oss 150 kroner!
En jente fortalte gjennom flere år om vold og seksuelle overgrep til familie, politi, barnevern, lege, BUP, skole og domstol. Samtidige journaler, lydopptak, transkripsjoner, avhør og senere hennes egne dagbøker dokumenterer hva hun fortalte. Likevel ble mor gjort til den sentrale påvirkningsfaktoren. Den 13. juni 2022 ble barnet hentet på skolen og flyttet til en far hun aldri hadde bodd sammen med. Dette er bakgrunnen for saken mormoren Nancy Eriksson i flere år har forsøkt å få offentligheten til å se.
Da jenta bare få dager etter flyttingen ble hørt i Fylkesnemnda, sa hun at hun ville hjem til mamma. Hun stilte samtidig et spørsmål som fortsatt går rett inn i kjernen av saken: Hvorfor måtte hun bo hos pappa fordi mamma skulle få hjelp, når storebroren fortsatt fikk bo hjemme hos mamma?
Spørsmålet er slående fordi barnet selv så den motsetningen som siden har fulgt saken. Hun var fjernet fra moren hun hadde bodd sammen med hele livet, mens storebroren fortsatt bodde hos den samme moren. Det ble heller ikke satt inn konkrete hjelpetiltak for å rette opp den omsorgssvikten barnet var blitt fortalt at mor skulle få hjelp for.
Mormoren Nancy Eriksson har i flere år brukt nettet til å sette søkelys på det som skjedde med barnebarnet. Hun har publisert dokumentasjon, beskrevet hendelsesforløpet og krevd at offentlige myndigheters behandling av barnet skulle granskes. Men historien finnes ikke bare i familiens egen fremstilling. Den finnes i dokumentene fra instansene som selv var involvert: politiavhør, tilrettelagte avhør, barnevernsnotater, legeopplysninger, BUP-journaler, lydopptak, transkripsjoner, rettsavgjørelser, meldinger mellom søsken og jentas egne dagbøker.
Når materialet leses samlet, begynner ikke historien med Nancy, Facebook eller publiseringene som senere skulle føre mormoren inn i politi- og rettssystemet. Den begynner med et barn som fortalte.
Fortellingen begynte lenge før omsorgskonflikten
Jentas vegring mot samvær med far hadde vært til stede siden 2016–2017 og hadde over tid blitt stadig sterkere. Mot slutten av 2019 fortalte hun en tante om alvorlige forhold hun sa hun hadde opplevd hos far og farfar. Tanten var på dette tidspunktet bare 12 år gammel og dermed selv et barn uten forutsetninger for å vite hvordan slike opplysninger skulle håndteres.
Tidspunktet er likevel svært viktig. Jenta fortalte før mor kjente de sentrale detaljene som senere skulle bli del av saken. Det skaper allerede her et problem for teorien som senere fikk stor betydning, nemlig at mor skulle være opphavet til eller den sentrale påvirkningsfaktoren bak barnets fortellinger.
I 2021 tok mor kontakt med barnevernet for å få hjelp fordi datterens vegring mot far var blitt stadig vanskeligere å håndtere. Det var i denne perioden jenta også fortalte mor om vold og seksuelle overgrep hun knyttet til farfar. Opplysningene om farfar ble anmeldt til politiet.
Det er vesentlig å være presis om hva som deretter skjedde: Mor anmeldte ikke far.
Den 9. april 2021 ble jenta tilrettelagt avhørt i forbindelse med anmeldelsen mot farfar. Under dette avhøret fortalte hun selv også om seksuelle handlinger og andre forhold hun knyttet til far. Det var på bakgrunn av barnets egne opplysninger i avhøret at politiet utvidet saken og satte også far som mistenkt.
Det betyr at far ikke kom inn i saken som mistenkt fordi mor anmeldte ham. Politiet gjorde ham selv til mistenkt på bakgrunn av det barnet fortalte i et avhør som opprinnelig gjaldt farfar.
Far ble avhørt 13. april 2021. Allerede morgenen 15. april ble saken henlagt på bevisets stilling. Fra barnets tilrettelagte avhør til henleggelsen gikk det dermed bare seks dager, og fra fars eget avhør til saken ble lagt bort gikk det mindre enn to døgn.
Den tidslinjen reiser alvorlige spørsmål ved etterforskningen. Det bør kunne redegjøres for hvilke etterforskningsskritt som faktisk ble gjennomført i løpet av disse få dagene, hvilke spor politiet undersøkte, hvilke personer som ble avhørt, hvilke faglige vurderinger som ble innhentet og på hvilket grunnlag politiet allerede 15. april mente saken kunne avsluttes.
Det er samtidig viktig å skille mellom en henleggelse og en frifinnende dom. Far og farfar ble ikke frifunnet av en domstol etter full bevisførsel. Saken ble henlagt på bevisets stilling, og skyldspørsmålet ble derfor aldri prøvd og avgjort gjennom en dom.
For barnet var heller ikke henleggelsen slutten på fortellingen. Hun fortsatte å fortelle.
Barnevernet så reaksjonene – og BUP hørte henne selv
Den 18. mai 2021 var barnevernet på hjemmebesøk hos mor. Før spørsmålet om far og samvær kom opp, ble jenta beskrevet som trygg i hjemmet. Hun lekte med hundene, viste frem rommet sitt og fremsto komfortabel. Da hun forsto at hun skulle møte far, endret situasjonen seg. Hun begynte å gråte, sa at hun ikke ville møte ham og fortalte at hun var redd.
Reaksjonen ble dokumentert både i barnevernets samtidige notater og gjennom lydopptak fra besøket. Barnevernet ønsket likevel at samvær med far skulle gjennomføres, men det lot seg ikke gjøre fordi barnet motsatte seg det og var svært fortvilet.
Senere samme år avsluttet barnevernet saken. Begrunnelsen som ble formidlet var at det ikke forelå omsorgssvikt «verken her eller der», med henvisning til både mor og far. Barnevernet hadde altså undersøkt familien og avsluttet saken uten å konkludere med omsorgssvikt hos mor, samtidig som barnet allerede hadde kommet med alvorlige opplysninger om sin frykt og sine opplevelser.
For mor innebar dette et vanskelig dilemma. Hun skulle ta datterens fortelling på alvor og samtidig forholde seg til myndighetenes krav rundt samvær. Barnet sluttet imidlertid ikke å fortelle.
I mars 2022 ble jenta henvist av lege til BUP på bakgrunn av alvorlige symptomer og opplysninger hun selv hadde gitt. Dokumentasjonen beskriver blant annet mareritt, langvarige problemer med avføring i klærne, selvmordstanker og tanker om å skade seg selv. BUP vurderte traumebelastning og behov for videre oppfølging, og det ble planlagt timer hos psykolog med tanke på traumebehandling.
Behandlingsopplegget ble senere endret etter at far, som hadde fått kjennskap til behandlingen gjennom Helsenorge, begynte å ta kontakt med BUP. De planlagte behandlingstimene ble erstattet med to møter med to kliniske konsulenter.
Det finnes lydopptak fra disse møtene. Det er viktig fordi man dermed ikke bare er avhengig av voksnes senere hukommelse eller hvordan samtalene ble gjenfortalt. Barnets egen stemme finnes. Lydopptakene viser hva hun fortalte, og BUPs samtidige journaler dokumenterer også opplysningene hennes.
På bakgrunn av jentas nye utsagn om vold og overgrep ble straffesaken mot far gjenåpnet. Hun ble innkalt til et nytt tilrettelagt avhør. Første avhørstidspunkt måtte utsettes fordi avhøreren var syk, og deretter måtte det utsettes på nytt fordi fars advokat ikke kunne stille. Ny dato ble satt til 23. juni 2022.
Det avhøret ble aldri gjennomført.
Den 3. juni ble en ansatt fra BUP avhørt av politiet. Politiet fikk da en fremstilling som innebar at opplysningene om overgrep stammet fra mor og ikke fra barnet. Denne fremstillingen står i direkte motstrid til BUPs egne samtidige journalnotater og lydopptakene, hvor barnet selv kommer med opplysningene.
Forskjellen handler dermed ikke om en liten nyanse i ordvalg. Den handler om hvem de alvorlige opplysningene faktisk kom fra. Dokumentasjonen viser barnets egne uttalelser, mens politiet fikk en forklaring som flyttet opphavet til mor.
Dette fikk avgjørende betydning for den videre behandlingen av straffesaken. Det planlagte tilrettelagte avhøret 23. juni ble aldri gjennomført, og saken mot far ble kort tid senere henlagt på nytt uten den videre etterforskningen som allerede var planlagt.
Dermed ble en straffesak om påstander om vold og seksuelle overgrep mot et barn avsluttet uten at barnet fikk gjennomført det nye avhøret politiet selv hadde satt opp.
Det finnes samtidig en annen side ved BUP-materialet. I mors siste samtale med BUP i mai 2022 ble hun rost for å være åpen for at barnet kunne fortelle ting som ikke nødvendigvis var riktige. Mor ba nettopp om at opplysningene skulle undersøkes, og hun ble også rost for måten hun fulgte opp datteren på hjemme.
Barnet hadde problemer med å sovne og fortalte om mareritt hvor hun gjenopplevde det hun sa hun hadde vært utsatt for av far og farfar. Mor leste for henne og trygget henne ved leggetid. Ifølge BUP hadde dette gjort det lettere for barnet å sovne. Også dette finnes dokumentert gjennom journalmateriale og lydopptak.
Bare kort tid senere ble den samme moren fremstilt som den sentrale påvirkningsfaktoren og som en risiko for barnet.
Fra seier i tingretten til akuttplassering noen uker senere
For å forstå hvor dramatisk omsorgsendringen sommeren 2022 var, må familiens historie være tydelig. Mor hadde hatt den daglige omsorgen for jenta gjennom hele oppveksten. Det samme gjaldt storebroren, som har en annen far. Mor hadde gjennom flere år hatt et fungerende og tilfredsstillende foreldresamarbeid med ham, uten tilsvarende konflikt eller bekymring rundt hennes omsorgsevne.
Mor og jentas far hadde aldri vært samboere. Kjæresteforholdet tok slutt kort tid etter at barnet ble født. Far hadde aldri bodd sammen med datteren og hadde aldri tidligere hatt den daglige omsorgen for henne.
Etter at barnet begynte å fortelle om vold og overgrep knyttet til far og farfar, krevde far full omsorg. Før disse fortellingene kom frem foreligger det ingen tilsvarende historikk hvor han gjennom barnets oppvekst hadde reist alvorlig bekymring for mors omsorgsevne.
Våren 2022 ble fars krav behandlet i Salten og Lofoten tingrett. Mor vant frem og beholdt hovedomsorgen hun allerede hadde hatt gjennom hele barnets liv. Far fikk dagssamvær som etter en periode skulle opptrappes til helgesamvær. Samværsordningen ble imidlertid ikke fulgt opp slik dommen la opp til.
Bare uker senere ble situasjonen snudd.
Etter tingrettsavgjørelsen kom det en rekke nye og alvorlige anklager mot mor fra far og hans side. Den 13. juni 2022 ble jenta akuttplassert. Barnevernet hadde ikke gjennomført noen ny samtale med henne før beslutningen, og det forelå ingen forutgående observasjoner hvor barnevernet hadde konkludert med alvorlig svikt i mors praktiske eller daglige omsorg. Mor fikk heller ikke forvarsel om at datteren skulle hentes.
Barnet ble hentet på skolen og flyttet fra moren og storebroren hun hadde bodd sammen med hele livet til en far hun aldri tidligere hadde bodd sammen med.
Rapporten fra denne dagen beskriver et barn i ekstrem fortvilelse. Hun gjentar at det hun tidligere har fortalt om far er sant, ber om å få ringe politiet, uttrykker desperasjon og ber Gud om hjelp.
Bare dager senere ble hun hørt i Fylkesnemnda. Hun sa at hun ville hjem til mamma og stilte spørsmålet om hvorfor hun måtte bo hos pappa fordi mamma skulle få hjelp, mens storebroren fortsatt fikk bo hjemme hos mamma.
Det spesielle er at det samtidig ikke ble satt inn konkrete hjelpetiltak rettet mot mors omsorg. Barnevernet hadde ingen observasjoner som viste at mor ikke mestret den daglige omsorgen, og det ble heller ikke etablert et program som skulle rette opp en konkret påvist omsorgssvikt. Barnet protesterte selv på premisset og sa at det ikke var noe galt med mamma, som hun beskrev som den beste mammaen i verden.
Storebroren bodde fortsatt hos den samme moren.
Dette gjør forskjellen mellom behandlingen av de to barna vanskelig å overse. Barn kan selvsagt ha ulike behov, men når én forelder vurderes som en så stor risiko for det ene barnet at en akutt flytting er nødvendig, samtidig som det andre barnet fortsetter å bo hos samme forelder, må forskjellen kunne forklares konkret.
I denne saken ble mulig påvirkning av datteren en sentral forklaring. Problemet er at også denne teorien må tåle tidslinjen.
Barnet fortsatte å fortelle etter at hun var fjernet fra mor
Barnet hadde fortalt en tante allerede i 2019, før mor kjente de sentrale detaljene. Da hun ble tilrettelagt avhørt 9. april 2021, gjaldt anmeldelsen farfar. Det var barnets egne opplysninger i avhøret som førte til at politiet også satte far som mistenkt.
Og fortellingen stoppet ikke da barnet ble fjernet fra mor.
Etter flyttingen fortsatte hun å gi de samme sentrale opplysningene til skole, helsesykepleier, barnevern og domstol. Hun fortalte at hun savnet mor og storebror, at hun ønsket å bo hos mor, og hun fortsatte å fortelle om forhold hun knyttet til far. Dette skjedde etter at mor ikke lenger hadde den daglige omsorgen og mens kontakten mellom mor og datter var sterkt begrenset.
Barnets egne dagbøker er derfor en sentral del av materialet. Datoer viser at de ble skrevet i 2023 og 2024, altså etter at hun var fjernet fra mor og storebror. I dagbøkene skriver hun om overgrep hun knytter til far, og håndskriften, tegningene og tekstene beskriver vold, tristhet, savn og livet hun levde etter flyttingen.
Hun skriver også om hvordan hun opplever at far behandler sin yngre sønn. Det barnet ble født i august 2022, etter at datteren allerede var blitt flyttet bort fra mor. Mor og datteren hadde aldri diskutert hvordan far behandlet dette barnet.
Dagbøkene avgjør ikke alene et strafferettslig skyldspørsmål. De dokumenterer derimot hva barnet selv skrev etter at hun hadde levd over tid utenfor mors daglige omsorg. For påvirkningshypotesen skaper dette et konkret problem: Hvordan skulle mor ha påvirket datteren til å skrive om hendelser og relasjoner i fars nye familie som oppsto etter flyttingen og som mor aldri hadde snakket med henne om?
Samtidig ble ikke bare den daglige kontakten med mor borte. Også kontakten med storebroren ble begrenset. SMS-materialet mellom søsknene viser en nær relasjon med kjærlighet, savn og et sterkt ønske om kontakt. Senere skriver jenta at hun ikke får bruke sin egen telefon til kontakten med broren, men må bruke farens. I en annen melding skriver hun at hun må blokkere fordi hun får kjeft.
Det finnes også en telefonsamtale hvor far bryter inn i samtalen mellom søsknene, avslutter kontakten og retter beskyldninger mot storebroren, som da bare var 11 år. Kontakten med venner på Fauske og i Bodø forsvant også fra barnets vanlige hverdag, og forholdet til øvrig familie og andre støttepersoner ble sterkt redusert.
Dersom problemet alene var påvirkning fra mor, forklarer ikke dette hvorfor også barnets selvstendige relasjoner til storebror, venner og andre rundt henne skulle bli rammet.
Kort tid etter flyttingen avsluttet far også jentas BUP-forløp. Hun fikk dermed ikke fullført oppfølgingen hun var inne i til tross for de alvorlige symptomene, BUPs vurdering av traumebelastning og barnets egne opplysninger.
Også dette er et paradoks. Systemet hadde gjort mulig påvirkning fra mor til et hovedtema. Etter flyttingen befant barnet seg nettopp utenfor mors daglige påvirkningssfære. BUP hadde dermed hatt en mulighet til å følge henne over tid og undersøke hva hun fortalte uten mor til stede.
Den muligheten forsvant da behandlingsforløpet ble avsluttet.
Flere år senere kom en utenforstående inn i saken
Sommeren 2023 flyttet far med familien og jenta til Bergen. Flere år etter de første fortellingene kom en kvinne inn i historien som på dette tidspunktet ikke kjente mor, Nancy Eriksson eller saksforløpet rundt barnet. Hun kjente far og hadde i utgangspunktet ingen grunn til å tvile på fremstillingen han ga henne av hvorfor datteren bodde hos ham.
Rundt årsskiftet 2024–2025 fikk familien problemer med boligsituasjonen. Kvinnen ønsket å hjelpe og stilte en bolig til disposisjon for far, hans nye kjæreste, deres felles barn og jenta. Hun beskriver dette ikke som et ordinært leieforhold, men som en utstrakt hånd til mennesker hun trodde trengte hjelp.
Senere oppsto problemer også rundt denne boligen. Far betalte ikke som avtalt, og etter en periode måtte kvinnen be familien flytte. Etter uenighet om utflyttingen ble det avtalt en konkret dato i mars 2025 da familien skulle være ute.
Da datoen kom, dro kvinnen og hennes voksne datter til boligen for å kontrollere at den var tømt. Det var den ikke. Huset var fortsatt fullt av eiendeler, og de kunne ikke umiddelbart vite om far var der. Under gjennomgangen fant de blant annet en ny låsesylinder til ytterdøren med kvittering som viste at den var kjøpt dagen før. De oppdaget også et kamera som var montert på utsiden av boligen.
Kvinnen reagerte på rotet og forholdene barna hadde oppholdt seg under. Det fikk henne også til å tenke tilbake på noe sønnen hennes tidligere hadde fortalt. Han hadde bodd i leiligheten under familiens tidligere bolig og hadde hørt kraftige barneskrik og rop ovenfra som han opplevde som unormale. På det tidspunktet hadde kvinnen avfeid det som vanlig barnestøy.
Nå begynte hun å tvile på historien hun hadde fått om familien, moren og mormoren Nancy Eriksson. Under gjennomgangen fant kvinnen og datteren også jentas klær og to dagbøker. De leste dem ikke på dette tidspunktet.
Kvinnen bestemte seg i stedet for å finne familien på mors side. I løpet av kort tid fant hun frem til advokaten til Nancy Eriksson og kom gjennom advokaten for første gang i kontakt med mor og Nancy.
Det er et sentralt poeng at kvinnen ikke hadde noen tidligere forbindelse til dem. Hun kom inn i historien som en person som hadde hjulpet far, og bekymringen hennes oppsto gjennom egne observasjoner før hun kjente familiens versjon.
Gjennom samtalene fikk hun blant annet vite at jenta over lang tid hadde hatt problemer med avføring i klærne. Mor og Nancy ba henne derfor undersøke boligen nærmere for å se om det fantes klær eller undertøy med avføring. Da kvinnen dro tilbake, fant hun flere truser som tilhørte barnet med avføring fortsatt i dem. Funnet samsvarte med tidligere medisinsk dokumentasjon hvor avføringsproblemer inngikk i barnets symptombilde.
Det var også under denne videre gjennomgangen at dagbøkene fikk en helt annen betydning. Kvinnen og datteren leste det barnet hadde skrevet og dokumenterte innholdet med bilder og video. For kvinnen ble dette et vendepunkt. Hun hadde startet som en person som hjalp far, men satt nå med barnets egne skriftlige beskrivelser og med observasjoner fra boligen som gjorde henne alvorlig bekymret.
Åtte telefoner til politiet – og lydopptak som aldri ble sikret
Noen dager senere oppsøkte kvinnen barnet på skolen. Skolen var ikke ukjent for henne; hennes egne barn hadde gått der, og hun kjente både lærere og rektor.
Mens situasjonen utviklet seg tok kvinnen selv kontakt med politiet. Hun ringte åtte ganger, og disse telefonhenvendelsene er dokumentert.
Det er viktig fordi hendelsen senere ble behandlet som mistanke om forsøk på bortføring av barn. De åtte telefonsamtalene avgjør ikke alene hvordan alle sider ved hendelsen skal vurderes, men de er sentrale for å rekonstruere hva kvinnen gjorde og hva hun fortalte politiet mens hendelsen pågikk.
Både kvinnen og hennes voksne datter ble arrestert. En pågripelse er ikke en dom, og mistanke om forsøk på bortføring betyr ikke at et bortføringsforsøk er bevist.
Nettopp derfor fikk lydopptakene fra samtalene med politiet stor betydning. De kunne vist hvorfor kvinnen var på skolen, hvilke bekymringer hun formidlet, hva hun fortalte om dagbøkene, hva hun ba politiet gjøre og hvordan politiet svarte henne i sanntid.
Den 2. juni 2025 ble Vest politidistrikt skriftlig bedt om å innhente operasjonsloggen og politiets lydopptak fra samtalene 12. mars. Begjæringen omfattet samtaler mellom politiet og kvinnen, hennes datter og far. Samme dag svarte politiadvokaten at hun hadde videreformidlet beskjed til etterforskeren om at det skulle tas beslag i lydopptakene.
Det var altså ikke slik at betydningen av opptakene først ble oppdaget lenge etterpå. Politiet fikk en konkret skriftlig begjæring om å sikre dem, og politiadvokaten bekreftet at etterforskeren hadde fått beskjed om nettopp dette.
To dager senere ble politiet også bedt om en rekke andre etterforskningsskritt knyttet til dagbøkene og materialet fra boligen. Det ble blant annet bedt om at barnet skulle avhøres om dagbøkene, at det skulle gjennomføres skriftanalyse og at fotografier av skrivebøkene, trusene med avføring og øvrig materiale skulle sikres. Politiadvokaten ba selv om videoen fra funnet av dagbøkene, og videoen ble sendt til politiet.
Senere samme år kom en annen beskjed om lydmaterialet. Politiadvokaten opplyste at opptak fra politiets operasjonslogg var forsøkt innhentet, men at det hadde gått for lang tid siden hendelsen og at opptaket derfor var slettet. Lydopptaket var ikke blitt sikret, noe politiadvokaten beskrev som beklagelig.
Spørsmålet er derfor ikke bare hvorfor et gammelt opptak mangler. Politiet var uttrykkelig bedt om å sikre det, og det var skriftlig bekreftet at etterforsker hadde fått beskjed om dette. Det må derfor kunne forklares hva som skjedde mellom denne bekreftelsen og den senere konstateringen av at materialet likevel ikke var sikret.
De åtte telefonhenvendelsene er dokumentert gjennom andre kilder. Det som mangler, er lydinnholdet som kunne vist nøyaktig hva varsleren fortalte politiet mens hendelsen pågikk.
Politiet avslo senere også anmodningen om blant annet skriftanalyse av dagbøkene, med begrunnelse i at bevisvekten ble vurdert som liten sett i lys av hvordan saken var opplyst.
Dette er vanskelig å se løsrevet fra påvirkningsspørsmålet. Dagbøkene kunne utgjøre et uavhengig kontrollpunkt fordi de var skrevet etter at barnet var fjernet fra mor og ble funnet av en tredjeperson som opprinnelig hadde hjulpet far.
Likevel ble den etterspurte skriftanalysen ikke gjennomført.
Etter hendelsen på skolen ble kvinnen ført til politiarrest. I Bergen ble hun avkledd naken i forbindelse med oppholdet på glattcelle. Hun har dokumenterte alvorlige traumatiske ettervirkninger etter behandlingen.
Hun hadde kommet inn i saken som en person som kjente og hjalp far. Hun hadde ingen forbindelse til mor eller Nancy. Bekymringen oppsto etter egne observasjoner, funn i boligen og barnets dagbøker. Hun oppsøkte en skole hun kjente fra før og ringte selv politiet åtte dokumenterte ganger.
Likevel endte hun selv arrestert, mens lydmaterialet som kunne ha dokumentert hva hun faktisk fortalte politiet aldri ble sikret.
Det er dette Nancy Eriksson har nektet å tie om
Nancy Erikssons senere varsling kan ikke forstås løsrevet fra dette hendelsesforløpet.
Nancy flyttet ikke barnebarnet. Hun avsluttet ikke BUP-behandlingen, skrev ikke BUP-journalene og ga ikke den omstridte forklaringen til politiet 3. juni 2022. Hun bestemte heller ikke at det planlagte tilrettelagte avhøret 23. juni aldri skulle gjennomføres.
Hun begrenset ikke kontakten mellom barnet og storebroren, hun fjernet ikke barnets venner eller øvrige familie fra hverdagen hennes, og hun hadde ingenting med politiets manglende sikring av lydopptakene i 2025 å gjøre.
Nancy har publisert, stilt spørsmål og krevd at dokumentasjonen skal undersøkes. Dette førte etter hvert også henne inn i politi- og rettssystemet og til frihetsberøvelse.
Nancy har vært tydelig, kompromissløs og vanskelig å ignorere. Ingen av disse egenskapene er i seg selv straffbare. Når staten bruker noen av sine sterkeste virkemidler mot en person som varsler om offentlig myndighetsutøvelse, må den også kunne vise hvilken konkret handling som begrunnet inngrepene, og hvorfor de var nødvendige og forholdsmessige.
Spørsmålet om identifisering gjør saken enda mer komplisert. Nancy er blitt møtt med alvorlige reaksjoner knyttet til publisering og identifisering, samtidig som rettsdokumentene viser at domstolen selv offentliggjorde navn på involverte personer i en tilgjengelig rettsavgjørelse.
Dette betyr ikke automatisk at enhver senere publisering var lovlig. Men forskjellen må kunne forklares konkret. Hva offentliggjorde retten, hva publiserte Nancy, hvilke begrensninger gjaldt på de aktuelle tidspunktene, og hvorfor ble handlingene behandlet forskjellig?
Rettssikkerhet forutsetter klare og forutsigbare grenser, også når den som utfordrer systemet er en mormor som nekter å slutte å stille spørsmål.
Tidslinjen er det systemet må svare på
Den sentrale teorien i saken – at mor påvirket barnet – må vurderes mot hele kronologien, ikke bare mot enkeltstående vurderinger.
Barnet fortalte en tante allerede i 2019 før mor kjente de sentrale detaljene. Da hun ble tilrettelagt avhørt 9. april 2021, gjaldt anmeldelsen farfar. Under avhøret fortalte hun selv om far, og politiet gjorde ham derfor til mistenkt. Seks dager senere var saken henlagt på bevisets stilling.
Barnet fortsatte å fortelle. Barnevernet observerte hennes sterke reaksjoner, men avsluttet samtidig undersøkelsen uten å konkludere med omsorgssvikt hos mor. I 2022 ble symptomene alvorlige nok til at hun ble henvist til BUP. Hun fortalte selv også der, straffesaken ble gjenåpnet og et nytt tilrettelagt avhør ble planlagt.
Så fikk politiet en forklaring fra BUP om opplysningenes opphav som står i direkte konflikt med BUPs egne journaler og lydopptak. Det nye avhøret ble aldri gjennomført.
Kort tid senere ble barnet flyttet fra moren hun hadde bodd hos gjennom hele livet og til faren hun aldri hadde bodd sammen med. Storebroren ble boende hos mor, og det ble ikke satt inn konkrete hjelpetiltak mot den omsorgssvikten barnet hadde blitt fortalt at mor skulle få hjelp for.
Barnet fortsatte å fortelle etter flyttingen. Hun skrev senere egne dagbøker om livet hos far og om forhold i den nye familien som mor aldri hadde diskutert med henne. Samtidig ble BUP-forløpet avsluttet, og kontakten med storebror, venner og øvrig nettverk ble sterkt begrenset.
Flere år senere fant en utenforstående kvinne dagbøkene etter først å ha hjulpet far. Hun ble bekymret, oppsøkte barnet på skolen og ringte politiet åtte ganger. Hun og datteren ble arrestert. Politiet ble senere skriftlig bedt om å sikre lydopptakene og bekreftet at etterforsker hadde fått beskjed om at dette skulle gjøres. Da opptakene senere ble forsøkt innhentet, var de ikke sikret og var slettet.
Samtidig avslo politiet å gjennomføre den etterspurte skriftanalysen av dagbøkene.
Dette er ikke én enkelt feil eller ett enkelt dokument. Det er en tidslinje som må kunne forklares.
Hvordan kunne etterforskningen i april 2021 avsluttes bare seks dager etter barnets avhør, etter at hennes egne opplysninger hadde gjort far til mistenkt? Hvorfor ble et nytt tilrettelagt avhør i 2022 aldri gjennomført? Hvordan kunne mor bli gjort til den sentrale påvirkningsfaktoren når barnet fortalte før mor kjente detaljene og fortsatte etter at hun var flyttet fra henne? Hvorfor fikk storebroren fortsette å bo hjemme hos den samme moren? Hvorfor ble BUP-behandlingen avsluttet akkurat da barnet kunne observeres uten mor til stede? Hvorfor ble dagbøkene ikke skriftanalysert? Og hvordan kunne lydmateriale som politiet uttrykkelig hadde bekreftet skulle sikres senere vise seg å være borte?
Det er denne historien Nancy Eriksson har nektet å slutte å stille spørsmål ved.
Saken begynte ikke med Nancy, Facebook eller publiseringene. Den begynte med barnet. Hun fortalte før mor kjente detaljene, hun fortalte til offentlige instanser før hun ble flyttet, og hun fortsatte etter at hun ble flyttet. Senere skrev hun med sin egen hånd om livet hun levde etterpå.
Mor lyttet. Nancy Eriksson nektet å tie. Og flere år senere står fortsatt spørsmålet barnet selv stilte kort tid etter flyttingen igjen:
Hvorfor måtte hun bort fra mamma når storebroren fikk bli?
Det spørsmålet fortjener et svar.
Les også:
