Sverige risikerer straff fra EU

EU-kommisjonen saksøker Sverige i EU-domstolen for ikke å ha innført nye regler som skal korte ned saksbehandlingstiden for fornybar energi. Kommisjonen ber EU-domstolen i Luxembourg gi Sverige bøter, slik EU-traktaten gir rett til. Dersom kommisjonen får medhold av EU-domstolen, kan Sverige ilegges dagbøter fram til reglene er innført. Disse dagbøtene er som regel i kategorien millioner av euro. Sveriges energiminister Ebba Busch får hastverk med å gjøre lovendringer for å unngå bøter fra EU.

Bruddet på Fornybardirektivet (RED III 2023):

EU-kommisjonen har formelt saksøkt Sverige i EU-domstolen fordi svenskene bevisst nekter å innføre EUs regler om å gi vind- og solkraft status som «overstyrende allmenninteresse».

Siden EUs klimapolitikk dikterer at det «grønne» skiftet krever total digitalisering, utvides dette rettslige presset i praksis til å omfatte de massive datasentrene og batterianleggene også, slik at hensynet til disse strøm- og vannslukerne skal trumfe lokale natur- og miljøhensyn.

Siden Sverige nekter å dunke disse reglene ned over hodet på befolkningen sin, krever Brussel nå millionbøter og dagbøter. EU godtar ikke at et EU/EØS-medlemsland bremser den overnasjonale masterplanen deres.

Kabel-krigen i 2026

I mai og juni i år (2026) valgte Sveriges energiminister, Ebba Busch, å begå et nytt og direkte brudd på energiunionens spilleregler. Hun ga ordre om å stanse oppgraderingen av Konti-Skan-kabelen til Danmark.

Grunnen var at Brussel krever å ta kontroll over svenskenes egne flaskehalsinntekter gjennom den nye Nettpakken (European Grids Package).

Busch sa det rett ut:

«EU skal ikke få stjele svenskenes strømpenger».

Ved å sette foten ned bryter Sverige formelt med de juridiske forpliktelsene de har skrevet under på i EU-medlemskapet sitt. Når EU-domstolen dømmer et land til å betale millionbøter og løpende dagbøter, tas ikke disse pengene fra EU-byråkratiet eller politikernes egne lommer. De belastes direkte på den svenske statskassen.

Det betyr at svenske skattebetalere flås dobbelt:

• Først må de betale europeiske ågerpriser for sin egen strøm, og
• deretter må de betale milliardbøter til Brussel fordi regjeringen deres prøver å bremse raseringen av svensk natur.

Pr nå ligger summen på et fast beløp på mellom 2 og 5 millioner euro, pluss løpende dagbøter på mellom 10.000 og 50.000 euro (opptil 350.000 norske kroner) for hver eneste dag som går.

Hvor lenge kan Sverige holde igjen?

Et land som Sverige kan holde igjen så lenge det er politisk flertall for å ta den økonomiske støyten for å beskytte strategiske interesser. Det er en ren, kynisk kost-nytte-analyse:

Hva koster mest av å bli ranet av EUs energirettsakter eller å betale straffegebyr til EU-domstolen?

EU-rettens system med dagsbøter er kynisk designet nettopp for å kvele nasjonal motstand ved å gjøre det økonomisk uutholdelig over tid. Dette beviser svart på hvitt at i det sekundet et land prøver å forsvare sine egne innbyggere, blir de behandlet som kriminelle av unionen.

Det er dette som venter oss også:

– Krav om umiddelbar retrett og trusler om dagbøter i det sekundet vi prøver å prioritere vår egen befolkning fremfor å «forstyrre» det indre markedet.

Det ble nylig inngått en politisk avtale mellom Sverige og EU, men den gjelder utelukkende den omstridte Nettpakken og kabel-krigen, ikke det overordnede markedsdiktatet.

Den formelle fristen for Sverige (og de andre EU-landene) til å innføre den første og mest kritiske delen av Fornybardirektivet (RED III) – nemlig reglene om kortere saksbehandling og prinsippet om «overstyrende allmenninteresse» – var 1. juli 2024.

For de resterende delene av direktivet, som de overordnede målene for fornybar hydrogen og transport, var hovedfristen satt til 21. mai 2025. Siden Sverige overskred 1. juli 2024-fristen uten å ha endret en eneste nasjonal lovparagraf, iverksatte EU-kommisjonen formelle sanksjoner.

De sendte først en formell advarsel, før de trakk Sverige inn for EU-domstolen med krav om millionbøter og løpende dagbøter fordi tidsfristen var brutt for lengst.

Det er helt avgjørende strukturelle forskjeller på EU-medlemskap og EØS-avtalen: EU-medlemmer er bundet til fastsatte tidsfrister i sanntid. Når en rettsakt blir vedtatt i Brussel, tikker klokken umiddelbart for et EU-medlem som Sverige.

Rettsakten inneholder en felles, ufravikelig tidsfrist som gjelder for alle medlemslandene (f.eks 1. juli 2024 for Fornybardirektivet). EU medlemmer har ingen mellomstasjon; de nasjonale lovene må endres innen denne datoen, ellers blir de saksøkt direkte for traktatbrudd og ilagt bøter.

Norge og EØS

Norge og de andre EØS/EFTA-landene (Island og Liechtenstein) er ikke juridisk forpliktet av en EU-rettsakt i det sekundet det vedtas i Brussel.

Før en rettsakt blir bindende for oss, må det gjennom en to-trinns prosess:

– Relevansvurdering:

Norske departementer må vurdere om rettsakten i det hele tatt er «EØS-relevant».

– Innlemmelse i EØS-komiteen:

EU og EFTA-landene må bli enige om å ta rettsakten inn i EØS-avtalens vedlegg. Dette skaper det omtalte etterslepet. Det er også dette som skaper tidsbufferen som politikerne bruker som tåkelegging på TV.

Mens Sverige må innføre reglene i sanntid, kan Norge formelt sitte i EØS-komiteen i flere år og «forhandle» om tilpasninger eller utsette saken (slik vi har gjort med Energipakke 4). Fristene løper uansett i bakgrunnen.

Selv om EØS-avtalen gir oss en tidsmessig buffersone, er friheten en ren illusjon, uansett område.

På energi- og klimaområdet

Protokoll 31-forpliktelsen.

Fordi Stortinget har bundet Norge til EUs overordnede klima- og utslippsmål gjennom Protokoll 31, har vi i realiteten fraskrevet oss retten til å si nei til verktøyene. Vi må innføre rettsaktene til slutt uansett for å oppfylle målene og holde vår alltid førende lojalitetsplikt til EU.

Det at vi bruker lang tid betyr bare at vi nå diskuterer utdaterte versjoner (som RED II) på TV, mens embetsverket utmerket godt vet at den nyeste og mest aggressive pakken (RED III) uansett må tas inn til slutt for å tette det juridiske gapet.

EØS-etterslepet gir oss altså ikke en mulighet til å slippe unna; det gir oss bare lengre tid på å forberede kapitulasjonen mens svenskene må ta støyten i sanntid.

Sverige som fulle EU-medlemmer har altså trenert Fornybardirektivet (RED III) helt siden 2023, og konsekvensen av det er nettopp de drakoniske bøtene og dagbøtene som nå ruller mot statskassen deres. Vi som EØS-medlemmer har derimot et juridisk etterslep.

Mens svenskene står i den harde virkeligheten i dag, holder våre politikere fortsatt på å snakke om den gamle pakken for å tåkelegge debatten. Folk flest synes tro at Sverige står opp for folket, via Ebba Busch, men det samme politiske spillet foregår der, som her. Det politiske skuespillet til Ebba Busch og «avtalene» som gjøres på innsiden av systemet er kun et spill for galleriet.

Da Ebba Busch truet med kabel-stans i sommer, endte det med et såkalt historisk «kompromiss» om Nettpakken. Busch reiste hjem og jublet over at kravet ble barbert ned til 10 prosent fram til januar 2028.

Men jussen i avtalen avslører den kyniske trappefellen:

Etter 2028 skal prosentsatsen økes automatisk med 5 prosentpoeng hvert eneste år. I 2029 økes det til 15 prosent, i 2030 til 20 prosent, og i 2031 klapper fellen fullstendig sammen. Da når EU nøyaktig det opprinnelige målet sitt på 25 prosent.

Det svenske «gjennomslaget» er ingenting annet enn en utsettelse for å roe ned velgerne før neste valg. Brussel får viljen sin til slutt, og det er det svenske folket som uansett må betale for sirkuset over nettleien og skatteseddelen.

Sverige-eksempelet beviser svart på hvitt at delvise kompromisser og avtaler på innsiden av dette systemet er en ren illusjon.

EU-retten tillater deg å forhandle om lengden på kjettingen, men du får aller nådigst beholde tvangstrøya.

Ebba Busch’s stunt viser at du kan forhandle om hvor fort du skal flås, men du slipper aldri unna selve flåingen.

Siri Hermo