nyhetskanalene og kommentatorene som fremmer ‘Slava Ukraini‘, er de samme som sa til deg at du ikke skulle tro dine egne øyne i Gaza, og som fortsatt gir sine plattformer til israelske folkemordere. I dag er det den ukrainske uavhengighetsdagen. Det virker som et passende øyeblikk å snakke ærlig om et land Vesten hevder å elske og systematisk har ødelagt.

Jakten på lik

Fem år inn i en krig som har kostet hundretusener av liv, har Ukraina gått helt tom for frivillige.

Den patriotiske gløden fra 2022, de lange køene ved rekrutteringssentrene, flaggene som vaier på togstasjonene, den jernharde viljen til en nasjon under beleiring, har nå nesten fordampet. Det som gjenstår er et land som har blitt fratatt sine menn, og en stat som har tatt i bruk stadig mer desperate og brutale tiltak for å finne flere lik å sende til frontlinjen.

Tallene forteller en knusende historie. I 2023 mistet Ukraina anslagsvis 140.000 soldater, drept eller alvorlig såret. Bare for 2025 skal antallet ha nådd nesten 500.000. Selv om nøyaktige tall ikke kan verifiseres uavhengig på grunn krigens tåke, er omfanget av Ukrainas mannskapskrise ikke omstridt — Kyiv Independent, som langt ifra er et talerør for Kreml, har bekreftet at Ukrainas militære står overfor et ‘økende behov for å fylle opp kampstyrker, bygge reserver og la eksisterende soldater rotere ut av frontlinjen’, og at verneplikt har blitt landets mest omstridte innenrikspolitiske spørsmål. Den ukrainske lovgiveren Vadim Ivchenko innrømmet i mars 2026, at færre enn 10% av de nye rekruttene melder seg frivillig, noe som gjør tvungen verneplikt, ifølge ham selv, «umulig å forlate».

Statens respons har vært å gjøre systemet med verneplikt om til en kidnappingsoperasjon. Ukrainske menn i alderen 25 til 60 år er nå underlagt verneplikt under unntakstilstand og har forbud mot å forlate landet. Fordi de ikke kan overtales til å bli med, blir de rett og slett tatt.

Se: En ukrainsk mann blir tatt fra gaten av ‘verneplikts-offiserer fra TCC*’ og satt i en minibuss for å bli fraktet til vernepliktsenteret. En av titusenvis av lignende videoer. *(Territorial Centers for Recruitment and Social Support. O.a.)

Denne praksisen har nå fått sitt eget dystre navn, ‘bussifisering‘, etter minibussene som blir brukt av pressgjenger for å kidnappe uvillige vernepliktige. Nettstedet busification.org/en har arkivert nesten 10.000 klipp av ukrainske sivile som dokumenterer menneskerettighetsbruddene de er vitne til og opplever. Det som følger i denne artikkelen er hentet fra en bitteliten brøkdel av dem, og jeg vil inkludere videoer gjennom hele artikkelen, men jeg vil at du skal forstå at hvert klipp jeg viser deg representerer dusinvis du aldri vil se.

Se: En verneplikts-offiser fra TCC sniker seg innpå for å dytte en mann av sykkelen, hvoretter syklisten blir kidnappet for å mobiliseres.

I Lviv ble vernepliktige filmet mens de dro en mann ut av en barnehage og dyttet ham inn i en svart SUV mens barn så på. En kvinnestemme høres utenfor skjermen: ‘Vær så snill, stopp, det er barn her.’ Pressgjengen ignorerte henne. I Kiev ble en mann som støttet Ukrainas kamp, men som ikke ønsket å bli sendt til frontlinjen, utsatt for et bakholdsangrep utenfor hjemmet sitt. I samtale med Al Jazeera sa han:

‘De ba meg dempe telefonen og gi den fra meg», vakten sa, ikke press meg til å bruke fysiske metoder på deg. Gi den til meg nå.’

Han ble holdt i et rom med gittervinduer, en bøtte kald pasta og ingen mulighet til å kontakte omverdenen, før han ble overført til et rekrutteringssenter han beskrev mer som et fengsel enn et militæranlegg. I Odessa prøvde de å røyke en mann ut av bilen gjennom sprekken i bildøren fordi han nektet å samarbeide.

Se: TCC røyker en mann ut av bilen sin.

Som jeg sa, finnes det tusenvis på tusenvis av disse videoene, og du kan se dem alle på busification.org/en, men jeg vil dele noen få her for å understreke poenget mitt:

Se: TCC-offiserer i Lviv mishandler en kvinne for å prøve å redde mannen sin fra å bli utsatt for tvangsrekruttering gjennom bussifisering.

Se: Overvåkingskamera i Vinnytsia viser nøyaktig hvordan menn blir kidnappet for å bli sendt for å dø i det øyeblikket de forlater hjemmet sitt.

Se: En ukrainsk mann blir jaget og jaktet på av TCC-offiserer gjennom en lekepark.

Se: En mann i Lutsk blir sparket i ansiktet idet han blir bortført av TCC.

Se: En TCC-gruppe i Vinnytsia hopper ut av kjøretøyet sitt, omringer en mann og kidnapper ham umiddelbart. Ingen sjekker legitimasjonen eller papirene hans.

Se: En ung mann blir tvunget inn i en militærbil av TCC, beina henger ut av vinduet, en kvinne besvimer og en annen skriker i skrekk. Verneplikts-offiserene skyver kvinnene til side.

Se: I Odessa er en mann bare ute og går med sin kone når verneplikts-offiserer angriper ham og drar ham bort til bussen, og etterlater kona på asfalten mens hun desperat prøver å redde ham.

Jeg tror det er nok av disse videoene til denne artikkelen, men husk at dette bare er åtte videoer av omtrent 10.000 som er arkivert på www.busification.org/en.

Dette er ikke en type engangsavvik, og det er absolutt ikke russisk propaganda, som mange vil fortelle deg – det er rett og slett hverdagslivet i Ukraina for øyeblikket.

Hva skjer når de blir bortført? ‘Rekruttene’ holdes i fasiliteter som fungerer mer som oppbevaringsplasser enn kaserner, og blir mishandlet, ofte i flere dager, før de sendes til fronten. Soldater får høre av menn med våpen at de vil bli skutt hvis de forsøker å desertere.

Se: Et ydmykelsesritual i en av disse oppbevaringsplassene, lokalt kjent som ‘hønsehuset’, hvor tvangsmobiliserte ukrainske menn blir brakt etter å ha blitt kidnappet og før de blir tildelt treningsfelt. Gammel, ung, syk, spiller ingen rolle. Du vil bli slått og truet.

Resultatet er en militær styrke bestående hovedsakelig av menn som ikke valgte å være der, påført håndjern i busser til frontlinjen, og kjemper en krig de ikke ba om.

Å ja. Du leste ikke feil. Disse mennene er bokstavelig talt lagt i jern mens de transporteres, for å sikre at de ikke deserterer eller rømmer.

Se: Ukraina transporterer tvangsinnkalte menn til fronten i håndjern på grunn av høye deserteringsrater. Soldaten som filmer er Pavlo Anatoliiovych Kondratenko.

Forholdene er så uutholdelige at hundrevis av ukrainere har desertert mens de gjennomgikk militær trening i Tyskland — mer enn 80 bare i den østlige delstaten Sachsen-Anhalt, med totalt antall på hundrevis i Tyskland. I henhold til ukrainsk lov risikerer disse mennene opptil tolv års fengsel dersom de blir pågrepet. De flyktet likevel. Europarådets kommissær for menneskerettigheter Michael O’Flaherty, har uttrykt «alvorlig bekymring» over «systematisk og utbredt» misbruk fra ukrainske tjenestemenn knyttet til arbeid med verneplikt, inkludert «påstander om tortur og død». Ukrainas egen parlamentariske menneskerettighetskommissær har registrert minst 5.000 klager på brudd begått av verneplikts-offiserer siden starten av 2025.

Men her er hva vestlige medier absolutt ikke vil vise deg, fordi det i stor grad forstyrrer selve fortellingen. Det ukrainske folket kjemper tilbake. Hver eneste dag dukker det opp flere videoer av sivile som griper inn i bortføringer, drar menn fri, omringer vernepliktens kjøretøy og nekter å la naboene bli tatt. Folk kommer ut for å redde mennene sine.

Se: I Kremenchuk angriper to forbipasserende sivilister verneplikts-offiserer og stopper en syklist fra å bli kidnappet. Deretter sprayer syklisten betjentene med pepperspray og tar frem en batong og knuser frontruten på betjentenes kjøretøy. Vakkert, egentlig.

For noen dager siden grep to menn inn med et flygespark og pepperspray for å forhindre en kidnapping midt på natten.

Se: En skrikende ukrainsk mann i Vinnytsia blir reddet fra statens kidnapping av to helter som ankommer med flygespark og pepperspray.

Det faktum at det finnes menn i Ukraina som går rundt med pepperspray, spesielt for å forsvare seg mot sin egen stats pressgjenger, forteller deg alt du trenger å vite om situasjonen på bakken. I forrige uke kom en mann ut av huset sitt med en pistol og skjøt etter en verneplikts-offiser som hadde kommet for å hente hans kjære. Ikke en russisk soldat. En ukrainsk statstjenestemann.

Dette er hvor landet befinner seg i 2026:

Se: Ukrainsk mann løper ut av huset sitt og skyter etter TCCs verneplikts-offiserer som prøver å kidnappe hans kjære for å sende dem til fronten.

Og det er mye mer av det også:

Se: Et voldelig sammenstøt bryter ut mellom verneplikts-offiserer og sivile i Vinnytsia, mens lokalbefolkningen prøver å frigjøre en mann som blir tvangsinnkalt.

Se: En lokal bestefar slår verneplikts-offiserer med en spade og redder en ung mann fra å bli tatt.

Se: Ukrainske bønder banker opp kidnappere fra TCC, som prøvde å bortføre en av guttene deres ved å trenge seg inn på eiendommen deres.

Se: Enda en statlig kidnapping i Ukraina går galt. Denne gangen slår en ung mann i Nikolaev ned en offiser mens de prøver å ta faren hans. En av betjentene trekker frem en pistol, men de trekker seg til slutt tilbake.

Se: TCC prøver å bussifisere en mann, men blir stoppet av naboene

Saken er at når en regjering må kidnappe sitt eget folk for å kjempe sin krig, og når disse menneskene bevæpner seg og kjemper mot kidnapperne, trenger du ikke eksamen i statsvitenskap for å forstå hva det betyr. De er ferdige. Befolkningen er ferdig. Og dette burde ikke overraske noen, for spørsmålet ingen i vestlige medier er villige til å stille er: Hva er det egentlig disse menneskene skal kjempe for? En korrupt regjering som bortfører dem fra barnehager og søndagsmesse? Et økonomisk system som ikke har gjort noe for å forbedre arbeiderklassens materielle forhold? Hvor mange av dere som leser dette kan ærlig si, med hånden på hjertet, at dere ville kjempe for landet deres? Nå, spør deg selv hvorfor i all verden disse menneskene skal kjempe for en regjering som behandler dem som kveg.

Som om ikke alt dette var nok, har Kyiv Independent rapportert at Ukraina nå forbereder seg på å radikalisere verneplikts-prosessen enda mer, som svar på det de beskriver som en katastrofal mannskapskrise. Sannsynlige tiltak inkluderer å senke vernepliktsalderen til 18 år og begynne å verve kvinner.

Kilde: https://kyivindependent.com/ukraine-weighing-radical-mobilization-changes-official-says/

Roman Kostenko, minister for Ukrainas parlamentariske forsvarskomité, bekreftet 22. august at ‘radikale’ endringer i mobiliseringssystemet forberedes, og at økonomiske insentiver ikke har økt rekrutteringen, så staten går tilbake til bruk av tvang. Denne politiske retningen er skremmende.

Å bringe en nasjon til stillhet

Dessverre har ikke det ukrainske folket lov til å snakke åpent om noe av dette, og det er derfor de fleste av dere leser det her i stedet for i The Guardian eller på BBC. Undertrykkelsen dekkes over av et vestlig medieapparat med egeninteresse i å opprettholde fiksjonen om en modig, demokratisk David som kjemper for sin overlevelse, og den er nesten helt fraværende i samtalen vestlige publikum får lov til å ha om denne krigen.

Realiteten er at Ukraina i 2026 ikke er et fungerende demokrati. Det er et land hvor ytringsfriheten systematisk er blitt demontert, hvor politisk opposisjon er kriminalisert, og hvor pressen kun eksisterer etter statens vilje. Dette startet ikke med fullskala invasjonen i 2022. Det begynte i 2014, med det vestlig-støttede Maidan-kuppet som innsatte en ny regjering og det påfølgende forbudet mot venstrepartier og organisasjoner som ble ansett som sympatiske overfor Russland. I 2015 ble det vedtatt lover som effektivt forbød kommunistpartiet og forbød sovjetiske symboler. I 2018 kriminaliserte en ny lov «rettferdiggjørelsen» av det Ukraina kaller russisk aggresjon, en bred formulering som kan anvendes på nesten enhver kritikk av regjeringen … Noe loven nettopp har blitt brukt til. Innen 2022 ga unntakstilstanden det perfekte dekket for det siste, omfattende nedslaget mot det som var igjen av sivilsamfunnet.

Et nærmere blikk på mediene i Ukraina viser at de fleste av de store ukrainske mediene nå er så grundig kompromittert at de ikke lenger publiserer artikler som er kritiske til regjeringen. Ukrainska Pravda, som en gang var et fyrtårn for uavhengig journalistikk i Ukraina, eksisterer fortsatt, men gjør ikke lenger det uavhengig journalistikk skal gjøre. Det føles som om kritiske tekster blir stille redigert før publisering eller trukket tilbake etterpå. Journalistene forstår hva som skjer med dem som går over streken. De engelskspråklige mediene som vestlige lesere konsumerer som pålitelige kilder — Kyiv Independent er mest fremtredende — er ikke så uavhengige som de ser ut til. Det meste av det de publiserer, er det myndighetene ønsker publisert. United24, plattformen som vestlige kjendiser har brukt for å samle inn penger til Ukraina, ble bokstavelig talt grunnlagt av Zelensky. Folk deler artiklene dens som om det var nyheter.

Det er ikke nyheter. Det er statlig propaganda, og de er ikke engang diskré når de gjør det.

Det er ikke overraskende, straffen for opposisjon har vært brutal. Bogdan Syrotiuk er en sosialistisk forfatter som var kritisk til både Zelensky og Putin i arbeidet sitt, og behandlet begge som korrupte autoritære som førte en krig som tjente deres egne interesser fremfor det ukrainske folk. Han var ikke en russisk propagandist. Han var en venstreorientert kritiker av begge sider, noe som i den todelte verdenen i krigstidens Ukraina er en utilgivelig synd. Nylig ble han dømt til femten års fengsel for «å rettferdiggjøre russisk aggresjon», og har siden vært i isolat.

Et annet tilfelle er Gonzalo Lira, en chilensk-amerikansk forfatter og journalist bosatt i Ukraina, som ble en tydelig kritiker av Maidan-kuppet og Zelensky. Han ble arrestert i mai 2023, anholdt i flere måneder, satt i husarrest og utsatt for stadig forverrede forhold. Ved slutten av året var han død. Den ukrainske staten nekter å kommentere omstendighetene rundt hans død. Familien hans har blitt nektet svar. Lira var en polariserende skikkelse, en jeg ville vært uenig med i mange ting, men han var journalist, en maktkritiker, og han ble drept for det. Hvis dette hadde skjedd i Russland, Kina eller Iran, ville vestlige medier ha skreket om det i månedsvis. Fordi det skjedde i Ukraina, har det blitt møtt med stillhet.

Gonzalo Lira.

Undertrykkelsen strekker seg langt utover enkeltjournalister. Ukrainas statlige sikkerhetstjeneste har fått vidtrekkende fullmakter til å fengsle uten rettssikkerhet. Venstrepartier er forbudt. Fagforeninger blir undertrykt. En lov vedtatt i 2023 kriminaliserer «forsøk på å oppfordre til destabilisering», og den har blitt brukt mot aktivister, fagforeningsfolk og alle som organiserer seg uavhengig av staten. Ukraine Labour Initiative har dokumentert tilfeller der ukrainere i arbeiderklassen ble arrestert for å motsette seg verneplikt, ikke fordi de var pro-russiske, men fordi de motsatte seg å bli tvunget inn i en krig de ikke støttet. Dette er ikke politiske aktivister. De er vanlige mennesker som har fått nok.

Valg. La oss snakke om valg, for det er et punkt som nesten helt slipper forbi uten kommentar i vestlig dekning. Ukraina har ikke holdt valg siden krigen startet, og Zelenskys periode er teknisk sett utløpt. Begrunnelsen som gis er at grunnloven ikke tillater valg under krigstid*. Dette ville vært mer overbevisende om den ukrainske grunnloven ble behandlet som et hellig dokument på andre områder, men det er ganske vanskelig å argumentere for i et land der nåværende regjering kom til makten gjennom et kupp som grunnlovsstridig fjernet en demokratisk valgt president for ti år siden. Grunnlover kan endres. Spørsmålet om de bør endre den er et politisk spørsmål, ikke et konstitusjonelt spørsmål, og svaret den ukrainske regjeringen har blitt enige om, er at folket ikke bør få muligheten til å stemme på politikere som har forstått hva som er i ferd med å skje og som kanskje er mindre villige til å kjempe denne krigen til siste mann.

*(Grunnlovens artikkel 83, se f.eks. andre avsnitt i, Hvis de fikk sjansen, ville ukrainerne kastet ut Zelensky | steigan.no. o.a.)

The Spectacle er en folkepublikasjon, gratis å lese og holdt 100% flytende takket være lesernes vennlige donasjoner. Legg igjen et tips nederst i denne artikkelen eller abonner for å støtte magasinet.

Et land som forsvinner

Mannskapskrisen og den politiske undertrykkelsen er symptomer på noe dypere og mer eksistensielt: Ukraina begynner å gå tom for folk, og omfanget av kollapsen i befolkningstallet er så overveldende at hvis det hadde vært et annet land, ville det vært forsidehistorie over hele verden.

Ifølge Ukrainas sosialminister Denys Uliutin, bor det for tiden bare 22 til 25 millioner mennesker i områder under Kievs kontroll. Ved uavhengigheten i 1991 var befolkningen 52 millioner. En generasjon senere har mer enn halvparten av landets befolkning dratt sin vei, gjennom annektering, gjennom millioner som flyktet til Russland (ironisk nok) eller til europeiske land, og selvfølgelig, gjennom dødsfallene til menn som ble sendt til en frontlinje de ikke fikk muligheten til å unngå. I første halvår 2026 ble 73.292 barn født i Ukraina. I samme periode døde 259.853 mennesker. Fire dødsfall per fødsel. For et år siden var forholdet tre til én. Ukrainska Pravda beskrev landet som ‘sakte i ferd med å bli et land av de døde.’ Yulia Mendel, Zelenskys egen tidligere pressesekretær, la tydelig frem bildet på denne uavhengighetsdagen:

Mer enn halvparten av den gjenværende befolkningen er pensjonister eller personer med funksjonsnedsettelser, og antallet yrkesaktive borgere overstiger ikke ti millioner.

Dette er ikke et land som kan opprettholde en krigsinnsats. Dette er et land som forsvinner.

(Se også: Tusk avslører: Ukraina mister 27.000 mann i måneden | steigan.no)

Det økonomiske bildet er like dystert. Ukrainas landbrukssektor, ryggraden i økonomien, er i fritt fall. Russiske angrep på skipsfarten har nesten satt havnene i Odessa i stillstand, og stoppet det det aller meste av landbrukseksporten. Bøndene har høstet mer enn 28 millioner tonn korn som ikke kan selges, med innenlandske priser på mathvete som har falt med 30 til 35%. Årlige tap fra usolgte landbruksprodukter anslås til omtrent 20,5 milliarder dollar. I mellomtiden tømmes dagligvarehyllene i Kiev, missilangrep mot distribusjonssentre har forstyrret matforsyningene, og basisvarer som bygg, bokhvete og sukker forsvinner fra supermarkeder. Dette er ikke et land som vinner. Dette er et land som blir slukt av en krig det ikke lenger har råd til.

En meningsmåling fra Lord Ashcroft i mai 2026, viste at tre fjerdedeler av ukrainerne nå forventer en diplomatisk, snarere enn en militær løsning på krigen. Mer enn syv av ti sa at russisk tilbaketrekning i bytte mot en forpliktelse om ikke å bli med i NATO enten var akseptabelt eller verdt å vurdere. Et flertall mente at en permanent våpenhvile langs dagens frontlinje i det minste var verdt å vurdere. Folket har allerede tatt sin beslutning. De er ferdige.

Og likevel fortsetter krigen. NATO planlegger å kreve at hvert medlemsland overfører 70 milliarder euro for 2026 og 2027, for å opprettholde krigen. USA har i stor grad trukket seg tilbake fra finansiering. Tyskland har steget opp til å bli den største bidragsyteren. Ukraina brukes som en testarena for NATOs militær-industrielle ambisjoner, og styrkene er utplassert for å skaffe kamperfaring med droner og taktikker, som deretter kan deles med andre NATO-medlemmer. Dette er, i de klareste termer, en stedfortrederkrig, og stedfortrederen blir ødelagt.

Ursula von der Leyen forplikter seg til å støtte Ukraina til den siste ukrainer.

Før noen andre spør i kommentarfeltet, la meg svare på et spørsmål som en viss del av leserne mine allerede vil formulere: ‘Hva vil du helst at Ukraina skal gjøre, Deaglan? Bare legge seg ned og la Russland vinne?’

To ting. For det første: Russland har allerede vunnet, i den forstand at det ikke finnes noen realistisk vei til å endre kursen i denne krigen, uten en massiv intervensjon fra NATO, som ikke kommer. De østlige regionene og Krim er under russisk kontroll og vil forbli det i overskuelig fremtid. Det er realiteten, og ingen mengde av fortsatt nedslakting vil endre det. For det andre, og viktigere: Når du spør hva Ukraina bør gjøre, hva mener du med Ukraina? Fordi jeg definerer Ukraina som dets folk. Majoriteten blir utgjort av arbeiderklassen. De 99,9% av befolkningen som utgjør landet og holder det i gang. Og disse menneskene, basert på alt jeg har presentert i denne artikkelen og alt jeg ikke har plass til å inkludere, har gjort det helt klart at de er lei av denne krigen og ønsker at den skal avsluttes med en forhandlet slutt, slik at mennene ikke trenger å bekymre seg for å bli kidnappet fra barnehager, supermarkeder og søndagsmesse og sendt i retning døden iført håndjern.

Mitt forslag ville være enkelt: Hold et valg*. La folket stemme på politikere som har forstått hva som kommer og som kanskje er mindre kontrollert av interessene til NATO og det vestlige militær-industrielle komplekset. Hvis du sier at grunnloven ikke tillater det, vil jeg henvise deg til avsnittet over, om Maidan-kuppet, og jeg vil be deg prøve igjen.

*(Hvilken regjering er det legitime etterfølger-regimet? Se, Russofobi versus bedrag | steigan.no. O.a.)

Selvfølgelig, hvis du definerer Ukraina som en marionettregjering, kontrollert av NATO og holdt på plass av de samme vestlige maktene som drar nytte av hver dag denne krigen fortsetter, så ja, de vil fortsette å kjempe. Det er ikke deres barn som sendes for å dø. Zelenskys barn lever trygt utenfor Ukraina, det samme gjør barna til det store flertallet i nasjonalforsamlingen, Radaen.

Vesten er fast bestemt på å kjempe mot Russland til den siste ukrainer. Det ukrainske folket, det virkelige Ukraina, det eneste Ukraina som betyr noe, har gjort det klart at de ikke lenger er villige til å være den siste ukraineren.

Og med den tanken, lar jeg deg gå,

(Og som alltid, takk for at du leste, sørg for å abonnere og definitivt gi dette innlegget en liker ❤️ og del det på nytt nedenfor også.)

Jeg trenger virkelig støtten deres:

Hei tilskuere, sannheten er: Jeg sliter ganske mye med penger, og det vil jeg sannsynligvis gjøre en stund til. Hvis du har likt the spectacle de siste månedene, vennligst vurder å legge igjen et lite tips nedenfor. Forestillingen er gratis. Men hvis bare 10% av de som leser dette innlegget ‘kjøper en kaff’ til meg, bare *én* gang i måneden, kunne jeg vie mer tid til dette arbeidet og utvide, for å gi deg enda flere ufiltrerte, uavhengige historier hver eneste dag.

Legg igjen litt tips 🪙

Hvert bidrag teller og blir dypt verdsatt. Takk for at du er en del av dette fellesskapet.

Denne artikkelen er hentet fra the spectacle:

Det ukrainske folket kjemper for sin overlevelse … mot Ukraina.

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad