oss 150 kroner!
Andre verdenskrig var den grunnleggende myten som holdt etterkrigsordenen sammen. Men kynisme og historisk hukommelsestap river den fra hverandre.
Den japanske statsministeren Sanae Takaichi vurderte å ringe president Trump, antagelig for å spørre: hvorfor skulle du si noe sånt ? «Presidentens bemerkning forårsaket forvirring i den japanske regjeringen», rapporterte Jiji press.
Hva var den plagsomme bemerkningen som forårsaket Japan så mye uro? På det nylige toppmøtet mellom USA og Kina omtalte USAs president Donald Trump Kina som en alliert under andre verdenskrig.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herHva var kilden til statsminister Takaichis forvirring? Trodde hun kanskje at USA på en eller annen måte var imot Kina under andre verdenskrig og bare ved et uhell slapp et par atombomber over sin allierte Japan?
Man kan være pedantisk og argumentere for at Folkerepublikken Kina ikke eksisterte under andre verdenskrig. Washington var offisielt alliert med Chiang Kai-sheks Republikken Kina. Men Takaichi svettet ikke på vegne av generalissimus ære. Hun er foruroliget over at Trump går imot hvordan andre verdenskrig skal huskes i disse dager.
Historisk hukommelsestap og Kallas-effekten
Jeg kaller dette fenomenet Kallas-effekten, etter EUs utenrikspolitiske sjef, Kaja Kallas. Kallas-effekten er tendensen til å rekonstruere alliansene fra andre verdenskrig i ettertid i henhold til dagens politiske allianser. Antagelig må de ha lært historien på skolen, men noen ganger fører det til en fullstendig kortslutning å bli minnet på det.
Som en reaksjon på en militærparade som Beijing holdt til minne om seieren over fascismen i andre verdenskrig, sa Kallas at det var «nyheter» for henne at Kina og Russland var blant seierherrene som beseiret nazismen og fascismen.
«Russland henvendte seg til Kina som Russland og Kina, vi kjempet andre verdenskrig. Vi vant andre verdenskrig. Vi vant mot nazistene», sa hun med rynkede øyenbryn , «og jeg tenkte OK, det er noe nytt».
Europas fremste diplomat burde ikke oppføre seg som om Russlands og Kinas historiske rolle i å beseire aksemaktene på en eller annen måte er i tvil.
Det er det samme svimlende historiske hukommelsestapet som tillot det kanadiske Underhuset å gi den 98 år gamle ukrainsk-kanadiske Jaroslav Hunka to ganger stående applaus for å være en «veteran fra andre verdenskrig som kjempet for ukrainsk uavhengighet mot russerne».
«Han er en ukrainsk helt, en kanadisk helt, og vi takker ham for all hans tjeneste», sa Anthony Rota, speaker i Representantenes hus. Justin Trudeau, opposisjonsledere og den besøkende ukrainske lederen Volodymyr Zelenskyj reiste seg alle opp og applauderte.
Tydeligvis tenkte ingen gjennom hva det innebar å være ukrainer som kjempet mot Den røde armé under andre verdenskrig. Hunka var en frivillig representant for 14. Waffen Grenadier-divisjon i SS (1. galisiske), «ansvarlig for massemord på uskyldige sivile med et nivå av brutalitet og ondskap som er utenkelig», ifølge The Friends of Simon Wiesenthal Center for Holocaust Studies.
Kirken i 1945
Jeg er Generasjon X/Millennial-cusp. Da jeg vokste opp, var andre verdenskrig ikke bare historie, det var et sekulært evangelium. Ut av den hellige tragedien Holocaust ble det vestlige liberale demokratiet og den amerikanske regelbaserte orden gjenopplivet.
(Generasjon X brukes om dem som er født fra 1965 til 1980, milennials brukes om dem som er født mellom 1981 og 1996. Red.)
Dåpen vår var å besøke konsentrasjonsleirene i Auschwitz på skoleturer. Høymessen vår var å gå på kino for å se filmer om andre verdenskrig. Liturgien vår ble aldri mer .
90-tallsfilmer som Schindlers liste , Life is Beautiful og Saving Private Ryan var det filmatiske høydepunktet i Francis Fukuyamas «End of History». Det var den siste sjansen filmskaperne hadde til å intervjue veteraner og overlevende og minnes opplevelsene deres. Hvis du lærte om andre verdenskrig fra disse filmene, vet du faktisk ikke at krigen ble vunnet mer på østfronten av den røde armé enn på strendene i Normandie av maismatede amerikanske gutter.
Det er ikke bare det at hele historien ser ut til å ha blitt komprimert til én krig, og ingen ser ut til å ha lært noe annet. Det er det at den ene krigen ikke engang ble husket riktig. Den har blitt bevart i rav som en moralsk kamp mellom godt og ondt. De mer rotfestede motivene som maktbalanse, skiftende verdensorden og realpolitikk visket fullstendig ut én film om gangen.
Da 11. september kom, begynte fortellingen allerede å bli dårligere. Hollywood fortsatte å lage filmer om krigen. De ble bare mørkere, mer tvetydige og mer kyniske. Filmer som Downfall, Inglourious Bastards og Oppenheimer . Vi visste det ikke ennå, men folk begynte å miste troen på kirken i 1945.
Når alle er Hitler, er ingen Hitler
Det var en gang i tiden det ble ansett som ganske klisjéaktig å sammenligne alt med andre verdenskrig uten en særlig god grunn. Godwins lov sier at «Etter hvert som en nettdiskusjon blir lengre, nærmer sannsynligheten for en sammenligning som involverer nazister eller Hitler seg en». Men hvis du gjorde det, ville folk håne deg nådeløst. Det var som et intellektuelt hvitt flagg.
På en eller annen måte, selv om dens styrke noe har falmet, begynte folk å kaste rundt seg med sammenligninger av andre verdenskrig med hensynsløshet. Alt var en kamp mellom en helt og en skurk, og hver skurk var Hitler. Saddam var Hitler og Gaddafi var Hitler og Putin er Hitler og Xi er Hitler. Enhver nasjon som motsetter seg amerikansk hegemoni, kan bli sett på som Det fjerde riket. Og hvis du argumenterer for en diplomatisk eller deeskalerende løsning, er du Neville Chamberlain.
Og det var slik Kaja Kallas og hennes lidende av Kallas-effekten ble så forvirret. Til slutt, for å få andre verdenskrigsmyten til å fungere for de nye østeuropeiske allierte som ble med i NATO, måtte til og med Stalin, som ble desinfisert som onkel Joe under selve andre verdenskrig, være Hitler. Og selvfølgelig ble alle fascistene i Øst-Europa mykrehabilitert som kjempere mot det onde Sovjetunionen. Vi måtte glemme holocaust for å huske det.
Så kom Gaza, som gjorde narr av «Aldri igjen». I stedet for å gi moralsk klarhet, ble holocaust-sammenligningen en diskursert slagmark. I stedet for å få oss til å handle, ble vi lammet, og diskuterte endeløst på nettet om hvorvidt det som skjer i Gaza faktisk er et folkemord. Underveis ender mange opp med erkjennelsen: Problemet er ikke at barna i Gaza ikke led like mye som barna i Warszawaghettoen. Det er at lidelsen deres ikke er geopolitisk nyttig.
Jeg kan føle verden splittes i to leire: Folk som fortsatt påberoper seg de hellige paktene fra andre verdenskrig, og resten av oss som himler med øynene og mister religionen vår. Derfor er det morsomt når jeg hører noen som Jacob Rees-Mogg snakke om å «bringe tilbake plikten og den stive overleppen» og være forberedt på å dø og redde landet sitt. Unge mennesker, de som kanskje faktisk må sette livet på spill, tror ikke egentlig på det lenger.
Når jeg ser meg rundt, ser jeg ingen ny myte som er egnet for tjeneste og venter i kulissene. Så forvent å se flere feil i matrisen etter hvert som vi rir av den gamle fortellingen.
Den gamle verden er i ferd med å dø, og den nye verden sliter med å bli født. Resten vet du.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Angelica Oung.
