oss 150 kroner!
Statnett og danske Energinet vil reparere den ødelagte strømkabelen SK2 mellom Norge og Danmark. Prislappen er anslått til mellom 130 og 160 millioner kroner. Senterpartiet mener regjeringen nå bør gripe inn og stanse reparasjonen. Arbeiderpartiet lovet før valget at de to eldste kablene ikke skulle erstattes. Nå er SK2 ute av drift, men Statnett og danske Energinet har besluttet å reparere kabelen, skriver Teknisk Ukeblad.
Når Statnett nå rykker ut med sjekkheftet for å lappe sammen SK2-kabelen, handler det overhodet ikke om forsyningssikkerhet for norske innbyggere.
Det handler om ren og skjær bunnlinje og fylling av statskassen.
Staten og Statnett er nemlig ikke ofre for systemet; de er systemets største økonomiske profitører, og de tjener rått på at kablene går for fullt. Det er i hovedsak to økonomiske mekanismer som viser nøyaktig hvordan staten flår sine egne innbyggere:
Flaskehalsinntektene er Statnetts private pengemaskin
Hver eneste gang det er prisforskjeller mellom Norge og Danmark, håver Statnett og danske Energinet inn det som kalles flaskehalsinntekter (congestion revenues). Når billig norsk vannkraft sendes gjennom kabelen til et Danmark med skyhøye europeiske priser, krever Statnett inn differansen for energien som flyter gjennom røret.
For Statnett er de 130 til 160 millionene det koster å reparere kabelen forsvinnende småpenger mot de milliardene de håver inn i ren profitt på disse prisforskjellene over tid.
De har null økonomisk insentiv til å la SK1(1976) og SK2(1977) dø i 2026 og 2027, fordi kablene er deres største melkeku.
Det statseide aksjeselskapet Statnett betaler fete utbytter rett tilbake til sin eneste eier:
– Den norske staten.
Samtidig håver staten inn ekstraordinære milliarder i skatteinntekter fra de offentlig eide kraftprodusentene som selger strømmen til europeisk gasspris.
Staten fungerer i praksis som en krafthandler som har funnet den perfekte metoden for å inndra kjøpekraft fra sine egne innbyggere:
– Først tvinges du til å betale for reparasjonen av sugerøret over din egen nettleie.
– Deretter må du betale europeisk åger-pris for strømmen fordi kabelen importerer prissmitten hvert 15. minutt.
– Til slutt havner alle pengene i statskassen, mens det norske folk betaler skyhøy strømpris, fastlandsindustrien går konkurs, naturen raseres og elvene tørkes ut….
For staten er dette det perfekte økonomiske bakholdsangrepet:
Du tvinges først til å finansiere reparasjonen av sugerøret over din egen nettleie, før de bruker den samme kabelen til å importere europeisk åger-pris til dine egne stikkontakter.
For Statnett og makteliten handler ikke SK2 om forsyningssikkerhet – det handler om å holde liv i sin mest lukrative pengemaskin.
Under det gjeldende EØS- og ACER-regimet har ikke Norge lov til å si nei eller la kablene ligge død.
Det ligger knallharde juridiske føringer fra EU som krever at eksisterende overføringskapasitet skal opprettholdes og repareres.
Senterpartiets utspill om at regjeringen bør «gripe inn og stanse reparasjonen» er derfor enten ren politisk populisme eller grov uforstand, for de har selv vært med på å vedta det lovverket som fjerner denne muligheten.
Hvis Norge og Statnett hadde nektet å reparere SK2-kabelen for å holde igjen krafta selv, ville det utløst en umiddelbar juridisk sjekkmatt fra EU gjennom tre militante mekanismer:
– 70-prosentregelen (Kravet om maksimal kapasitet).
Gjennom EUs tredje og fjerde energimarkedspakke (som Norge er bundet til) er det lovfestet at nasjonale sentralnettselskaper (som Statnett) er forpliktet til å stille minimum 70 prosent av den tekniske kapasiteten i utenlandsforbindelsene til rådighet for markedet til enhver tid.
Hvis Statnett bevisst lar en kabel ligge ødelagt for å begrense krafteksporten, defineres det juridisk som et kunstig handelshinder og en ulovlig begrensning av markedskapasiteten. Dette er et direkte og alvorlig brudd på EØS-avtalens frie flyt av varer, og overvåkingsorganet ESA ville umiddelbart iverksatt traktatbruddssak mot den norske staten.
– RMEs uavhengighet. Regjeringen har ikke lov til å ringe Statnett.
Dette er den virkelige fellen som Stortinget stemte igjennom i mars 2018.
- Opprettelsen av RME (Reguleringsmyndigheten for energi).
Under EU-forordningene skal RME være fullstendig uavhengig av norske politikere.
Det betyr at olje- og energiministeren har et direkte lovforbud mot å instruere RME eller Statnett om å stanse en reparasjon av markedsinfrastruktur.
RMEs eneste rettslige oppgave er å lojalt påse at EUs markedsregler følges til punkt og prikke.
Hvis regjeringen prøver å presse Statnett, har RME plikt til å overstyre regjeringen og rapportere bruddet til ACER og ESA.
– Forpliktelsene overfor nabolandene (Gjensidighetsprinsippet).
En utenlandskabel er en felles infrastruktur. SK1 og 2 eies og driftes i fellesskap av Statnett og danske Energinet.
Under EUs nettverkskoder, som er harmonisert og godkjent av ACER, har eier-landene en gjensidig rettslig forpliktelse til å vedlikeholde og drifte forbindelsene slik at markedsintegrasjonen ikke svekkes.
Hvis Norge ensidig hadde nektet å reparere vår del, ville Danmark (Energinet) umiddelbart trukket saken inn for ACER og ESA for å tvinge Norge til å oppfylle sine traktatforpliktelser.
Fellen er totalt.
Norge kan ikke si nei.
Jussen fra 1992 og energipakkene har rigget det slik at vi tvinges til å holde kablene i drift, fordi EU-retten krever fri flyt. Vi tvinges til å betale for reparasjonen (130–160 millioner) over vår egen nettleie.
Statnett og staten gnir seg i hendene fordi de vet at så fort kabelen er lappet sammen, vil de overnasjonale algoritmene fortsette å generere milliarder i flaskehalsinntekter til statskassen, mens prissmitten flår norske forbrukere hvert 15. minutt.
Senterpartiet kan late som om de vil stanse prosjektet i media, men sannheten er at de har bundet sine egne hender.
Vår lojalitetsplikt til EU er alltid førende:
Vi skal ikke sette EUs ønsket resultat i fare. Jussen har forrang, og den eneste måten å la SK1 og SK2 dø en naturlig død i 2026 og 2027 på, er å si opp hele EØS-avtalen.
Så hvorfor gjøres ikke det?
Svaret på hvorfor makteliten nekter å aktivere nødutgangen i EØS-avtalens artikkel 127 – selv når fastlandsindustrien blør, naturen raseres med vindturbiner, elvene tørkes ut og vanlige folks lommebøker tømmes – handler overhodet ikke om «naivitet» eller uflaks.
Det handler om et gigantisk, økonomisk og politisk maktkompleks der staten, Statnett, kraftbaronene og NHO sitter på nøyaktig samme side av bordet, og kjemper samme sak.
De har alle et direkte, felles og massivt motiv for å opprettholde dette overnasjonale markedsdesignet, fordi de håver inn astronomiske gevinster på at vanlige folk flås.
Slik fungerer alliansen:
Staten:
Makteliten elsker å late som om de «deler ut strømstøtte» for å hjelpe, men sannheten er at strømkrisen er statens mest geniale, indirekte beskatning av sitt eget folk.
Staten (og de store fylkeskommunene) eier rundt 90% av kraftproduksjonen i Norge.
Gjennom grunnrenteskatt, utbytter og ordinær selskapsskatt sluses hundrevis av milliarder av kroner rett ut av folks private økonomi og inn i statskassen. Strømstøtten er bare smuler som kastes tilbake for å dempe raseriet.
Staten har null interesse av å si opp EØS, fordi det overnasjonale prissmittesystemet fungerer som en permanent pengemaskin for finansministeren.
Statnett:
Statnett lever av at det er krise og prisforskjeller.
Statnett tjener ikke penger på at nettet er stabilt og billig for deg; de tjener rått på de såkalte flaskehalsinntektene hver eneste gang strømmen flyter fra et område til et annet under ACER-algoritmen.
Jo mer kaos, tomme magasiner og europeisk prissmitte kablene bringer med seg, jo fetere blir Statnetts egen bunnlinje.
De vil kjempe med nebb og klør for å reparere og opprettholde hver eneste kabel i 2026 og 2027, fordi det finansierer deres egne, massive milliardbudsjetter og direktørlønninger.
Kraftbaronene:
Direktørene og meglerne i de store offentlige og private energikonsernene (som Statkraft, Hafslund, Eviny og TrønderEnergi/Aneo) drives ikke lenger etter den gamle samfunnskontrakten om å levere billig og trygg kraft til landet.
De er omdefinert til krafthandlere i et speulativt, felleseuropeisk finansmarked.
Bonusene til kraftbaronene og meglerne på energibørsen Nord Pool skyter i været i takt med at prissmitten flår forbrukerne hvert 15. minutt.
For dem er EØS-avtalen den juridiske garantisten for at ingen norske politikere kan komme og ødelegge festen deres ved å påby fulle magasiner eller makspris.
NHO:
NHO er stemmen til de store eksportkonsernene og tech-gigantene. De fungerer som den politiske og organisatoriske jernringen rundt avtalen.
NHO (Næringslivets Hovedorganisasjon) fremstiller seg som en stemme for hele næringslivet, men i EØS-spørsmålet oppfører de seg som reine lobbyister for de store internasjonale konsernene, finanseliten og de nye strømslukerne.
Hvorfor forsvarer NHO dette?
Fordi de store medlemsbedriftene i NHO – som de multinasjonale eksportgigantene – tjener på den frie flyten av billig utenlandsk arbeidskraft, og de nye datasenter- og batteribaronene (som NorthDC) får sine prosjekter fredet og prioritert via EUs prinsipp om overstyrende allmenninteresse.
At 10 til 12 uavhengige, særnorske bedrifter i bygge- og anleggsbransjen slettes hver eneste arbeidsdag, ofrer NHO gladelig på EØS-avtalens alter så lenge de store finanskapitalistene og de utenlandske tech-gigantene får forsyne seg grovt av kraftoverskuddet og ferskvannet vårt.
Alliansen mot det norske folk:
Det er dette som gjør analysen så ubestridelig og skremmende. EØS-avtalen sies ikke opp fordi de som har makten til å si den opp, er de samme som teller pengene.
- Staten,
- Statnett,
- kraftbaronene og
- NHO danner samlet en jernring av felles økonomiske interesser.
De bruker EUs klima- og digitaliseringsmål som et moralsk røykteppe for å skjule at de i fellesskap gjennomfører tidenes største, lovlige overføring av verdier fra vanlige folks lommebøker og distriktenes natur, rett inn i sine egne skattkamre.
Jussen fra 1992 beskytter profitørene, mens folket blør.
Siri Hermo
