oss 150 kroner!
Denne tidligere upubliserte teksten er skrevet i forbindelse med et journalistisk oppdrag for Arbeiderbladet (Dagsavisen) i 1994. Artikkelen avsluttes med en kort oppsummering av Paraguays utvikling de siste tredve år. Alle mine optimistiske spådommer ble gjort til skamme.
Med sin iberisk-indianske kultur, sin koloniale fortid, med diktaturer, fattigdom og folkemord, med sin fortvilelse og sitt håp, er Paraguay et typisk latinamerikansk land. Som nabolandene har også Paraguay sine historiske særegenheter, også det er typisk. Som et særlig tilbakeliggende land med en særlig brutal historie er Paraguay dobbelt typisk. Paraguays historiske særegenheter utgjør nettopp kvintessensen av kontinentets tragedie.
Når vi husker Paraguay fra skolens pensum, skyldes det at navnet til forveksling ligner på Uruguay, landet vi husker av samme grunn. Mens Uruguay har en rent hvit befolkning, er paraguayerne i hovedsak mestiser, den lykkelige blanding av spanjoler og guaraní-indianere. Mens Uruguay ligger ved Atlanterhavet, er Paraguay omgitt av land på alle sider, der det ligger lavt, i hjertet av Sør-Amerika, gjennomskåret av av floder og elver som strømmer ned fra Andes og inn fra Matto Grosso.
Det er ikke Norge som har mest ferskvann og fossekraft pr. innbygger og areal her i verden, det er Paraguay. Hovedstaden Asunción er på størrelse med Oslo, landet er bare litt større enn vårt og har som Norge ca. 4 millioner innbyggere.
Trelast er som hos oss en viktig eksportvare og skogvernet er enda svakere: I 1945 var halve Paraguay dekket av skog. Nå er det lite igjen, og med dagens avvirkning sies alt å være borte om 10 år. 99 prosent av befolkningen bor øst for floden Paraguay, mens det enorme og karrige Chaco i vest bebos av 20 000 indianere og 20 000 hvite, i hovedsak tyskættede kolonister, mennonittene. For som hos oss er halve landet ubeboelig.
Paraguay ble selvstendig tre år før oss, i 1811, og ble det første landet i Sør-Amerika med en manifest nasjonalfølelse. Kanskje som hos oss, for Norge og Paraguay har begge en stolt og trist historie. Begge land ligger i periferien og påvirker i liten grad hovedstrømningene på sine respektive kontinenter. I Sør-Amerika er man nemlig i periferien når man ligger i midten – sentrum ligger langs kysten for utførsel av råvarer. Alle veier fører til kysten, kontinentet mangler intern infrastruktur, en forutsetning for utvikling.
Du tror kanskje at de største forekomster av norrøne runestener finnes i Skandinavia? Men nei, de ligger også i Paraguay, der vikingene i følge den lokale mytologi hadde store kongedømmer på 1200-tallet.
Da spanjolene ankom på 1500-tallet måtte de pent lære indianernes språk, guaraní. Erobrerne ble selv språklig erobret, Paraguay er nemlig Sør-Amerikas eneste tospråklige land. Guaraní-språket og den medfølgende kulturarv har øvet dyp innflytelse på Paraguays historie og folkekarakter.
Teokratiet
Fra 1609 tok jesuittene makten i deler av Paraguay og utviklet en teokratisk indianerstat styrt av prester og munker. Jesuittenes kall var å bekjempe vranglære, særlig protestantisme, og å frelse hedninger. Som protestanter har vi derfor et agg til jesuittene.
Men i Sør-Amerika var det ingen protestanter, og jesuittene viste seg fra sin beste side, som indianernes eneste eneste forsvarer mot slavearbeid og utryddelse. Målet var å frelse, midlet å sivilisere. De klarte begge deler, og i Paraguay kan man kanskje si at midlet helliget hensikten, for jesuittene var virkelig en sivilisatorisk kraft, etter tidens mål.
Jesuittene utviklet jordbruk, håndverk og manufaktur, det var alment helse- og skolevesen, og folket ble alfabetisert. Det folkelige og det klerikale kulturliv blomstret sammen, og viktigst av alt: spanskekongen kunne ikke utføre landets verdier. I overgangen til 17-hundretallet kunne du høre femstemte viol consorts fremført av de innfødte på lokalt produserte gamber. Det kunne du ikke i Norge.
Penger hadde ingen plass i økonomien, og jesuittenes indianerstat er ett av historiens beste eksempler på primitiv menneskeverdig sosialisme. Denne lykkelige – og i Sør-Amerika unike – tilstand kunne derfor ikke vare ved. Søramerikanske kolonister konspirerte med spanskekongen og gjorde i 1767 ende på presteveldet ved hjelp av folkemord og privateiendom. De erablerte gigantiske slavearbeidede latifundios, hvis overskudd gikk til Europa.
Den radikale nasjonalismen
Med selvstendigheten i startet en ny stolt og tragisk epoke i Paraguay, som løper frem til 1870, da landet ble utradert av sine gode naboer. Makten ble i 1811 grepet av José Gaspar de Francia – dr. Francia – en underlig arvtaker etter jakobinere og jesuitter, en slags prematur og gudfryktig Pol Pot.
Under dr. Francias jerngrep ble landet stengt og all utenrikshandel forbudt. Privat jordeiendom ble ekspropriert og staten overtok alt økonomisk liv. Igjen var Paraguay lukket og låst for utenlandsk kapital. Paraguay førte en streng sjølbergingspolitikk med sentralisert statlig dirigering av alle sider ved samfunnslivet.
Skole, helse og infrastruktur ble prioritert, det ble utviklet en nasjonal industri og man bygget Sør-Amerikas første jernbane, omtrent samtidig med Eidsvoldsbanen i 1854. Alle kunne lese og skrive, og Paraguay hadde kontinentets høyeste levestandard.
Det var ingen klasseskiller, til og med indianerne fikk leve sitt liv i fred. For andre gang på 250 år hadde Paraguay bygget sosialismen i ett land. Men demokrati var det ikke, for dr. Francia var en hård og nøktern mann, som grillet sine motstandere over langsom ild.
Den engelske kapital, som hadde overtatt verdensherredømmet etter Spania, så med ublide øyne på denne hårde nøtt som ikke lot seg knekke. Engelskmennene klarte i 1865 å manøvrere Paraguay inn i en avsindig trefrontskrig mot naboene Argentina, Brasil og Uruguay, den såkalte trippelalliansen.
Paraguayerne visste hva de forsvarte og ga seg ikke før de var knust. Landet sto ribbet tilbake, med 86 000 kvinner og 28 000 menn av en opprinnelig befolkning på 1,3 millioner, på et areal som var vesentlig beskåret. Igjen lå landet åpent for slavearbeid, privateiendom, masseinnvandring og årelating av nasjonale ressurser.
Gevinsten gikk til England gjennom Argentina og Brasil, begge land pantsatt til engelsk kapital på grunn av de svære krigsutgiftene.
De siste hundre år
Etter trippelallianse-krigen oppsto de tradisjonelle latinamerikanske partiene, Colorado-partiet, som i Paraguay tenderer mot å favorisere landeiendommen og brasilianske interesser, og Det Liberale Partiet, som heller mot argentinske og merkantile interesser.
Begge partier er korporative og omfatter alt fra jordløse fattigbønder til industrimagnater. og jordeiere. Paraguays historie kan siden 1867 beskrives som den ende- og nådeløse kampen mellom disse to i bunn og grunn helt like partiene.
Frem til 1904, da de liberale overtok, var Colorado-partiet ved makten med en serie generalstyrte regjeringer. Fra 1932 til 1935 utkjempet Paraguay og Bolivia en grusom krig – den såkalte Chaco-krigen – fordi USAs Standard Oil og det britiske Shell, som styrte hvert sitt land, trodde de skulle finne olje i det ubebodde og karrige Chaco, den nesten ubebodde halvørken og tistelbevokste vestre delen av landet.
Paraguay vant krigen og fikk beholde Chaco. Men olje ble aldri funnet, og en halv million paraguayere lå tilbake på slagmarken i det grønne helvete
Med unntak av den demokratiske våren i 1946, som endte i en blodig borgerkrig, har Paraguay nesten alltid vært et diktatur. Gjennom borgerkrigen, som dels hadde karakter av sosial revolusjon, festet Colorado-partiet igjen sitt grep. Godt hjulpet av CIA tok general Alfredo Stroessner makten i 1954. Han styrte Paraguay som sin private smuglerkiosk i 35 år, og de trengselskår som folket da stedtes i, har paraguayerne i friskt minne.
Vi vet mye om Chile og Argentina og en del om Bolivia og Brasil. Men Alfredo Stroessners Paraguay var det lengste, kanskje det grusomste og det minst kjente av Sør-Amerikas USA-støttede diktaturer. Inspirert av Hitlers metoder og og USAs antikommunisme ble Colorado-partiet fra 1959 av Stroessner omformet til regimets politiske instrument, som etter mønster av Mussolinis Italia. Ikke uten betydelig motstand, som gjenfinnes i dagens partiflora.
Medlemsskap i Partiet var obligatorisk for hæren og for alle offentlige tjenestemenn. Det var bare én karrierevei: gjennom Partiet. Colorado-partiet hadde fabrikkskomiteer og bydelskomiteer og overvåket ethvert tilløp til politisk aktivitet, ved angiveri og polititerror.
Det var ingen forsamlingsfrihet: om tre mann møttes på gaten kunne de arresteres for oppvigleri. Streiker var forbudt og fagforeninger bannlyst utenom den offisielle CPT, som i realiteten var regimets instrument for lønnsnedslag og arbeidsfred.
De politiske partier var enten forbudt eller strengt overvåket og terrorisert. Tusener ble sperret inne i årevis i fengsler og konsentrasjonsleire. Torturkamrene arbeidet under høytrykk, med supervisjon fra USA og gammelnazistiske rådgivere.
Under mitt reportasjeoppdrag i Paraguay i 1994 hadde jeg selv æren av å intervjue en politisk fange i fire stive timer, som etter løslatelsen en kort tid var leder av Paraguays kommunistparti. Adamseplet hans var feilplassert etter gjentatte slag med geværkolbe – jeg fikk kjenne på det. Han satt fengslet i nitten år.
I fem av de årene satt han og 40 medfanger på ett lite rom uten vinduer, i et ensomt ettroms murhus, langt ute på et jorde i stekende sol og kalde netter (det er bare to årstider i Paraguay, nær ekvator). Ikke bord, stol, brisk og vann, bare murvegger, murgulv, en låst dør og en bøtte på deling til nødvendige formål. De så ikke solen på fem år. Han forærte meg sin personlige lille lommeutgave av Det kommunistiske manifest, på størrelse med en syvende sans eller et lite nytestamente.
Han var en gammel mann da jeg traff ham, men tindrende klar og uten bitterhet. Fri for hevntanker så han fremover, til et fritt og blomstrende Paraguay. Mitt grundige intervju med ham ble ved en inkurie borte i Arbeiderbladets arkiv.
Men han var ikke den som satt lengst fengslet under diktaturet. Den æren tilfalt offiseren Napoleón Ortigoza, Han satt omtrent 25 år, fra 1962 til 1987, og skal etter sigende ha gått fra forstanden.
Ingen vet hvor mange som bare forsvant – som altså ble drept eller torturert til døde – antakelig mellom to og fire tusen. I forhold til folketallet er Alfredo Stroessner fullt på høyde med Augusto Pinochet i Chile og Jorge Rafael Videla i Argentina, men han fikk arbeide så mye lenger, så mye mer uforstyrret, i det glemte landet.
Etter en periode med økonomisk tilbakegang i 80-årene, indre strid i Colorado-partiet, og etter heroisk press fra folk og kirke, ble Stroessner styrtet i februar 1989 og sendt i millionær-eksil til Brasil. Den nye sterke mann, narkotikasmugler og general Andrés Rodríguez åpnet så, på oppfordring fra USA, for fredelig demokratisk transisjon. Rodríguez kjøpte seg fred for USAs kokainkorstog mot å innføre et skinndemokrati
I dag har Paraguay en moderne grunnlov (med bare noen helt få paragrafer i liten skrift), frie partier, fri presse og frie valg. Men makten sitter fortsatt, som før, i hæren, i Colorado-partiet og i det korrupte rettsvesenet. Paraguay er fortsatt en smuglerkiosk. Levestandarden synker og spenningen stiger. Paraguay er bare kommet halvveis på transisjonens tornefulle vei, og det kan fortsatt meget vel gå galt. Blir det militærkupp i 1998, når den demokratiske opposisjonen, slik alt tyder på, vinner valget?
Tillegg 2026:
Opposisjonen vant ikke valget i 1998, og det ble ikke behov for noe statskupp før i 2012, da det liberale partiet konspirerte med Colorado i parlamentet for å fjerne den radikale pateren Fernando Lugo som president. Med det ene unntaket har alle presidenter kommet fra Colorado-partiet siden jeg skrev min tekst 1994. Det gikk så galt som det vel kunne gå. Paraguay er det eneste landet i verden som fortsatt anerkjenner Taiwan, men ennå ikke Kina. Paraguay er et av de ytterst få av verdens land som rituelt følger Israels stemmegivning i FN og helt systematisk stemmer for Ukraina mot Russland. En stemmeseddel er fortsatt en pengeseddel i Paraguay. Du får ikke noe for den, og den er billig å kjøpe, men den betyr mye. Den betyr at makten sitter der den satt, hos kompradorene i Colorado-partiet, i hæren, hos landeierne og i Det Hvite Hus i Washington.
