oss 150 kroner!
Marokko og Israel bygger ut forholdet
“Migrantkrisa” i den spanske eksklaven Ceuta på nordøstspissen av Marokko forsvant like plutselig som den dukket opp. De dramatiske bildene fra dramaet i havnbassenget, der knapt svømmedyktige migranter forsøkte å karre seg i land fra sjøsida, ble raskt avløst av unge marokkanere som nærmest med et skuldertrekk og et smil og uanstrengt slo fast at “det gikk ikke denne gangen”, før det ruslet tilbake til tilværelsen utafor grensegjerdene. Det har utløst mange spekulasjoner: Hva var det som skjedde? I hvilken grad var marokkanske myndigheter klar over hva som ville skje, og hvilken rolle spilte de ellers alltid nærværende etterretningstjenestene?
Marokkanske myndigheter legger ansvaret på misforståelser i forbindelse med kjennelsen i spansk høyesterett om migranter i Spania (som ikke gjaldt Ceuta og Mellila), på disinformasjon og menneskesmuglere. Rabat vet hvilken uro migrasjonen over Middelhavet skaper i EU. Når reaksjonene retter seg mot Madrid, kan det være et bevisst spark til Spania som ønsker å bedre forholdet sitt til Algerie. Nylig besøkte statsminister Pedro Sánchez nabolandet som fortsatt støtter frigjøringsfronten Polisario i Vest-Sahara.
Marokko har foretatt liknende “straffereaksjoner” overfor Spania på grunn av Vest-Sahara tidligere. Men Madrid har sveket det saharawinske folket ved å godta Marokkos krav om suverenitet over den tidligere spanske kolonien. EU innordnet seg etter at USAs president Donald Trump “ga” Vest-Sahara til Marokko som belønning for å inngå en Abraham-avtale med Israel i desember 2020. Israel “godkjente” Marokkos suverenitet i 2023.
Den geopolitiske situasjonen tilsier at Rabat anser at spørsmålet om Vest-Sahara er avgjort i Marokkos favør.
Ceuta-hendelsen handler derfor kanskje ikke første rekke om Vest-Sahara, men at Marokko ønsker å gå et skritt videre med ryggdekning fra Israel og USA: Bygger Marokko seg opp til å fremme et rettmessig krav om at Ceuta, Melilla og Plazas de Soberanía blir innlemmet i Marokko i anti-kolonialismens navn uten at spørsmålet om Vest-Sahara blir koblet inn?
Kolonialismens dønninger
I NRK får Fremskrittspartiet fritt spillerom til å sette premissene for debatten rundt den plutselige migrantbølgen som skylte inn over den spanske eksklaven Ceuta. Derfra er det godt utsyn til den spanske byen Algeciras (fra arabisk al-jazira, halvøya) i Andalucia, omtrent femten kilometer fra Den iberiske halvøyas sørligste punkt og vel ti kilometer fra Gibraltar, den britiske oversjøiske klippa.
Den rager i været som en obelisk over Europas fordums stormaktskriger og kampen om de rikdomsfylte sjøveiene og skulle kunne fungert som et stikkord for en annen type debatt om Ceuta, for kolonitida stanset ikke ved Herakles’ søyler, Gibraltar (Calpe i oldtida) og klippa Jabal Musa (Mosesfjellet, 842 moh) i Rif-fjellene – eller Monte del Hacho (Abyle i oldtida) på Almina-halvøya ved Ceuta på afrikansk side.
Kolonialismen tok seg lett over Gibraltarstedet som skiller Europa og Afrika og forlot ikke Afrika på over 500 år, men holder fortsatt grepet gjennom et nettverk av nykoloniale ordninger. Den har fortsatt sine avleiringer på kontinentet, som de spanske eksklavene Ceuta på det nordligste punktet i Maghreb og Melilla, lenger øst på kysten som ble forvaltet som en del av Málaga-provinsen før havnebyen ble autonom i mars 1995.
Helt opp i fjæresteinene
Spania sitter dessuten på noen små, steinete øyer, med det overbærende navnet Plazas de Soberanía (“Suverenitetens bastioner”) utafor kysten av Marokko i retning Algerie: Chafarinas-øyene, Alhucemas-øyene og Peñón de Vélez de la Gomera (Hajar Badis), samt Alboran-øyene som ligger 56 kilometer nord for kysten av Marokko og vel 85 kilometer fra Spania.
Islas Chafarinas (al-Jaafariya) i Alboranhavet som har vært under spansk kontroll siden 1847, ligger 48 kilometer øst for Melilla og bare 3,3 kilometer utafor den marokkanske byen Ras Kebdana i Nador-provinsen. Vel 190 spanske soldater er stasjonert på en av de tre øyene, Isla del Congreso.
Islas Alhucemas i Al-Huceina-bukta ligger 146 kilometer øst for Ceuta og 84 kilometer vest for Melilla, men bare 300 meter fra fjæresteinene i Marokko. De tre øyene er ikke for mer enn skjær å regne. Peñón de Alhucemas (“Lavendelklippa”) er 0,015 km2, Isla de Tierra er 0,017 km2 og Isla de Mar er 0,014 km2. Isla de Tierra ligger bare 114 meter fra Marokko.
Peñón de Vélez de la Gomera kom på spanske hender i 1508 og ligger 117 kilometer sørøst for Ceuta. Det bor ingen sivile på øya, men seksti utstasjonerte soldater. Øya er nå forbundet til Marokko med en 85 meter lang sandmolo, men ligger bare 50 meter fra Marokko ved springflo. Det er regnet som verdens korteste “riksgrense”.
Kjennetegnet for disse øyene er at de kom under den spanske tronen etter at maurerne ble fordrevet fra den iberiske halvøya (1492-1556) og regenttida til kong Ferdinand 2. av Aragón og dronning Isabella av Castilla. Ceuta var historisk sett en del av det såkalte «afrikanske Algarve» (spansk: Algarbe Africano, portugisisk: Algarve Africano) innenfor kongeriket Algarve. Det er en tittel de spanske monarkene formelt fortsatt innehar.
Sánchez i Algerie
Det er derfor all grunn til å snakke om kolonialismens bølgeskvulp som skyller inn over EU når migranter fra Afrika forsøker å ta seg inn i Ceuta eller blir sluppet inn med overlegg av marokkanske grensesoldater.
Det er derfor slående at ingen av de impliserte partene løfter fram Ceuta, Melilla, Plazas de Soberanía og de øvrige revene i en kolonial sammenheng når portene plutselig åpner seg – slik det også skjedde i april 2021. Da lot Spania lederen for frigjøringsfronten Polisario i Vest-Sahara, Brahim Ghali, få akutt medisinsk behandling ved sjukehuset i Logroño for et alvorlig tilfelle av covid-19. Madrid gjorde det ettertrykkelig klart at dette skjedde utelukkende på humanitært grunnlag.
Marokko kalte inn den spanske ambassadøren for å kreve en forklaring og uttalte 8. mai at dette var en «overlagt handling» som ville få konsekvenser. Marokko svekket umiddelbart grensekontrollen, og rundt åtte tusen tok seg inn i Ceuta over grensegjerdene og gjennom grenseportene.
Den 20. juli 2026 besøkte Spanias statsminister, Pedro Sánchez, Algerie for første gang på fire år. Besøket markerte at forholdet mellom landene er i ferd med å tines opp etter at det ble en knute på de diplomatiske forbindelsene på grunn av det anstrengte forholdet som følge av konflikten om Vest-Sahara, meldte France 24 i forbindelse med besøket.
Statsminister Pedro Sánchez fra det sosialdemokratiske arbeiderpartiet PSOE (Partido Socialista Obrero Español) er nå inne i sin tredje regjeringsperiode siden juni 2018, og med sine åtte år den lengst sittende regjeringssjefen siden generalissimo Francisco Franco gikk av 9. juni 1973 etter 35 år 129 dager.
Årsaken var at Madrid i 2022 forlot sin FN-nøytrale holdning til deres tidligere koloni som omfattet Saguía el Hamra y Río de Oro, den nordlige og sørlige delen av Vest-Sahara. Det skjedde fordi ledende land i EU stilte seg bak Marokkos krav på suvereniteten over Vest-Sahara, bare et drøyt år etter at USA “ga” Marokko det annekterte området som utgjør Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR) og dermed brøyt tvert med FNs vedtatte politikk.
Samtididig formaliserte Marokko sine gode forbindelser med Israel som går tilbake til kong Hassan 2. (fra 1961 til 1999), ved å inngå Abraham-avtalen 10. desember 2020. FN anerkjenner ikke Marokkos suverenitet over Vest-Sahara som står oppført på FNs liste over ikke-selvstyrte territorier, og SADR er medlem av Afrikaunionen (Marokko ble medlem først i 2017).
Se bloggen: Trumps rekviem for Vest-Sahara. EUropa følger opp USAs svik 20. desember 2025
EU dilter etter
Det er ikke bare noe USA og Israel har sett seg tjent med. Brussel har glatt falt inn på linje ut fra sine egne interesser i Nord-Afrika i forlengelse med Barcelona-konferansen i 1995 mellom EU og tolv land ved Middelhavet som innledet den svært haltende Barcelona-prosessen med å signere en avtale om tettere politisk, økonomisk og kulturelt samarbeid.
Statsminister Sánchez har, sammen med Frankrike, vært med på EUs prosess med å svike det saharawinske folket som i stor utstrekning befinner seg i flyktningområdet rundt Tindouf i Algerie.
Begge er tidligere kolonistater i Maghreb som prøver å balansere forholdet mellom Marokko – som i tiår har fylt spanske grønnsaksåkre og fruktlunder og franske arbeidsplasser med billig arbeidskraft– og Algerie som forsyner det sørlige EU med gass, lenge EUs tredje største leverandør etter Russland og Norge.
I dag er Norge den største leverandøren, mens importen av flytende naturgass (LNG) fra USA har økt betydelig de siste åra. Algerie og andre land i Nord-Afrika eksporterer gass via rørledninger over Middelhavet, mens Qatar har økt sin eksport av LNG. Algerie har vært Spanias største leverandør av naturgass i år, og Sánchez hadde mange energitopper med i følget.
Sánchez ga til kjenne at Madrid ønsker å styrke båndene til Algerie når forholdet nå blir gjenopprettet etter at Algerie suspenderte samarbeidsavtalen med Spania fra 2002 som følge av konflikten om Vest-Sahara. Han la vekt på at besøket var av «særlig betydning» for Spania, som ser på Algerie «ikke bare som et naboland, men også som en strategisk partner», ifølge AFP.
Spania begynte å gjenopprette handelsforbindelsene i fjor, og i mars i år kunngjorde Algerie at vennskapsavtalen var gjenopptatt.
Algeries president Abdelmadjid Tebboune kvitterte med at samtalene i Alger hadde vært «produktive» og «åpenhjertige» og varslet at besøket har gitt det bilaterale forholdet «ny giv». Algerie oppfordrer til spanske investeringer. Migrasjonsspørsmålet og situasjonen i Vest-Sahara ble ikke tatt opp under besøket.
Rabat med ryggen fri
Rabats reaksjon på Sanchez’ besøk kom etter bare ti dager. Marokko og kong Muhammed 6. liker åpenbart ikke den raske utviklinga i det nye forholdet mellom Madrid og Alger – men uten å frykte at det vil skje noe med Spanias og EUs støtte til Marokkos standpunkt i konflikten i Vest-Sahara.
Rabat tviholder på at Marokko ikke kommer til å rikke seg en millimeter som kan gi de saharawinske flyktningene og deres etterkommere som er født i Algerie, forhåpninger om å vende hjem.
Dette er en klar parallell til Palestina-spørsmålet.
Så kom strømmen mot Ceuta, med den lumske havstrømmen og over og gjennom grensegjerdene. Titusener av migranter fra afrikanske land og ikke minst påfallende mange marokkanere som siden dro hjem tilsynelatende uberørte. Vitnemål og videoopptak viser at mange ble ledsaget til grensa av marokkanske sikkerhetsagenter.
Marokkanske myndigheter benekter alle påstander om at migrantstrømmen var regissert. Men både det enorme omfanget og situasjonen som oppsto, peker unektelig mot at dette var villet.
“Flommen av titusenvis av mennesker inn i Spanias Ceuta var åpenbart orkestrert av Marokko,” konkluderer Kenneth Roth, tidligere leder for Human Rights Watch, på X (gjengitt i Klassekampen, 4. august).
Folkeforflyttinger av dette omfanget lar seg ikke gjøre i land som Marokko med sitt omfattende sikkerhetsnettverk, uten myndighetenes innblanding og aktive og passive medvirkning.
Marokko har tidligere vist at migrasjon kan brukes som politisk pressmiddel og har nå bedre kort på handa overfor EU enn før 2022. Det kan forklare det langt større omfanget enn i april-mai 2021.
Uansett omfanget av strømmen handler ikke dette ikke om migrasjon; det er en europeisk politisk oppfinnelse som blant annet avspeiler betente forhold i EU, men som ikke får lov til å handle om det vennligsinnede kongedømmet Marokko og dets forhold til Brussel, eller om annekteringa av Vest-Sahara og gravlegginga av SADR i ørkensanden.
Strømmen kom fra marokkansk territorium, ikke utenfra, verken over land eller sjøveien. Marokko er godt rustet med kontrollmekanismer i form av det nasjonale politiet Sûreté National (DGSN), militære styrker, to greiner av etterretning, DGST (Generaldirektoratet for territorial overvåking) og Generaldirektoratet for studier og dokumentasjon (DGED), og sikkerhetsapparat. For virkelig å understreke hvor sentralisert undertrykkingsapparatet er, har Abdellatif Hammouchi vært sjef for det nasjonale politiet og innenriksetterretning DGST siden 2005. Apparatet har full kontroll over alt som skjer i kongedømmet – og samarbeider dessuten med CIA og Mossad.
En klar indikasjon på at alt er under kontroll, er den raske oppløsninga av “storminga av Ceuta”. Den største bekymringa som står tilbake etter noen hektiske dager, er situasjonen for et tusentalls mindreårige i Ceuta uten foreldre. De er så få at de ikke engang slår ut på EUs politiske radar og inngår ikke i FrPs “regnskap”. De inngår ikke en gang i Marokkos politiske utpressing overfor EU med migrasjon i et større kynisk, geopolitisk spill.
Sammenfallende interesser
Det verserer mange spekulasjoner rundt hendelsene i Ceuta.
“Det eneste spørsmålet er om det var en gjengjeldelse for Spanias nylige tilnærming til Algerie eller for Spanias kritikk av Israels overgrep. Eller begge deler,” skriver Roth på X.
Reservasjonen er høyst betimelig, fordi det er flusst med sammenfallende interesser – og dermed lett å konstruere årsakssammenhenger som ikke nødvendigvis eksisteres. Marokko, Israel og USA har åpenbare overlappende interesser, som ikke krever kommandolinjer hvor USA eller Israel behøver å fortelle hva kong Muhammed skal gjøre, som å skape en “migrantkrise” i Ceuta.
Det mest presserende for Rabat er Vest-Sahara, ikke at Spania har anerkjent Palestina som stat eller at Sánchez er det regjeringssjefen i Europa som er åpenlyst og verbalt mest kritisk til Israels politikk generelt og folkemorderiske krig i Gaza.
Når Al-Jazeera kommenterer at “det fins ingen bevis for at Marokko orkestrerte hendelsene i Ceuta, helt eller delvis på vegne av Israel”, er det grunn til å legge vekt på nettopp “på vegne av”.
Det har heller ikke mye å gjøre med at Spania har nektet USA å bruke baser i Spania i sin krig mot Iran – det har vært Madrids politikk siden invasjonen i Irak i mars 2003 – eller at Sánchez har vært den skarpeste kritikeren av president Trump og hans administrasjon i Nato-sammenheng.
Men det mangler ikke på sammenfallende interesser som gjør det enkelt å vise til tidligere utspill som et QED (quod erat demonstrandum), «hvilket skulle bevises», uten at det dermed er årsaksforklaringa. Spania er ikke “det nye angrepsmålet” for Mossad og CIA fordi Spania nektet USA å bruke baser for flyangrep mot Iran eller fordi Madrid har anerkjent Palestina som stat. I den sammenhengen blir et lite oppløp i Ceuta for smått.
Veletablert forhold
Alliansen mellom Israel og Marokko er vel etablert, helt siden Hassan 2. bin Muhammad og lenge før Abraham-avtalen i desember 2020 som igjen førte til at Israel anerkjente Marokkos suverenitet over Vest-Sahara i juli 2023. Under “skyttelkongen” Muhammed 5. bin Yusuf, i hans første og andre perioder (1927-53 / 1955-57) var forholdet dominert av den jødiske befolkninga og aliyah (“oppstigning”), innvandringa til Israel.
Hva har de til felles i dag; hvordan utspiller det seg?
Den siste tida har landene fått flere sammenfallende interesser. Flere av dem berører Spania, og flere av dem er sammenfallende med Trump-administrasjonens utenrikspolitikk som igjen omfatter Vest-Sahara.
Marokko er en regional militærmakt som siden 1975 har befestet kontrollen med størstedelen av den tidligere spanske kolonien etter at Polisario hadde nedkjempet Mauritania som gjorde krav på området.
Israel har hjulpet Marokko med å utruste festningsverket som deler området med sofistikert elektronisk overvåkingsutstyr og har solgt våpen til Marokko.
De står utstilt på krigsmuseet i flyktningbyen Rabouni, vel tjue kilometer sør for Tindouf i Algerie, sammen med franske Panhard-panserkjøretøyer og den sørafrikanske avleggeren Eland.
Marokko hevder som nevnt at strømmen mot Ceuta skyldtes misforståelser om kjennelsen i spansk høyesterett vedrørende særskilte migranter i Spania, bevisst eller uforvarende desinformasjon og menneskesmugleres kyniske virksomhet. Det er ikke troverdig som en utfyllende forklaring på hva som faktisk og dokumentert skjedde.
Men heller ikke koblinga mellom Vest-Sahara og statsminister Sánchez’ besøk i Algerie er et “1:1-forhold”. I stedet legger det nye sammenfallende interesseforholdet i den geopolitiske trekanten Marokko, Israel og USA, grunnlaget for å evaluere hvorvidt Marokko nå ønsker å ta et skritt videre etter å ha sikret seg USAs og EUropas støtte og ryggdekning for den formelle annekteringa av Vest-Sahara.
Klar til neste skritt
Ingen ting fra Sánchez’ besøk i Algerie gir antydninger til at Madrid vil gå tilbake på sin nyslåtte posisjon om Vest-Sahara, og det er heller intet i lufta som kan lede til å tro at EU stiller seg opp mot USA for å forsvare FNs opprinnelige mandat.
Heller ikke Afrikaunionen har kraft eller politisk vilje til å forsvare sine posisjoner. Flere sentrale land har innrettet seg etter USAs omslag som hadde vært i gjære de siste ti-femten åra før Abraham-avtalen med Marokko kom på bordet. Abraham-avtalene (inkludert med De forente arabiske emiratene, Bahrain og Sudan) blir fortsatt omtalt som Trumps største utenrikspolitiske framgang, uten opposisjon på Capitol Hill.
Marokko anser å ha ryggen fri med hensyn til Vest-Sahara. Rabat har med andre ord hatt tre til seks år til å bygge opp sitt anti-koloniale krav på de spanske besittelsene på sitt territorium og bare noen fiskesprett fra kysten.
De er i en prosess hvor de samler på innspill og hvor jevnlige “migrantkriser” i Ceuta kan tjene som en påminning til Brussel om at Marokkos territoriale krav kan være en faktor.
Israel i skuddet
Israel har ikke uventet kommet med en rekke bidrag til “faktainnsamlinga” bak Rabats krav. I 2019 var Yaïr Netanyahu (35) eller podcasteren Yonathan Hun, sønn av Israels statsminister, ute på X med en oppfordring til arabere og muslimer om å frigjøre Ceuta og Melilla, illustrert med et kart over de spanske besittelsene i Afrika (Spain’s North African Possessesions).
Dette spredte seg umiddelbart i Israel da Spania anerkjente Palestina som stat i samme slengen som Norge, Irland og Slovenia.
Amine Ayoub i den pro-israelske amerikanske tankesmia Middle East Forum, avleverte denne bannbullen i den israelske nettavisa Ynet i mai:
«Det geopolitiske jordskjelvet som ryster Washingtons forhold til Madrid, har åpnet et uventet vindu for en av den arabiske verdens eldste territoriale klager. At Spania nekter å gi USA tilgang til sine militærbaser i Rota og Morón under Iran-kampanjen, landets konsekvente manglende evne til å oppfylle Natos forsvarsmål, og statsminister Pedro Sánchez’ konfronterende holdning overfor Trump-administrasjonen, har samlet sett skapt noe sjeldent i nordafrikanske anliggender: En ekte sprekk i Spanias strategiske rustning over Ceuta og Melilla. Inn i denne sprekken er Marokkos mest betydningsfulle nye partner, Israel, unikt posisjonert til å presse på. Det er her Israel kommer inn i bildet, og gjør det med uvanlig stor innflytelse,» mener Ayoub som er basert i Marokko og leverer artikler til Jerusalem Post, Yedioth Ahronoth, Arutz Sheva, Times of Israel og andre israelske aviser.
Middle East Forum ble opprettet i 1990 av Daniel Pipes som er svært omstridt i USA og Europa for sine islamofobe holdninger.
Michael Rubin som er tilknyttet den nykonservative tankesmia American Enterprise Institute (AEI), tok i mars til orde i Middle East Forum for at kong Muhammed 6. bin Hassan burde organisere en ny “Green March” og brøyte seg vei inn i eksklavene Ceuta og Melilla, slik hans far Hassan 2. gjorde i november 1975 for å erobre Vest-Sahara. “Den grønne marsjen” (al-masīrat ul-khaḍra) skulle fylle området med marokkanere fordi det overveldende flertallet var saharawinere.
Israels FN-ambassadør Danny Danon, som aldri sparer på kruttet, er ute på samme vandring når han på X refser Spania for aldri å la “en anledning gå fra seg til å belære Israel”, og foreslår at “kanskje er det på tide at landet, før det fortsetter å belære oss, forklarer verden hvorfor det fortsatt opprettholder koloniale enklaver i Afrika”.
Militært samarbeid
Dette er ikke offisiell israelsk politikk, påpeker Tel Aviv. Det er derimot det langvarige ikke-offisielle militære samarbeidet som Israel og Marokko har bygd videre på gjennom sikkerhetsavtalen fra 2021.
I januar i år inngikk landenes felles militærkomité en arbeidsplan under møtet i Tel Aviv, og Israels væpnede styrker (IDF) betegner Marokko som en «nøkkelpartner for regional stabilitet». Det dreier seg om “strategiske drøftinger, besøk mellom militære avdelinger og koordinering rundt felles sikkerhetsmål, ifølge en uttalelse fra IDF på X.
Ifølge Steven Höfner, leder for Konrad Adenauer-stiftelsens kontor i Marokko, dreide møtet seg om framtidsteknologi i tillegg til ytterligere teknologileveranser fra Israel til Marokko. «Begge parter ønsker nå å utvikle ikke bare droner, men også felles luftvernsystemer, inkludert felles satellitteknologi,» sier han til Deutsche Welle.
– Dette er et betydelig kvalitetsmessig framskritt, understreker han.
Marokko har i en årrekke vært en av verdens største våpenimportører, sammen med flere av de USA-allierte i Golfstatene, og ligger på 31. plass på lista for 2024 til det internasjonale fredsforskningsinstituttet i Stockholm (Sipri).
Israel var Marokkos tredje største våpenleverandør etter USA og Frankrike i perioden 2020-24. Det dreier seg i hovedsak om pansrede kjøretøy, missiler, luftvernsystemer og militære fly, mens Israel leverer primært luftvern (“Spyder”) og ubemannede system, melder den tyske kanalen. Hele 51 prosent av luftvernmissilene kommer fra Israel som bistår Marokko med produksjonen av kamikazedroner (SpyX).
Marokkos betydelige opprustning bidrar til å øke spenninga mellom Marokko og Algerie, påpeker Simon Wolfgang Fuchs, forsker på islam ved Det hebraiske universitet i Jerusalem, overfor DW.
– Marokko arbeider konsekvent for å hevde sitt suverenitetskrav over Vest-Sahara i sin utenrikspolitikk. Gjennom import fra Israel har Marokko også modernisert militæret sitt kraftig, og landet er nå klart overlegent den algeriske hæren som har rustet seg med russiske våpen, blant annet Iskander-missiler og kampfly.
Marokko og Israel legger nå ut et felles maritimt overvåkningssenter på nordkysten av Marokko. Det dekker Gibraltarstredet der 100.000 skip passerer årlig, vel ti prosent av den globale maritime transporten.
Hva mener USA?
USA har vært opptatt på den andre sida av MENA, Midtøsten og Nord-Afrika, men forsøker å flytte fram sine posisjoner andre steder. Abraham-avtalen med Marokko handlet i all vesentlighet om Israel, men med Trumps “gavepakke” til Vest-Sahara følger det politiske, økonomiske og militære konsekvenser som har blitt løftet fram av USAs og Israels krig mot Iran og de rystelsene det har påført hele regionen og den arabiske og muslimske verden.
Republikaneren Thomas Massey, medlem av Representantenes hus fra tobakk- og bourbondelstaten Kentucky, har vært en iherdig forkjemper for ofrene i Epstein-sakam og derfor havnet i konflikt med både president Trump og Mike Johnson, Republikanernes leder i Kongressen. Massey er en innbitt anti-intervensjonist og motstander av krigen mot Iran. Det gjør ham ikke mer populær i Det hvite hus.
I forbindelse med hendelsen i Ceuta la han ut på X en henvisning til en kongressrapport fra bevilgningskomiteen i Representantenes hus og til lovforslaget HR 8595 som ble vedtatt vel to uker før. Rapporten slår fast at eksklavene Ceuta og Melilla ligger på marokkansk territorium. Dette blir lest som støtte til Marokkos territoriale krav. Referansen til Marokkos krav står i rapporten, ikke i selve lovforslaget. Mens noen er raske med å lese det som støtte til Marokkos territoriale krav, slår rapporten fast at dette er Marokkos eget standpunkt: «Komiteen bemerker at de spanskadministrerte byene Ceuta og Melilla ligger på marokkansk territorium og fortsatt er gjenstand for Marokkos langvarige krav», fulgt av støtte til «diplomatisk dialog mellom Marokko og Spania om den framtidige statusen til Ceuta og Melilla».
Rapporten anbefaler å videreføre USAs militære støtte til Marokko på 40 millioner dollar; det innebærer altså ingen økning. «Kongressens republikanere stemte for å gi Marokko 40 millioner dollar og ga samtidig troverdighet til landets krav på Ceuta,» skrev Massie på X. mandag.
Lovforslaget HR 8595 lyder: «Komiteen viderefører bistanden til Marokko for å støtte opp om USAs nasjonale sikkerhetsinteresser, og pålegger at det settes av minst 20 millioner dollar under programmer for investeringer i nasjonal sikkerhet (National Security Investment Programs) og minst 20 millioner dollar under programmet for utenlandsk militærfinansiering (Foreign Military Financing Program)» (gjengitt av Al-Jazeera).
USA ut av Spania?
Derimot fins det uttalelser som tyder på at Spania forbereder seg på at USA kan komme til å flytte marinebasen Rota i provinsen Cádiz og flybasen i Morón de la Frontera ved Sevilla til Marokko, slik Rabat har oppfordret til.
Hvorfor er dette viktig? Fordi det understreker hvor betent forholdet mellom USAs president Trump og Spanias statsminister Sánchez er – og hvor viktig Marokko er i ferd med å bli for USA i Nord-Afrika og som innfallsport til Vest-Afrika sør for Sahara. Det slår den nevnte Congressional Research Service-rapporten (CRS) fast. Den konkluderer med at en sentral amerikansk alliert er i ferd med å drive bort.
“Washington og Madrid befinner seg i sin mest alvorlige diplomatiske konflikt på flere tiår. Uenigheter om rettigheter til militærbaser, forsvarsutgifter i NATO og handel truer med å rive i stykker et partnerskap som har utgjort fundamentet for amerikansk strategi i Sør-Europa i mer enn 40 år,” konkluderer Legis1, “en sanntidsplattform for etterretning og politiske nyheter fra Kongressen som sporer føderal lovgivning, avsløringer om lobbyvirksomhet og personalbevegelser på Capitol Hill”.
Madrid var raskt ute med å fordømme USAs og Israels angrep på Iran 28. februar og nektet ganske umiddelbart USA tilgang til basene i Rota og Morón og stengte luftrommet for krigsfly. President Trump reagerte i kjent stil med å true med å «stoppe all handel med dem».
Samhandelen beløper seg til nesten 75 milliarder dollar i året, med et handelsoverskudd på nær tre milliarder dollar i USAs favør. De gjensidige direkteinvesteringene (FDI) beløper seg til over 121 milliarder dollar, og spanske selskaper står for 86.500 arbeidsplasser i USA.
Trump synes ikke å følge opp, i kjent TACO-stil (Trump Always Chicken Out), men tonen i forholdet mellom landene er sur og blir ikke bedre av Trumps stående trusler om å trekke USA ut av Nato i Europa eller å rokkere på de amerikanske styrkene. US Forces har rundt 3700 militære stasjonert i Spania, og utplasserte i 2014 fire jagere med Aegis-systemet på Rota-basen i forsvaret av Europa mot ballistiske missiler fra for eksempel Iran.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
