oss 150 kroner!
I 2011, på den tragiske dagen 22. juli, ble Norge rammet av terror, men også avslørt som en stat med en beredskap langt svakere enn befolkningen var blitt lovet.
Syttisju mennesker ble drept. Terroristen bærer det fulle strafferettslige ansvaret for drapene. Men regjeringen bar ansvaret for staten, sikkerheten, politiet og beredskapen. Det ansvaret kan ikke vaskes bort med minnetaler, rosetog og høytidelige ord om kjærlighet. Derfor må spørsmålet stilles uten omskrivninger: Hvor var du, statsminister Stoltenberg, da Norge trengte en beredskap som faktisk virket?
Den såkalte 23. juli-kommisjonen avdekket ikke noen liten glipp. Den avdekket en gjennomgripende svikt. Regjeringskvartalet var ikke sikret slik myndighetene visste at det burde være. Tiltak var utsatt. Ansvar var pulverisert. Politiet manglet nødvendig kapasitet, kommunikasjonen sviktet, helikopterberedskapen fungerte ikke, og aksjonen mot Utøya ble forsinket av en kjede av feil, misforståelser og manglende ledelse. Dette var ikke bare uflaks. Det var resultatet av politiske prioriteringer, mangelfull oppfølging og et system der rapporter, planer og advarsler ikke ble omsatt i handling.
Likevel gikk regjeringen videre som om ansvaret først og fremst lå hos systemet, kulturen og noen navnløse underordnede. Systemet fikk skylden, mens de som hadde ledet systemet, ble sittende. Det er selve oppskriften på politisk ansvarsfraskrivelse.
Jens Stoltenberg ble løftet fram som den samlende statsministeren. Han holdt gode taler, viste ro og ble for mange et symbol på verdighet. Men en statsminister skal ikke bare vurderes etter hvordan han taler etter en katastrofe. Han skal vurderes etter hvordan staten han leder, er forberedt før katastrofen rammer, og etter hvilke konsekvenser han trekker når staten svikter.
Hvor var ansvaret da kommisjonens rapport lå på bordet?
Hvor var regjeringens avgang? Hvor var statsråden som sa: Dette skjedde under mitt ansvar, derfor går jeg? Hvor var den politiske kulturen som tidligere lærte oss at makt og ansvar hører sammen?
I stedet fikk vi en ny og farlig definisjon av ansvar: å bli sittende. Stoltenberg sa i praksis at han tok ansvar ved å fortsette. Men dersom en leder kan beholde posisjonen etter en så omfattende svikt og samtidig hevde at dette er å ta ansvar, er begrepet tømt for mening. Da betyr ansvar bare at makthaveren beklager, oppnevner en kommisjon, lover forbedringer og beholder jobben.
Vanlige mennesker får ikke en slik behandling. En lokfører, sykehusdirektør, politileder eller bedriftsleder kan bli fjernet etter alvorlig svikt. Men på toppen av staten gjaldt tydeligvis andre regler. Der kunne man beklage offentlig, omfavne nasjonen og fortsette som før.
Det er grunn til å spørre om Arbeiderpartiets sterke posisjon etter terroren også gjorde en reell ansvarsdebatt politisk nærmest umulig. Partiet var selv et mål og mange av ofrene tilhørte AUF. Det skapte forståelig nok en enorm bølge av sympati. Men nettopp derfor ble skillet mellom offerrolle og regjeringsansvar uklart. Den som stilte kritiske spørsmål, risikerte å bli oppfattet som kald, usmakelig eller illojal mot sorgen. Dermed kunne regjeringen stå i sentrum for både medfølelsen og makten, mens spørsmålet om dens egen beredskapssvikt ble skjøvet bakover.
Det er ikke dokumentert korrupsjon i juridisk betydning. Men det er legitimt å spørre om vi så en politisk kultur der makt beskyttet makt, der lojalitet veide tyngre enn ansvar, og der den nasjonale sorgen ble et skjold mot den hardeste kritikken.
Ingen skal påstå at Stoltenberg ønsket tragedien eller var ansvarlig for terroristens handlinger. Men han var statsminister. Han ledet regjeringen som hadde ansvaret for sikkerheten. Når beredskapen sviktet så katastrofalt, skulle det hatt en politisk pris.
Det fikk det ikke.
I stedet ble statsministeren stående igjen som helt, mens ansvaret forsvant inn i rapporter, reformer og byråkratiske formuleringer. Det er dette som fortsatt provoserer. En nasjon kan ikke bygge trygghet på taler alene. Den trenger ledere som forstår at ansvar noen ganger betyr å gå.
Derfor bør spørsmålet fortsatt stilles: Hvor var du, statsminister, før bomben eksploderte? Hvor var regjeringen da varsler ikke ble fulgt opp? Hvor var ledelsen da politiet manglet samband, transport og koordinering? Og hvor var ansvaret da sannheten endelig kom fram?
Svaret er ubehagelig: Makten ble sittende. Ingen på toppen tok sin hatt og gikk. Og Norge ble bedt om å kalle det ansvar.
