oss 150 kroner!
Av partier som teller, har Paraguay tre store og to små. Colorado-partiet (Asociación Nacional Republicana ANR) og Det Autentiske Radikale Liberale Partiet (PLRA) ble begge stiftet i 1887, og har seg imellom kjempet om makten i nesten 110 år og byttet på å ha den. Begge partiene omfatter alle samfunnslag og har sin hovedstyrke på den tilbakeliggende landsbygda. Siden den blodige borgerkrigen i 1947 har Colorado-partiet hatt makten uavbrutt, og ble med Stroessners diktatur etterhvert forvandlet til det politiske instrumentet i den korporative stat.
Paraguay 1994
De liberale ble i denne perioden voldsomt og brutalt undertrykket, og lederne levde i eksil nesten helt frem til militærkuppet som styrtet general Stroessner i februar 1989. De liberale fremstår derfor som det sterkeste opposisjonspartiet, det politiske uttrykket for kampen mot diktaturet. Begge partier har hatt omtrent en tredjedel av velgeroppslutningen.
Det er avholdt fire store og temmelig demokratiske valg siden miltærkuppet mot general Stroessner i februar 1989:
Presidentvalget i 1989 ble vunnet av generalen som sendte general Stroessner i millionæreksil til Brasil, general Andrés Rodríguez. Han ble valgt i takknemlighet og i frykt for militær restaurasjon, og kvitterte med å innlede demokratisk transisjon, selv om han selv var Colorado.
Kommunevalget i 1991 brakte et helt nytt parti frem i dagen, som siden har tatt navnet Encuentro Nacional – Nasjonalt Treff. Dette partiet feide de gamle partiene av banen i hovedstaden Asunción med klar margin. Partilederen – den sosialdemokratisk orienterte industrilederen Guillermo Caballero Vargas (1943-2025), landets «eneste ærlige politiker» – seilte opp som en klar presidentkandidat. Partiet har i dag har omtrent 25 prosent oppslutning, det har karakter av et konjunkturbestemt samarbeid mellom skuffede tilhengere av andre partier, det står sterkt i byene og svakt på landet, og det mangler et ordentlig partiapparat. Ideologisk heller partiet i retning av markedsliberalisme.
Valg til grunnlovgivende forsamling i 1992. Colorado-partiet fikk fortsatt flertall, men forsamlingen vedtok likevel en demokratisk grunnlov etter forhandlinger med opposisjonen, og noe utenlandsk press.
Med ratifisering av den nye grunnloven har det gamle regime uten et konstitusjonelt brudd faktisk vedtatt det nye regime, litt etter mønster av Spania etter general Francos død i 1976, hvilket etter min egen lille statsvitenskap er definisjonen på transisjon.
Visepresident i den grunnlovgivende forsamlingen var Paraguays eneste nominerte kandidat til Nobels Fredspris, filosofen Luís Alfonso Resck, mannen som Stroessners regime fengslet og torturerte 109 ganger over en tredveårsperiode. Han representerte Kristen-demokratene (PDC), partiet han stiftet på 1960-tallet sammen med Florencio Riveros Vázquez. Partiet nyter stor respekt, men har falt ned til omtrent én prosent i velgeroppslutning.
Desimert er også Det Revolusjonære Febrerist-partiet (PRF) den etterhvert stuerene og sosialdemokratiske etterkommeren til nasjonalsosialistenes venstrefløy, som styrte Paraguay et drøyt år på 1930-tallet, mellom to militærkupp.
Til presidentvalget i 1993 møttes disse fem partiene – tre store og to små – Colorado ANR, de liberale (PLRA), Encuentro, Kristen-demokratene (PDC) og Febreristene (PRF). Colorado-partiet gikk igjen seirende ut av striden med sin presidentkandidat Juan Carlos Wasmosy, en rik industrimagnat som representerer kontinuiteten i Paraguays allmektige Leviathan av en treenighet: Partiet, staten og hæren.
Hovedårsaken til at Colorado-partiet igjen vant valget, synes å være at opposisjonen ikke klarte – eller ikke ønsket – å presentere et samlet og samlende alternativ. Men Colorado-partiet mistet sitt rene flertall i Nasjonalforsamlingen til de to store opposisjonspartiene.
Lederen for de liberale (PLRA), landshøvdingen Domingo Laíno (f. 1935), buldrebassen i paraguayisk politikk, nyter svært stor nasjonal respekt for sin lange kamp mot diktaturet. Lederen for det nystartede Encuentro, Guillermo Caballero Vargas, blendet med sin hypermoderne og pengesprutende valgkampanje, og profilerer seg som landets nye leder, uten bånd til den turbulente fortiden. Det er noe moderne med Encuentro. Opposisjonen er altså blitt en reell motmakt.
De to små, PDC og PRF, er redusert ned til feilmarginen i oppslutning, men bevarer sin selvstendige røst i den nasjonale debatten.
Personlig strid synes å ha vært årsaken til at opposisjonen ikke klarte å samarbeide i 1993. Domingo Laíno syntes nok at en førsteplass på valglistene var berettiget ut fra hans historiske kamp mot diktaturet. Men Caballero Vargas ville heller ikke vike førsteplassen, for han lå best an på meningsmålingene. Leksjonen fra valget i 1993 er at opposisjonen vinner presidentvalget i 1998 hvis den danner et valgforbund med én kandidat i spiss.
Samtlige partier sier seg enig i at følgende oppgaver må gjennomføres:
Jordreform. Mesteparten av jorden tilhører et lite skjikt av landeiere, resten er utlendinger. 300.000 landarbeidere mangler jord og arbeid.
Justisreform. Rettsvesenet er korrupt og partisk, og favoriserer partiet, hæren, regjerningen og kapitalen.
Privatisering av statlige selskaper og offentlige tjenester. Som en korporativ stat er Paraguay belemret med store, ineffektive og korrupte statsbedrifter. For tur står Televerket, Vinmonopolet, Handelsflåten (sic), Jernbanen, Sementfabrikkene og De tekniske skoler.
Reforhandling av vannkraftstraktatene. Paraguay er verdens største vannkraftprodusent, med enorme kraftverk på grensen til Brasil og Argentina. Traktatene er sterkt fordelaktige for nabolandene, og forbyr Paraguay salg av overskuddskapasitet til tredjeland. Utbyggingen ga opphav til enorme formuer og utstrakt korrupsjon i Paraguay – her er kilden til president Wasmosys milliarder. ITAIPU-verket, verdens største vannkraftverk, kjører med bar tre av sine atten kjempeturbiner.
Tilslutning til Mercosur fra 01.01.1995, fellesmarkedet mellom Argentina, Brasil, Uruguay og Paraguay (Chile kommer kanskje til på et senere tidspunkt). Indre flyt, felles mynt, fire friheter, kjente toner. Og nesten alle er for.
Rettsoppgjør etter diktaturet. Tilbakeføring til statskassen av enorme summer som ble underslått. Straffesaker for brudd på menneskerettigheter.
Programmer for helse, utdanning, sosial trygghet, miljøvern, velferd for fattige, kvinner, innfødte, administrasjonsreform med klarere avgrensning av statsmaktenes prerogativer, klarere skille mellom administrasjon, utøvende makt, partiene og det militære.
Dette politiske programmet deles med små variasjoner av alle de fem partiene. Hvor de legger sin prioritering, hva de faktisk kommer til å gjennomføre, er imidlertid en helt annen sak.
Colorado-partiet vil for eksempel aldri bli en drivende kraft for å skille hær, stat og parti. Alle offentlig ansatte er nemlig Colorados. På samme måte er det med privatiseringen, for det er deres egne medlemmer som i så fall får avskjed. Både Wasmosy og Caballero Vargas nedtoner rettsoppgjøret og gjenvinning av korrupte formuer. La oss heller se fremover og planlegge bedre, sier de rike.
Men fordi politiske partier i Paraguay som i de fleste amerikanske stater ikke uttrykker forskjellige samfunnsklassers motstridende interesser og deres mulige harmonisering, og heller ikke forskjellige ideologier, gir høyre/venstre-aksen ingen innsikt i de politiske prosesser. Det politiske koordinat må suppleres med en slags opp/ned-akse. Den skiller mellom det politiske trykk nedenfra, den nye tids kraft, som representerer både høyre og venstre i tradisjonell europeisk forstand, og det anti-demokratiske, autoritære forsvar av gamle privilegier i de etablerte maktsentra – los poderes fácticos: hær, stat og parti.
For også reaksjonen har sin venstre fløy, uttrykt som Colorado-partiets paternalistiske omsorg for lojale fattigbønder, og som motstand mot markedsliberalisme i et land med korporative og statsintervensjonistiske røtter og tradisjoner, en parallell til peronismen i Argentina. Opp/ned-dimensjonen skiller bedre mellom opposisjonen og reaksjonen, mellom den nye og den gamle tid, enn høyre/venstre-aksen.
Jeg samtaler med opposisjonslederne Guillermo Caballero Vargas fra Encuentro og Domingo Laíno fra PLRA. Én av dem blir Paraguays neste president.
Hvilken rolle bør staten spille for studiet av Terrorarkivene?
Caballero Vargas: Vel, vi har jo mer eller mindre sikret arkivene nå, de kunne jo ha forsvunnet .. Vi blir stadig bedt om å støtte ting. Det setter statsfinansene i fare. Men likevel .. Regjeringen burde kanskje støtte, eller parlamentet ..
Rivalen Domingo Laíno gir et klarere svar:
Om regjeringen bør støtte studiet av arkivene? Det er jo fundamentalt! Gjennom arkivene kunne vi gjøre en dypdestudie av hva en totalitær stat egentlig er, hvordan terroren fungerer.
Det er ikke nok bare å dømme de arme torturistene, bondesønnene. Vi må straffe bakmennene, de moralske gjerningsmennene, bakstreverne som fortsatt er med på å styre landet. Og dessuten må vi straffe dem som skodde seg på det økonomisk. Menneskerettighetsbruddene skjer ikke bare på grunn av ideologi. De er knyttet til økonomiske interesser. Mens de små torturerte, var det andre som utbyttet og røvet folket! Dét er viktig!
Arkivene dokumenterer jo Operasjon Cóndor?
Selvfølgelig! Sør/Sør-samarbeidet! Men det var også et Nord/Sør-samarbeid. USA trente politiet og torturistene. USA skaffet elektriske batonger, håndjern .. USA sto bak!
Kan arkivene føre til at dom og utlevering av general Stroessner?
Caballero Vargas: Nei, jeg tror ikke det. Brasil har gitt ham asyl, og det vil ikke endre seg.
Dessuten er han 82 år, og det er ikke så mye vi kan gjøre med en gammel mann.
Domingo Laíno: Jo, han kan bli utlevert, etter valget i Brasil. Det er slikt vi har grunnloven til. Med lov skal landet styres, med uavhengige dommere, i samsvar med grunnloven!
Bør andre land støtte Paraguay i studiet av skrekkarkivene?
Caballero Vargas: Først og fremst vitenskapelig. Det kunne være nyttig om utenlandske humanitære organisasjoner og samfunnsforskere deltok.
Guillermo Caballero Vargas, i flere Søramerikanske land er det dukket opp nye menn uten tidligere partitilhørighet, som Fujimori i Peru og Collor de Melo i Brasil. Er du Paraguays nye mann?
Ikke nødvendigvis. I mitt parti er det flere sterke navn. Vi har jo ordføreren i Asunción, som på egen hånd slå ut Colorado-partiet, nettopp her hvor regjeringspartiet deler ut flest politiske bein.
Er det mulig å nå toppen i parguayisk politikk og samtidig beholde sin moral og sin ærlighet?
Det er et svært viktig spørsmål, gitt innblandingen i politikken fra hærens side. Når finansene spiller så stor rolle i valgkampene, når visse kandidater mottar en enorm pengestøtte som binder når avgjørelser skal tas, støtte som ikke akkurat kommer fra den offisielle økonomien … vel, nettopp derfor ser vi valget i 1998 som avgjørende for demokratiets skjebne. Derfor må vi være moderate i våre særlige partikrav. Partikampen får vente til valget i 2003.
I 1998 trenger vi en overveldende seier for opposisjonen for å kunne demme opp for valgprosjektet til hæren, Colorado-partiet og regjeringen, som vil disponere ubegrensede pengemidler for å få valgt hærsjefen Lino Cesar Oviedo (1943-2013) til president, den sterke mann i kuppet mot Stroessner.
Å nå toppen med moralen i behold vil bare være mulig dersom vi i 1998 lykkes i å danne et slagkraftig valgsamarbeid på bekostning av våre særinteresser. Men i 2003, når demokratiet er konsolidert, kan vi trygt ri våre egne kjepphester og nå til topps uten å selge oss.
Domingo Laíno, det er deg og Guillermo Caballero Vargas som må samarbeide. Hvordan er utsiktene til et valgforbund?
Det er det vi har de demokratiske spillereglene til. Vi må akseptere som presidentkandat den som har størst sjanse til å lykkes. Opposisjonen må samlet støtte den som har flest tilhengere. Jeg er en alliansemann, dypest sett. Jeg støtter valgsamarbeidet. Uten valgforbund, intet bedre samfunn .. demokratisk, rettferdig, humant og broderlig.
Hva kunne tenkes å forhindre et slikt valgsamarbeid, Laíno?
Personstrid. Demokratiet er til syvende og sist et tallspill, aritmetikk og taktikk. Den som har flest tilhengere må lede valgkampen. Det er det eneste rettferdige.
Og mange mener at den som egentlig vant valget i 1993 var meg, Domingo Laíno! Hadde det ikke vært for fusk og fanteri ville Domingo Laíno fra PLRA vunnet valget! (Valgobservatørene, med president Jimmy Carter i spissen var enige i at det var valgfusk, men ikke enige i at fusket var utslagsgivende).
Om opposisjonen vinner valget i 1998, blir det da et militærkupp?
Caballero Vargas: Jeg tror ikke det. Det er nesten umulig å tenke seg et tilbakeslag for opposisjonen, gitt det internasjonale presset, fremfor alt fra våre demokratiske naboer, Chile, Argentina og Uruguay.
Det er nok å se på gårsdagens vellykkede tollavtale på veien til full økonomisk union i Mercosur. Det er vanskelig å forestille seg et lite, isolert og internasjonalt blokkert Paraguay som konsekvens av av et militærkupp. Hæren vil ikke ha kraft til å oppheve den demokratiske viljen til et helt folk.
Laíno: Nei! Men det ville blitt et militærkupp om vi hadde vunnet i 1993! For når transisjonen ennå er umoden, kan man miste makten selv om man vinner ved valget. Det kan komme et kupp, en offiser, en av disse bakstreverne, alliert med mafiaen, vår Cosa Nostra.
Men i 1998 vil prosessen være kommet for langt. De etablerte krefter – los poderes fácticos – vil ikke ha styrke, verken til å hindre en valgseier eller til å ta fra oss makten. Og nettopp derfor er det viktig, som mitt parti sier, at en valgtriumf for mitt parti, eller for et valgforbund, må munne ut i en nasjonal samlingsregjering som kan gjennomføre et nasjonalt program. Gode og ærlige Colorados kan få delta, selv på ministerplan!
Økonomisk utvikling vil styrke demokratiet. Vil samarbeidet i Mercosur gi økonomisk vekst?
Laíno: Det avhenger av om regjeringene i Uruguay og Paraguay inntar fornuftige posisjoner. Det er to store land, Brasil og Argentina, og to små. Vi må være smarte og tenke godt over saken. De store har 90 prosent av produksjonen i Mercosur. De store har 180 millioner innbyggere, Paraguay bare fire. Det er nye ulikhet. Men er vi flinke, kan vi kanskje høste fordel av Mercosur. Dessuten går det ingen vei utenom. Integrasjon er den eneste vei til økt livskvalitet for vårt folk.
Min egen konklusjon: Om opposisjonen går sammen før valget i 1998 er seiren sikret, medmindre hæren gjør militærkupp. Guillermo Caballero Vargas og Domingo Laíno er sammen uslåelige. Mellom seg holder de Paraguays demokratiske fremtid i sine hender.
Men de går ikke i takt.
Bibliografi:
Domingo Laíno
- Energética en Paraguay: fraude y entrega (1974)
- Paraguay: De la independencia a la dependencia (1976)
- Paraguay: fronteras y penetración brasilera (1977)
- Coautor del apéndice C de Presupuesto y cuadros de exportación e importación y asesor técnico en el apéndice D y el apéndice E del libro La primera revolución popular en América, de Richard Alan White (1978)
- Paraguay: represión, estafa y anticomunismo (1979)
- El general comerciante (1982)
- Hacia un Paraguay liberal y progresista (1990)
- Premio de la Libertad (1991)
- Laíno, Discursos (1993)
- Doctrina y pensamiento del movimiento: Cambio para la liberación (2001)
- Globalización y pobreza (2002)
- DD. HH.: EE. UU. e Irak (2004)
- En Defensa de los Pobres (2005)
- Evaluación de la gestión de la salud pública en Paraguay (2006)
- Coautor del libro Petróleo, biocombustible y desarrollo (2006)
- Salud pública y cooperación cubana (2006)
- Discurso Programa de gobierno nacional, periodo 2008-2013 (2007)
- José Gaspar de Francia: conocimiento como arma (2010)
- Conocimiento y gobierno de José Gaspar de Francia (2011)
- Coautor del libro El Abogado Francia y P. Zavala de Machaín (2011)
- Estudio sobre la causa de la derrota liberal (2012)
- Ejército zapatista en México e indígenas en Paraguay (2012)
- La lucha continua (2020)
PS: Valget i 1998
Ved presidentvalget i 1998 fikk Coloradopartiets kandidat Raúl Cubas Grau 54% av stemmene mens Domingo Laíno stilte for Alianza Democrática og fikk 43%.
Red.
