Når Haaland sier han er stolt av å være norsk, kjenner et helt folk på det samme

Det er noe som skjer i Norge akkurat nå. Noe som er større enn fotball, mål, tabeller og sluttspill. I en tid der nordmenn lenge har blitt fortalt om alt som skiller oss, har elleve unge menn på en fotballbane plutselig minnet oss om noe helt annet: Alt som binder oss sammen.

Det norske flagget er overalt. På tribunen. På kinnene til barn. Rundt skuldrene til voksne menn som gråter åpenlyst i gatene, på pubene, og i stuer over hele landet. Fremmede mennesker klemmer hverandre. Barn lærer seg navnene på spillerne. Besteforeldre og barnebarn sitter foran den samme skjermen og holder pusten samtidig. Et helt folk jubler sammen. Og midt i denne nesten uvirkelige stemningen står en ung mann fra Jæren som for lengst har blitt en av verdens største idrettsstjerner: Erling Braut Haaland. Han kunne ha gjort seg selv til hovedpersonen i historien, men istedet snakker han om laget, kameratene, om å ha det gøy, om stolthet. Og om Norge. Kanskje er det nettopp derfor han har blitt så stor.

Det er noe befriende ved Haaland. Han er en av verdens mest kjente fotballspillere. Han tjener enorme summer. Han spiller på de største stadionene og blir fulgt av millioner av mennesker. Likevel virker det fortsatt som om en del av ham bare er gutten som vil ut på banen og spille fotball. Ha det gøy, score mål, le med lagkameratene. Vinne sammen.

I en tid der offentligheten er full av mennesker som forsøker å bygge merkevarer rundt seg selv, er det fascinerende å se en superstjerne som stadig vender tilbake til noe så enkelt som gleden ved spillet. Han fremstår ikke som en mann som forsøker å være perfekt. Han tuller, ler, og gjør grimaser. Sier ting på sin egen måte, og kan være både uforutsigbar og direkte. Det finnes noe jordnært i dette, noe som er umiddelbart gjenkjennelig norsk. Kanskje er det derfor så mange har tatt ham til hjertet.

Det er kanskje dette som berører meg aller mest ved det norske landslaget: De ser ut til å ha det genuint godt sammen. Man ser humoren. Blikkene. Klemmene. Den interne ertingen. Gleden når en lagkamerat lykkes. Dette er ikke elleve enkeltmannsforetak som tilfeldigvis har tatt på seg den samme drakten. De fremstår som et lag. Og det er nettopp derfor de lykkes.

For fotball er på mange måter livet i konsentrert form. Du kan være verdens beste spiss, men du trenger noen som sender deg ballen. Du kan være en fantastisk midtbanespiller, men du trenger noen som løper for deg når du mister den. Du kan være keeper og redde laget i det ene øyeblikket, men være avhengig av at spissen scorer i det neste. Ingen vinner alene. Dette er en dyp kontrast til et samfunn som i mange år har dyrket individualismen.

• Meg.
• Mitt.
• Min karriere.
• Min identitet.
• Min sannhet.
• Min suksess.

Så kommer fotballandslaget og minner oss om noe vi kanskje har glemt: De største øyeblikkene i livet skapes ofte sammen med andre.

Jeg tror ikke vi skal undervurdere betydningen disse spillerne kan få for dagens unge. For hvilke forbilder har unge mennesker hatt de siste årene? En digital kultur der verdi måles i antall følgere? Influenserkultur? Perfekte fasader? Kroppspress? Rask berømmelse? Et konstant jag etter oppmerksomhet?

Så kommer et norsk landslag som viser noe helt annet;

• Disiplin.
• Trening.
• Lojalitet.
• Lagånd.
• Humor.
• Hardt arbeid.
• Respekt.
• Evnen til å tape og reise seg igjen.
• Evnen til å forstå at talent ikke er nok.
• Dette er verdier unge mennesker trenger.

Haaland er blitt verdensstjerne, men livet hans sender samtidig noen ganske tradisjonelle signaler: Han er opptatt av familien, han er blitt far, han er ekstremt disiplinert og kompromissløs når det gjelder kosthold, søvn, restitusjon, og hva kroppen trenger for å prestere. Det er interessant i en tid der mye av kulturen rundt unge mennesker handler om raske løsninger. For Haalands vei forteller det motsatte:

• Du må gjøre jobben.
• Du må ta vare på kroppen.
• Du må sove.
• Du må spise ordentlig.
• Du må øve.
• Du må tåle motgang.
• Du må være tålmodig.
• Og du må tenke selv.

Det siste er kanskje viktigere enn noen gang. Haaland gir inntrykk av å være en person som går sine egne veier. Han virker ikke spesielt opptatt av å passe inn i en ferdig form. Det er noe selvstendig og på mange måter verdikonservativt over livsførselen hans: familien, røttene, kroppen, disiplinen, naturen, maten og tilhørigheten betyr noe. Man trenger ikke gjøre ham til politisk symbol av den grunn, men man kan la seg inspirere av en ung mann som tilsynelatende vet hvem han er.

Til og med maten forteller en historie om tilhørighet. Det norske landslaget tok med seg store mengder norsk sjømat til VM. Laks, ørret, kveite og annen fisk ble fraktet over Atlanteren slik at spillerne kunne få mat de kjenner og som inngår i kostholdet deres. Det er selvfølgelig først og fremst toppidrett og ernæring, men det er også noe nesten poetisk over det. Der står verdensstjernene våre på den andre siden av Atlanteren og spiser fisk fra havet hjemme. Røttene er med. Smakene er med. Norge er med. Og kanskje er det nettopp dette mange kjenner på nå:

At det faktisk er lov å være glad i landet sitt.

At det er lov å kjenne stolthet.

At det er lov å rope «Norge!» uten å måtte forklare, forsvare eller problematisere følelsen.

«Jeg er utrolig stolt av å være norsk» Det er noe sterkt ved å høre Haaland uttrykke hvor stolt han er over å være norsk. Ikke fordi det burde være oppsiktsvekkende, men fordi nasjonalfølelse i mange år har blitt behandlet som noe man skal være litt forsiktig med. Men når Haaland sier at han er stolt over å være norsk, forstår alle hva han mener. Han sier ikke at Norge er perfekt. Han sier ikke at nordmenn er bedre enn andre. Han uttrykker bare kjærlighet til sitt eget land. Det burde være den naturligste følelsen i verden. Man kan elske hjemstedet sitt uten å forakte andre steder. Og man kan være dypt stolt av Norge uten å mene at andre nasjoner er mindre verdt. Kanskje trenger vi å minne hverandre om akkurat dette.

Hva er det egentlig vi jubler for?

Selvfølgelig jubler vi for målene, redningene, og seirene. Men jeg tror euforien handler om noe mer. Jeg tror mange nordmenn har savnet følelsen av et «vi».

I mange år har samfunnsdebatten handlet om konflikter. By mot land. Nord mot sør. Rik mot fattig. Offentlig mot privat. Ung mot gammel. Mann mot kvinne. Høyre mot venstre. Vaksinert mot uvaksinert. Elbilist mot dieselbilist. Vi har blitt sortert, kategorisert, og satt opp mot hverandre. Så blåser dommeren i gang en fotballkamp, og plutselig forsvinner alt dette. Ingen spør sidemannen på tribunen hva han stemmer. Ingen spør kvinnen med flagget rundt skuldrene hva hun mener om klima, skatt, EU eller innvandring. Ingen bryr seg om hvilken tittel mannen som gråter av glede har på visittkortet sitt. I noen timer er vi bare nordmenn. Sammen. Det er kanskje dette vi egentlig jubler for. Ikke bare fordi Norge vinner, men fordi vi for en kort stund har funnet tilbake til hverandre.

Politikere snakker ofte om fellesskap, men ekte fellesskap kan ikke vedtas på Stortinget. Det kan ikke bestilles i en NOU. Det kan ikke produseres gjennom en kommunikasjonsstrategi. Fellesskap oppstår når mennesker kjenner at de hører til. Når de deler noe. En historie. En kultur. Et språk. Et flagg. En glede. Et håp. Et fotballag. Kanskje er det derfor denne VM-reisen berører så sterkt. Den minner oss om at Norge fortsatt finnes som et følelsesmessig fellesskap der det fortsatt finnes et folk som ønsker å høre sammen. Det skulle kanskje bare en fotball til for å minne oss om det.

Et land er mer enn grenser, lover, budsjetter og institusjoner. Et land er også en følelse. En tilhørighet. Et hjem. Og akkurat nå har en gjeng fotballspillere minnet oss om noe viktig:

Vi er forskjellige. Vi mener forskjellig. Vi lever forskjellige liv. Men vi kan fortsatt stå sammen. Spørsmålet er bare om vi husker det når jubelen har stilnet. Jeg håper det. For kanskje er det ikke bare Norge som trenger et godt landslag. Kanskje er det landslaget som akkurat nå minner oss om at Norge fortsatt er et lag