Kan veteranen blir farligere enn fienden?

Det burde være et paradoks som fikk flere til å reagere: Veteraner som har sett krigen på nært hold, som har båret uniform, sett mennesker bli drept, sett familier bli revet i stykker og kjent hva militær makt faktisk betyr, blir ofte de sterkeste motstanderne av nye kriger. Men nettopp da kan behandlingen av dem endre seg.

Så lenge veteranen stiller opp på merkedager, bærer medaljene sine, hyller Forsvaret og holder seg innenfor den politisk aksepterte fortellingen, blir han gjerne omtalt som en ressurs. Men dersom den samme veteranen begynner å spørre hvorfor vi ruster opp, hvorfor diplomati blir nedprioritert, hvorfor fiendebilder dyrkes, eller hvorfor Norge beveger seg stadig dypere inn i stormaktspolitikken, kan tonen plutselig bli en annen.

Da er veteranen ikke lenger bare veteran. Da blir han «kontroversiell». Kontaktene hans blir interessante. Reisene hans blir interessante. Meningene hans blir interessante. Hvem han møter, hvem han snakker med og hvilke spørsmål han stiller, kan bli tolket i det mest mistenksomme lyset. Og dersom han nekter å gjenta de riktige formuleringene om Russland, NATO, Ukraina eller dagens sikkerhetspolitikk, kan han raskt oppleve at lojaliteten trekkes i tvil.

Det er dette som burde bekymre oss. For når ble det illojalt å hate krig? Når ble det mistenkelig at en tidligere soldat ønsker forhandlinger fremfor flere granater? Når ble fredsarbeid noe sikkerhetsapparatet skulle betrakte med skepsis?

Det mest ubehagelige er kanskje at deler av forsvars- og sikkerhetsmiljøet ser ut til å foretrekke veteranen som symbol fremfor veteranen som selvstendig stemme. Veteranen skal brukes i taler om nasjonen, flagget og offerviljen, men helst ikke bruke sin egen erfaring til å stille ubehagelige spørsmål.

For en veteran som har sett krigen, kan være vanskelig å håndtere politisk. Han vet at krig ikke er et dataspill. Han vet at «presisjonsvåpen» fortsatt dreper mennesker. Han vet at sivile alltid betaler. Han vet at unge soldater sendes ut på grunnlag av beslutninger tatt langt unna slagmarken. Og han vet at nesten alle kriger til slutt ender rundt et bord, etter at tusener eller millioner har betalt prisen for at politikerne ikke satte seg der tidligere.

Derfor kan den krigskritiske veteranen være langt mer ubehagelig enn en akademiker, kommentator eller politisk aktivist. Han kan ikke like enkelt avfeies som en som «ikke forstår sikkerhetspolitikk». Han har stått midt i konsekvensene av den.

Da kommer neste problem: mediene. Vi har fått et offentlig klima der deler av mediene nærmest fungerer som forlengede høyttalere for sikkerhetspolitikken. Generaler, etterretningsfolk, forsvarspolitikere og våpeneksperter får enorme flater, mens de som utfordrer premissene ofte reduseres til avvikere.

Den kritiske veteranen kan dermed havne i en merkelig situasjon. Først brukes uniformen hans som bevis på nasjonal stolthet. Deretter brukes meningene hans som grunnlag for mistanke når han ikke lenger sier det makten ønsker å høre.

Det er en farlig utvikling. For et demokrati måles ikke på hvor godt det behandler dem som er enige med makten. Det måles på hvordan det behandler mennesker som utfordrer den.

Forsvaret må tåle kritikk. Etterretningstjenestene må tåle kritikk. NATO må tåle kritikk. Regjeringen må tåle kritikk. Og mediene må tåle kritikk. Ingen av disse institusjonene skal ha krav på politisk lydighet fra mennesker bare fordi de en gang har båret uniform.

Tvert imot. Veteranen har kanskje en særlig moralsk rett til å advare mot krigen. Han har sett prisen. Han har kjent frykten. Han har sett hvor raskt høyverdige politiske ord forsvinner når bombene faller.

Derfor bør varsellampene blinke når veteraner som arbeider for dialog og fred opplever mistenkeliggjøring, overvåking, utestengelse eller offentlig stempling.

Det betyr ikke at veteraner står over kritikk. Det betyr heller ikke at alle deres analyser er riktige. Men det betyr at deres stemmer skal møtes med argumenter, ikke mistanke.

Når staten begynner å frykte veteranen som sier «nok krig», bør vi kanskje spørre hvem som egentlig har mistet kompasset.

For den farligste veteranen for et system som lever av fiendebilder, er kanskje ikke den som bærer våpen. Det er veteranen som har lagt våpenet fra seg, sett tilbake på det han opplevde og sagt:

Dette må aldri bli normalen.