oss 150 kroner!
… men Marcos-familien går fri
Nøkkelvitnene i riksretten mot Filippinenes visepresident Sara Duterte nagler henne til tiltalen. Det peker i retning av fellende dom, ikke minst fordi rettsforfølgelsen har blitt del av oppgjøret mellom president Ferdinand “Bongbong” Marcos Jr. og hans familie og Duterte-dynastiet. De var tidligere allierte før president- og visepresidentvalget i 2022.
Splittelsen førte til at Marcos nå samarbeider med Den internasjonale straffedomstolen i Den Haag. Der sitter Rodrígo Roa Duterte tiltalt for “trippeldrap”: Drap utført av «Davao Death Squad» i Davao City på Mindanao, den sørlige øya, hjemsted til det muslimske moro-folket (bangsamoro) mellom 2013 og 2018, drap på 57 høyt prioriterte mål i løpet av hans presidentperiode 2016-22) og drap og drapsforsøk under politiaksjoner i lokale nabolag (barangay).
ICC-tiltalen er bare en forsvinnende liten del av de antallet drapene og utenomjuridiske likvidasjoner, tortur og voldtekter som Duterte-støttede dødsskvadroner og politiet sto bak under “krigen mot narkotika”. Den ble politisert til å også gjelde venstresida og lederne i dennes masseorganisasjoner i den nasjonaldemokratiske fronten. Prosessen mot Duterte er inne i sin innledende prosedyre og starter i november, ifølge aktoratet.
Derimot ser det ut til at Marcos-familien slipper unna – foreløpig. Nylig henla spesialdomstolen for korrupsjonssaker en sak som omfatter den omfattende plyndringa av statskassa som fant sted da militærdiktatoren Ferdinand E. Marcos dro i eksil til Hawaii med hjelp av USAs president Ronald Reagan i 1986. Han hadde bokstavelig med seg velfylte skattekister.
Årsaken til henleggelsen er at presidentkommisjonen PCGG som president Corazón Aquino satte ned da hun kom til makta i 1986, båret fram av People’s Power-bevegelsen, ikke lenger får tilgang til nytt bevismateriale etter at den rettslig ble underlagt Marcos-administrasjonen – som altså sitter på tiltalebenken.
Den nasjonaldemokratiske fronten (NDF) mobiliserer i gatene: Rettsprosessen mot Marcos og Duterte er ikke bare spørsmål om korrupsjon og maktmisbruk, men om systemet og demokrati. Derfor: … fortsettelse følger.
Demonstrantene har ikke overdreven tillit til de fleste av senatorene som befinner seg i salen i Pasay City i Metro Manila. De har vært 24 i tallet siden Jones Law, eller Philippine Autonomy Act, ble vedtatt 29. august 1916 og fungerte som Filippinenes grunnlov fram til Philippine Independence Act, eller Tydings-McDuffie-loven, ble vedtatt 24. mars 1934.
Inngrodde korrupsjonsregimer
Det var ikke mye til uavhengighet; den ble ikke offentlig anerkjent før 4. juli 1946. Men antallet senatorer – to fra hvert av de tolv distriktene – skulle tilsynelatende dekke de politiske familiedynastiene som allerede da hadde begynt å etablere seg og som i dag dominerer filippinsk politikk selv om noen navn er byttet ut og andre har kommet til siden da. Det siste gjelder familien Duterte.
Visepresident Sara Zimmermann Duterte-Carpio er datter av tidligere president Rodrígo Roa Duterte, og søster til forretningsmannen og politikeren Sebastián “Baste” Duterte, borgermester i Davao City siden 2022, og til forretningsmannen og politikeren Paolo Duterte, tidligere medlem av Representantene hus. Hun har flere andre slektninger med samme “fagkrets”: politikk som big business med Davao City på den største øya i den sørlige delen av arkipelagoet, Mindanao, som økonomisk og politisk springbrett.
Det fins derfor all grunn til uro når riksretten mot visepresident “Inday Sara” Duterte (48) nå er i sitt innledende stadium. Hun ble valgt til Filippinenes 15. visepresident i 2022, samtidig med at Ferdinand “Bongbong” Marcos Jr., sønn av tidligere president og militærdiktator Ferdinand Emmanuel Marcos ble valgt til president (valg til president og visepresident i Filippinene foregår hver for seg, ikke på samme liste).
Den politiske alliansen mellom Marcos- og Duterte-dynastiet er brutt, men de kjemper på hver sin front mot håndfaste anklager om utstrakt korrupsjon og alvorlige politiske forbrytelser.
Det er ikke bare Duterte som er anklaget for korrupsjon, men en lang rekke offentlige tjenestepersoner, påpeker alliansen Bantay Impeachment som sammen med organisasjoner som Bagong Alyansang Makabayan (BAYAN), Kilusang Mayo Uno (KMU) og andre folkelige bevegelser, daglig møter opp utafor Senatet. Alliansens fremste mål er president Marcos – som far, som døde i utlendighet i Honolulu på Hawaii i 1989, så sønn.
Alliansen understreket at saka ikke bare er en rivaliserende maktkamp mellom Marcos og Duterte, men en viktig mulighet til ytterligere å avdekke korrupsjonens tentakler og dermed angripe systemet.
Riksretten blir ledet av senatspresident Francis «Chiz» Guevara Escudero fra det ytterst konservative Den nasjonale folkekoalisjonen NPC (Makabayang Koalisyon ng Mamamayan) som ble opprettet av forretningsmagnaten Eduardo “Danding” Cojuangco (død 2020) i 1991 som Partido Pilipino. Partiet blir i dag ledet av rikmannssønnen Marcos Cojuangco. Som en del av den kjente konstellasjonen politikk og big business i Filippinene.
Filippinene var det eneste kristne landet i Asia inntil den demokratiske republikken Øst-Timor (Timor-Leste) ble uavhengig etter lang tids frigjøringskamp under Den revolusjonære fronten for et uavhengig Øst-Timor (Fretilin, Frente Revolucionária do Timor-Leste Independente), i 1999 (ratifisert i mai 2002).
Anklagene mot Sara Duterte gjelder uautorisert bruk av offentlige midler samt andre handlinger som utgjorde et tillitsbrudd overfor offentligheten og brudd på grunnloven, ifølge Escudero. Dutertes forsvarsteam fastholder på sin side at riksrettssaken er politisk motivert og mangler tilstrekkelig juridisk grunnlag, melder Updates Philippines som blir gitt ut av den revolusjonære nasjonaldemokratiske fronten (NDF eller NDFP, Pambansang Demokratikong Prente ng Pilipinas)
Forsvarerne fikk noe å bryne seg på allerede på dag to (7. juli) da aktoratet førte fram John Mark Calilung (31), senioragent ved avdelingen for nettkriminalitet i National Bureau of Investigation (NBI), som sitt kronvitne. Hans vitnemål dvelte rundt punkt 4 i tiltalen.
Det hevder at Duterte offentlig truet president Marcos, førstedame Liza Araneta-Marcos og tidligere parlamentspresident Martin Romualdez under en direktesendt orientering på nettet i november 2024.
Calilung redegjorde for NBIs etterforskning av nettkriminalitet og sikringa av digitale bevis, inkludert kopier av direktesendinga som var innhentet i samarbeid med Meta. Ifølge aktoratet er videoen og tilhørende digitale opptak avgjørende for å underbygge anklagene overfor riksrettsdomstolen, rapporterer ABS-CBN, Filippinenes ledende kringkaster i Quezon City i Metro Manila.
Forsvaret forsøkte desperat å stanse Calilung ved å innvende at han ikke er ført opp i de opprinnelige anklagepunktene i riksrettssaken. Det fikk til svar fra påtalemyndighetene at vitnet var blitt identifisert på korrekt vis i forkant av rettsmøtet, hvilket Escudero godtok fordi påtalemakta ikke er begrenset til det oppsummerte bevismaterialet i anklagedokumentene.
Dermed var det fritt fram for Calilung som, ifølge pressereferatene, filleristet Duterte. Hun valgte å ikke være til stede til tross for at hun var rettslig innkalt – til høylytt irritasjon blant mange av de tilstedeværende og de progressive organisasjonene på utsida.
De krever at Duterte og offentlige tjenestepersoner som står overfor alvorlige anklager, må svare for seg personlig overfor riksretten og stå ansvarlig overfor det filippinske folk. De mener at riksretten må framstå og fungere som klare advarsler til alle korrupte embetsfolk og ikke bare blir et slag mellom to juridiske – og høyst politiserte – leire.
Partilista Bagong Alyansang Makabayan (Ny patriotisk allianse), eller Bayan (Nasjonen) som ble opprettet 1. mai 1985 som en markant nasjonaldemokratisk kraft i opposisjonen mot Marcos-dynastiet, er ikke i det minste tvil om at Duterte er skyldig på alle punkter.
Det er et standspunkt de deler med andre organisasjoner i den patriotiske alliansen, som fagbevegelsen 1. mai-bevegelsen KMU (Kilusang Mayo Uno) fra 1980 som dessuten er med i den nasjonaldemokratiske fronten.
Korrupsjonen er fortsatt dypt forankret i landets politiske system og krever granskninger av anklager mot andre medlemmer av den styrende eliten, inkludert Marcos-administrasjonen.
Rettssaka er ikke bare en konstitusjonell prosess, men også en gradmåler på landets vilje til å sikre offentlig ansvarlighet i offentligheten og demokratisk styresett.
I den nasjonaldomokratiske fronten finner vi hele underskogen av revolusjonære, faglige masseorganisasjoner som er herdet i politisk kamp og mobiliseringer – og som har mange martyrer. Studentlederen Leandro “Lean” Alejandro (1960-87) var med å opprette BAYAN sammen med menneskerettsforkjemperen Lorenzo Martínez “Ka Tanny” Tañada (1898-1992), ofte referert til som “Grand Old Man of Philippine Politics”. Etter en pressekonferanse i National Press Club 19. september 1987, der han understreket kravet om en landsomfattende streik mot militærets rolle i administrasjonen, var “Lean” på vei tilbake til Bayan-kontoret i Rosal Street i Cubao i Lungsod (= City) Quezon da en varebil trengte seg inn foran ham. Sjåføren rullet ned vinduet og skjøt Bayan-lederen i ansiktet og halsen med ett enkelt skudd. Både “Lean” og “Ka Tanny” (Kamerat Tanny) overlevde Marcos-diktaturet (1971-86, president fra 1965), men Leonadro ble drept under Pangulo ng Pilipinas (president) Corazón Aquino (1986-92), nok en framtredende, jordeiende politikerslekt. Siden har de politiske likvideringene mot venstresida fortsatt gjennom de neste administrasjonene: Fidel Ramos (1992-98), Joseph “Erap” Estrada (1998-2001), presidentdatter Gloria Macapagal Arroyo (2001-10), presidentsønn Benigno “Noynoy” Aquino III (2010-16), Rodrígo Duterte (216-22) og presidentsønn “Bongbong” Marcos. Bayan og KMU nøyer seg ikke med at Duterte er skyldig. De mener at ansvarsplikten må omfatte mer enn bare enkeltpersoner, ifølge Updates Philippines.
Duterte versus ICC i Den Haag
Mens dattera strever på hjemmebane, sitter faren, Rodrígo Roa Duterte (81) varetektsfengslet i ICCs celle i Den Haag i Nederland. Det har han gjort sida 12. mai 2025 etter mange juridiske og politiske krumspring. Duterte trakk på et tidspunkt Filippinene ut av ICC, men kom seg ikke unna tiltalen for forbrytelser mot menneskeheten.
Det går slett ikke Dutertes vei. På det andre statusmøtet 23. juni kom dommer Joanna Korner med en omfattende og streng advarsel til partenes advokater om å avstå fra å uttale seg offentlig til mediene.
Det er særlig forsvareren Nicholas Kaufman som har høstet Korners vrede ved å kritisere domstolens «ulovlige avgjørelser» offentlig. Hun vil ha slutt på at advokatene kommenterer den pågående rettsprosessen utafor rettssalen. Juridiske spørsmål skal holdes innafor salens fire vegger.
– Rettssaker avgjøres ikke av opinionen, men av denne domstolen i løpet av selve rettsprosessen, fastslår den 75-årige britiske dommeren som har sittet i ICC siden mars 2021.
Korner har bakgrunn fra det omstridte Det internasjonale tribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY) som glatt avviste alle anklager mot Nato for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten under den 78-dager lange bombekrigen mot Jugoslavia (da Serbia, Montenegro og Kosovo) fra 24. mars til 10. juni 1999. Mens Nato offisielt kalte bombekrigen - uten FN-mandat - for Operation Allied Force (Alliert styrke), var USA mer direkte i sin bisarre omtale av krigen som Operation Noble Anvil (Edel ambolt).
Korner anklaget Kaufman for å ha gitt næring til «formidlere av det som utvilsomt og åpenbart er falske nyheter» gjennom den offentlige oppmerksomheten og kontroversen som hans uttalelser hadde skapt.
Situasjonen blir ikke bedre ved at dette er andre gang Korner irettesetter Kaufman. Forberedelseskammeret (Pre-Trial Chamber I – PTC-I) ga forsvareren en reprimande i oktober og minnet ham om hans juridiske plikt til å opptre respektfullt og høvisk overfor domstolen.
Påminnelsen ble i beste fall kortvarig. 22. april raljerte Kaufman igjen over domstolens saksbehandling i et intervju og hevdet at domstolen sto overfor en eksistensiell krise. Han politiserte prosessen ved å hevde at ICC holdt på en profilert skikkelse som Duterte som en «stor fangst» for å kunne forsvare seg mot sanksjoner fra USA.
Påstanden fortoner seg umiddelbart som underlig all den stund at USA har rettet sanksjoner og politiske trusler mot domstolen lenge før den nå aktuelle saka mot den britiske sjefanklageren Karim Khan. Anklager om seksuell trakassering fra hans assistent Sarah førte til at han ble avsatt av et flertall av ICCs medlemsland fredag selv om ICCs dommerpanel mente at bevisgrunnlaget for anklagene ikke var tilstrekkelig.
Påstanden fortoner seg imideltertid mindre underlig om en ser Kaufmans anklager i sammenheng med den politiske kampanjen som USA og Israel – og Russland med hensyn til ICC tiltale mot president Vladimir Putin – for å torpedere ICC. Nå fortsetter kampanjen mot ICC for å droppe saka mot Israels statsminister Binyamin Netanyahu og hans tidligere forsvarsminister Yoav Gallant.
ICC har ikke mer enn 125 medlemmer av 193 medlemsland i FN. Domstolen utstedte sin første arrestordre i 2005 og kom med sin første fellende kjennelse i 2012.
USAs bøllete allierte
Duterte var en bøllete alliert av USA, med et overlappende år under president Barack Obama (2016), før Duterte innordnet seg under Trumps første periode, fra 2017 til Duterte gikk av i 2022, inkludert et overlappende halvannet år under president Joe Biden (januar 2021 til juni 2002).
Washington føler seg mer bekvem med president “Bongbong” Marcos som har åpnet Filippinene ytterligere for USAs militære nærvær i øystaten og har bygd ut sine militære allianser i Asia og Oceania. Filippinene er med i den sikkerhetspolitiske gruppa “The Squad” sammen med USA, Japan og Australia som på 2020-tallet er blitt knyttet nærmere til “The Quad” (Quadrilatereal Security Dialogue),som består av USA, Japan, Australias og India.
Kaufman ser derfor ut til å ha lite å hente om han forventer å dra nytte av et “geopolitisk sug” mot ICC. Duterte er glemt og på vei til den overfylte historias søppeldynge.
I og med at Duterte nå sitter i ICCs forvaring, hjelper det ikke at dattera er visepresident, uansett utfallet av riksretten mot henne. Hun skjønte før valget i 2022 at faren ikke var noen politisk drahjelp for henne, og derfra har motsetningene mellom Marcos- og Duterte-dynastiene skjerpet seg – blant annet, og ironisk nok, fordi de kjemper den samme kampen, på hver sin front, mot velfunderte anklager om grov korrupsjon og maktmisbruk.
Det president “Bongbong” og visepresident Duterte har til felles er at deres fedre kaster mørke skygger over deres egen politiske virksomhet. Forskjellen er at Marcos har kommet mye lenger i å “reinvaske” faren som nå er gravlagt på Ferdinand E. Marcos Presidential Center i Batac i Ilocos Norte. ‘
Senteret er angivelig et museum, men siden det huser Marcos’ kenotaf – av gresk kenos (tom) og taphos (grav) – har det blitt åsted for politisk-religiøs valfart.
Sammenkoplinga mellom politikk og religiøs tilbedelse er et gjentagende “tant og fjas”-trekk i filippinsk politikk, der det er plass for kjendiser ved siden av politikerdynastiene, enten det gjelder en av verdens beste boksere gjennom alle tider i lavere vektklasser, Emmanuel (Manny) Pacquiao (“PacMan”), eller B-skuespilleren Joseph Estrada (nå 89 år) som ble valgt til president i 1998 og avsatt av den folkelige mobiliseringa fra NDF- og Bayan-organisasjonene, de samme som er ute på gatene i dag for å felle en ny Pangulo ng Pilipinas. Begge gikk på en politisk knock-out, helt etter den politiske dreieboka i Filippinene.
“Trippeldrap”
Heller ikke i april kom Kaufman noen vei med sine utfall. PTC-I stadfestet 23. april at alle de tre tiltalepunktene mot Duterte:
- Drap i Davao City på 19 personer utført av «Davao Death Squad» mellom 2013 og 2018.
- Drap på 57 høyt prioriterte mål i løpet av presidentperioden.
- Drap og drapsforsøk under politiaksjoner i lokale nabolag (barangay).
ICC erklærte 26. januar at han var fysisk og psykisk skikket til å bli tiltalt. Kaufman trakk seg som hovedforsvarer, og overlot forsvaret til den britiske advokaten Peter Haynes. Den første høringa i PTC-I fant sted 14. mai. Duterte var selv til stede, men har siden vært fraværende. Han er nå blitt pålagt å møte når saka skal opp i november, alt i henhold til ICCs vedtekter.
Påtalemyndigheten i ICC krever nå tilgang til andre beslaglagte gjenstander, blant annet nøkler til smutthull i saka som forsvaret forsøker å holde tette. De anklager ICC for å forsøke å å finne bevis uten konkret mistanke.
ICC har beslaglagt de midlene som ble funnet hos eks-presidenten da han ble arrestert 11. mars 2025 på Ninoy Aquino internasjonale flyplass i Manila, på vei hjem fra Hongkong sammen med kjæresten Cielito “Honeylet” Avanceña (56), datteren Veronica og reisefølget.
Anklagen lød på forbryteler mot menneskeheten gjennom drap, tortur og voldtekter, og arrestorderen ble sendt ut gjennom Interpol på vegne av ICC, ifølge Jairo Bolledo i Rappler (“Ex-president Rodrígo Duterte arrestede over crimes against humanity”).
Rappler er landets ledende nettavis med kontor i Pasig i Metro Manila, og er mest forbundet med grunnleggeren, Maria Ressa, som delte Nobels fredspris i 2021. Hun har vært en innbitt motstander av Duterte og har flere ganger blitt truet på livet.
Viljen til følge ICCs og Interpols instrukser markerte det første reelle bruddet mellom Marcos- og Duterte-dynastiet med hensyn til en opprinnelig felles front mot ICC. Det hadde da allerede oppstått splittelse mellom familiene under presidenten for Representantenes hus, Martin Romualdez, ifølge Cecil Morella i ABS-CBN News (“Marcos, Duterte supporters rally in Philippines as family rift deepens”, 28. januar 2024).
Årsaken skal ha vært forsøket på å avsette Romualdez, fetter av president Marcos, ifølge tidligere president Gloria Macapagal Arroyo (79) som tok over da Estrada ble tvunget til å gå av. Hun ble avsatt som visepresident i Representantenes hus for påstandene.
De bunnet i dype mistanker om at Romualdes var sterkt involvert i den omfattende korrupsjonen og bestikkelsene rundt fiktive flomvernsprosjekter som ble budsjettert, men aldri satt i verk.
Dette er en sammenhengende korrupsjonskandale av dimensjoner som fortsatt ruller og går i Manila parallelt med den politiske kampen.
Marcos-familien går fri
For mens nettet snører seg sammen rundt Duterte-familien, avviste Filippinenes spesialdomstol for korrupsjonssaker (Sandiganbayan) 2. juni den gjenværende delen av den langvarige konfiskeringssaka mot Marcos-familien – riktignok uten å hevde at Marcos-familien for uskyldig.
Saka ble avvist, henlagt. Det skyldes en kombinasjon av flere forhold. Påtalemyndigheten ga i praksis opp saka reint prosedyremessig og på grunn av den ekstremt lange saksbehandlinga. President Marcos og hans skvadron av advokater ser dermed ut til å ha lyktes i sin bevisste treneringsstrategi, ganske enkelt ved å trette ut det politiserte rettsvesenet.
Presidential Commission on Good Government (PCGG) erklærte at kommisjonen ikke lenger ville legge fram ytterligere bevis for de gjenværende formuene som er omfattet av denne spesifikke saka. Siden påtalemakta formelt sluttet å legge fram bevis, fant retten det for godt å avslutte den videre behandlinga, melder Updates Philippines. Det fungerer nå nærmest som hånd i hanske fordi Marcos har tatt kontroll med PCGG.
PCGG havnet umiddelbart i vansker idet “Bongbong” Marcos flyttet inn i Malacañang 30. juni 2022. Den har kjempet mot tida, og bevisdokumentene har samlet dynger med støv. Nøkkelvitner og de opprinnelige etterforskerne er enten døde eller har gått av med pensjon, og Marcos Jr. var snar med å legge PCGG under den utøvende makta, som i praksis kort og godt betyr å rapportere til Marcos-administrasjonen, det vil si de saksøkte.
Å få saka avvist var et prioritert mål i valgkampen til “Baby” Marcos for å reinvaske farens diktatur, like mye som å beholde de stjålne pengene som for lengst er satt i omløp, understreker Kris Lacaba, talsmann for Campaign Against the Return of the Marcoses and Martial Law (Carmma) som ble opprettet i februar 2016.
Presidentkommisjonen ble opprettet av president Cory Aquino i 1968, tidlig i hennes presidentperiode. Hun døde 1. august 2009 i en alder av 76 år, året før hennes eldste sønn, “Noynoy” Aquino, inntok presidentpalasset Malacañang i Manila. Kommisjonens eneste mandat var å inndrive de formuene som Marcos-familien hadde tilranet seg og tatt med til utlandet da familien dro i eksil, flydd ut fra USAs flybase Clark Airfield i Angeles City via den amerikanske basen på Guam i Stillehavet til Hickam Air Base på Hawaii 26. februar 1986. Diktatoren hadde med seg “22 kasser med kontanter til en verdi av 717 millioner dollar, 300 kasser med diverse smykker, uslipte edelstener til en verdi av fire millioner dollar, 65 Seiko- og Cartier-klokker, en kiste på 12 x 4 fot full av perler, en statue i massivt gull på tre fot dekket av diamanter og andre edelstener, gullbarrer til en verdi av 200.000 dollar, filippinske peso til en verdi av nesten en million dollar, samt innskuddsbevis for banker i USA, Sveits og på Cayman Island til en verdi av 124 millioner dollar,” ifølge den filippinske nettkanalen GMA News Online (“What Marcoses brought to Hawaii after fleeing”, 25. februar 2016). Marcos sto bak drapet på Aquinos mann, opposisjonslederen Benigno “Ninoy” Aquino, på rullebanen på Manila internasjonale flyplass 21. august 1983 da han vendte tilbake fra tre år i eksil i USA eksil etter angivelig å ha blitt gitt fritt leide. Kommisjonen har klart å inndrive mellom 170 og 200 milliarder peso, vel mer enn 3,6 milliarder dollar av den anslåtte, underslåtte summen på fem til ti milliarder dollar. En del av denne summen har blitt brukt til høyst mangelfulle jordreformer og til erstatninger til ofre for menneskerettighetsbrudd under “Papa” Marcos.
“Bongbong” var det første i Marcos-familien som fikk tillatelse, av president Cory Aquino, til å vende tilbake til Filippinene i oktober 1991, fire dager før hans velskodde mor Imelda (med angivelig over tre tusen par i sitt walking closet), fikk returnere til Ilocos Norte, Marcos-dynastiets eiendommer og politiske base.
Det sivile søksmålet som ble avvist i juni, er ett av 43 sivile søksmål og 28 straffesaker som PCGG har reist mot Marcos-familien i perioden 1986–1995.
“Reveenka” Imelda Marcos ble i 2018 kjent skyldig i sju tilfeller av korrupsjon av spesialdomstolen for korrupsjonssaker, blant annet dømt for ulovlig å ha overført 200 millioner dollar i offentlige midler til private stiftelser i Sveits i tida hun var guvernør i Metropolitan Manila.
Straffen lød på mellom 6 og 11 års fengsel for hvert av lovbruddene, samt livsvarig utestengelse fra å inneha offentlige verv. Hun har ikke sonet én dag på grunn av sin høye alder. Hun var da 89 år gammel og fylte 2. juli 97 år. Alt som skulle til for full frihet, var en kausjon på 150.000 peso som er mer enn dekket av formuen de stjal fra det filippinske folket.
Spesialdomstolens kjennelse er nå anket til Høyesterett.
Bayan og allierte grupper i den nasjonaldemokratiske fronten tar det som et illevarslende tegn at bølgen av saker som har blitt avvist under Marcos, er “et aggressivt forsøk på å hvitvaske familiens fortid” og at “rettssystemet svikter i å stille familien til ansvar for milliarder av pesos som ble stjålet fra det filippinske folk under diktaturet og unntakstilstanden”.
“Uansett hvor mange saker Marcos-familien får avvist i lavere domstoler på grunn av prosedyrefeil, kan ikke historiske sannheter viskes ut”, mener Bayan og viser til tidligere avgjørelser i Høyesterett i 2003, i 2012 og i 2017 “som juridisk har fastslått eksistensen av Marcos’ urettmessig tilegnede formue”.
Kjennelsen er “en direkte fornærmelse mot de tusenvis av ofrene for menneskerettighetsbrudd under det opprinnelige Marcos-regimet” og “underbygger en kultur preget av straffrihet, der mektige politiske dynastier utnytter institusjonelle forsinkelser og juridiske formaliteter for å unndra seg fullt ansvar.”
Bayans konklusjon er, ikke overraskende, er at det «forsterker behovet for fortsatt massemobilisering for å bevare den historiske hukommelsen”.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
