oss 150 kroner!
De to virket «optimistiske», men det er tydelig at Washington begynner å gå tom for tid til å avslutte krigen diplomatisk, og de nåværende konfliktene i Midtøsten hjelper ikke på situasjonen
Responsible Statecraft, 23. september 2026.
President Volodymyr Zelensky i Ukraina møtte tirsdag president Donald Trump i korte 40 minutter, på sidelinjen av FNs generalforsamling i New York. Ifølge rapporter så begge optimistiske ut og delte kommentarer om dette.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss her«Jeg håper vi får slutt på denne krigen, og at president Trump vil hjelpe oss å avslutte denne krigen», sa Zelensky under møtet. «Jeg tror vi må gjøre dette så raskt som mulig — før vinteren».
Ifølge New York Times «nikket den amerikanske presidenten anerkjennende og gjentok ordene».
Men et grundigere blikk viser at det ikke var noe gjennombrudd, bare flere antydninger om at et møte, ansikt-til-ansikt, mellom Zelensky og Russlands president Vladimir Putin kan være i horisonten. Selv om begge uttrykte et ønske om å se en slutt på krigen, finnes det lite bevis for at det vil skje.
Akkurat nå får alle de store utenrikspolitiske sakene i Washington Trump til å fremstå som en fiasko. Hvis han vil gå inn i mellomvalget med en sjanse til å unngå å tape begge kamrene, må noe gi etter.
Selv om jeg mener hans intensjoner er oppriktige, har han ikke klart å bringe fred til Ukraina, til tross for at han sa han ville gjøre det innen 24 timer. Hans selvvalgte krig i Iran har fått USAs militære til å fremstå som svakt og har etterlatt verdensøkonomien vaklende i retning av en depresjon.
Dessuten etterlot den avdøde senatoren Lindsey Graham ham den varme poteten ved å risikere en ny tollkrig mot Kina og India, bare uker før mellomvalget.
I møte med motstanden fra Zelensky og hans europeiske støttespillere, har Trump vaklet når det gjelder å presse gjennom en fredsavtale for Ukraina. Faktisk, til tross for stigende dieselpriser, har han bedt Zelensky om ikke å bombe russiske oljeraffinerier. Hans bønner har falt for døve ører. På pressekonferansen etter møtet antydet Zelensky at saken ikke ble diskutert.
Ukraina-krigen har kjørt seg fast i en sløyfe av gjengjeldelser, der Russland alltid vil svare med samme mynt på Ukrainas angrep på infrastrukturen. Den eneste forskjellen er at Russland har de strategiske kapasitetene, spesielt den økonomiske vekten, lett tilgjengelig energi, dyp industribase og befolkningsstørrelse til å fortsette å kjempe, mye lenger enn Ukraina.
På grunn av dette vil Ukrainas infrastruktur innen energi nok en gang bli rammet av massive angrep i vintermånedene. Rett etter Jalta-konferansen om økonomisk sikkerhet, i Kiev i september, ønsker Zelensky én ting: fortsatt vestlig støtte – våpen og penger – for å fortsette kampen, minst fram til april 2026.
Det er ekstremt dumdristig. Trump kan ikke få USAs forsvarsindustri til å produsere flere avskjæringsmissiler, rent umiddelbart. USA har brukt opp 80% av sitt lager av THAAD-missiler siden Iran-krigen startet, samt to tredjedeler av sine egne Patriotmissiler.
Selv om Trump under møtet med Zelensky berørte ideen om en våpenhvile knyttet til mål i energisektoren, er det lite sannsynlig at Russland vil slutte seg til det. Å forstyrre moskovittenes tilgang til bensin er langt mindre politisk skadelig enn å sulte folk for varme og lys i ukrainske byer. Hvorfor skulle Russland gå med på å gi Zelensky litt pusterom denne vinteren, bare for at Ukraina skal slå til igjen om våren? Pause og omladning om har blitt forutsigbart.
Dessuten ser det ut til at Trump ikke klarer å komme seg ut av krigen mot Iran. Uansett hvor positivt han sier det, som i hans bemerkninger i FN på tirsdag, tar konflikten i Midtøsten en ny og farligere vending, med houthiene som nå okkuperer østsiden av Bab al Mandeb-stredet. USAs marine har en base på motsatt kyst i Djibouti, men det har også Kina, landets eneste utenlandske militære utpost.
Med den nye sanksjonsloven kan Trump velge å signere en nasjonal sikkerhetsavtale, eller han kan gjeninnføre tollsatser på opptil 100% på Kina og India, noe som ikke har større sjans til å lykkes nå enn i 2025. Slike tollsatser ville imidlertid i realiteten pålegge vanlige amerikanere ekstra skatt, i tillegg har befolkningen sett bensinprisene skyte i været. Dette, basert på en analyse fra 2025, som viste at opptil 90% av tollkostnadene pålagt kinesiske eksportører, ble overført til amerikanske forbrukere.
Det etterlater Trump uten gode alternativer, og han står foran en situasjon der han kan bli en såkalt lame duck-president tidlig i november.
Den kalde sannheten er at Trump er dypt involvert i alle de utenrikspolitiske sakene som har feilet, og han kan ikke lenger distansere seg fra dem. Selv om han snakker om fred i Ukraina, selger USA fortsatt våpen verdt milliarder av dollar til ukrainerne, med europeiske penger for å holde kampen i gang.
For sin egen del har Zelensky vist seg bemerkelsesverdig effektiv med å reise rundt i verden for å overtale, kritisere og av og til skamme sine samtalepartnere til å skaffe pengene og militært materiell Ukraina trenger. Likevel er sannheten at ingen mengde støtte til Ukraina, fire og et halvt år inn i denne forferdelige krigen, noen gang vil være nok.
Jeg slutter meg til John Mearsheimers vurdering om at Ukraina-krigen vil bli avgjort av Russland på slagmarken. Zelensky virker ute av stand til å akseptere at Ukraina til slutt vil miste Donetsk, uansett hva som skjer.
For ham betyr slutten på krigen sannsynligvis også slutten på hans politiske karriere i Ukraina, i hvert fall i overskuelig fremtid. Han forventes å tape et fremtidig presidentvalg.
Den neste ukrainske presidenten i fredstid vil møte andre, men ikke mindre formidable utfordringer enn det Zelensky har møtt i krigstid. Landet deres vil være konkurs, og europeiske sponsorer kan føle seg mer tilbakeholdne med å gi den økonomiske støtten de gir nå. Det befolkningsmessige bildet ser forferdelig ut, i et land hvor omtrent halvparten av den voksne befolkningen som fortsatt bor i landet er pensjonister.
Det kanadiske initiativet til å utforske assosiert medlemskap i EU, en gang i fremtiden, kan gi et bekymringsfullt varsel om hva Ukraina kan vente seg. Subsidie-rike stater som Polen og Frankrike vil ikke være villige til å dele det europeiske budsjettet med nye medlemmer, uansett hvor mye de led i krig.
Men dette er Ukrainas problemer, ikke USAs. At Zelensky dukker opp igjen og insisterer på at Ukraina virkelig kan vinne, med noen flere våpen og litt mer penger, er det siste Trump trenger akkurat nå. USAs president trenger diplomatisk suksess hvis han skal ha noe håp om å unngå et nederlag i mellomvalget. Grønlandsavtalen vil ikke være nok. Og Zelensky gir seg ikke, kanskje fordi han ser at Trump kan ha enda mindre innflytelse over ham fra november av.
Ian Proud var medlem av Hans Britiske Majestets diplomatiske tjeneste fra 1999 til 2023. Han tjenestegjorde som økonomisk rådgiver ved den britiske ambassaden i Moskva fra juli 2014 til februar 2019. Han har nylig utgitt sine memoarer, «A Misfit in Moscow: How British diplomacy in Russia failed, 2014-2019», og er Non-Resident Fellow ved Quincy Institute.
Denne artikkelen er hentet fra Responsible Statecraft:
A Trump-Zelensky meeting and another exercise in futility
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Se også:
