oss 150 kroner!
Spørsmålet kom fra en leser i avisa Nordlys (Tromsø) etter framlegget av revidert statsbudsjett. Dette er ikke et nytt og overraskende spørsmål men terping på de samme tankekorsene i flere generasjoner for de som bor i de nordligste fylkene.
Ørene til dem de er rettet mot er lukket, men de verbale løftene – til dels besvergelsene – om bedringer til de som spør er som alltid utålelige, tomme svada.
Vi er langt inne i en langsom avfolking av Nord-Norge.
I E24 leste jeg noen interessante fakta.
Nye tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at befolkningen i Norge økte med 33.000 personer i 2025, landsdelen, med 40 prosent av landarealet, fikk 675 flere innbyggere i fjor. Tromsø sto alene for 80 prosent av veksten. Det går ikke lenger å lukke øynene for hvilken vei det bærer. Nordland var det eneste fylket i landet med nedgang i befolkningen. Bodø er i Mesterligaen i fotball, men ikke i befolkningsutvikling, Byen kan notere en nedgang på 87 innbyggere. I Finnmark ble det 246 flere sjeler, men Alta drar lasset nesten alene, med 197 nye innbyggere. I fylket ellers vekker fødselstallene bekymring. I Gamvik og Loppa ble det født 5 barn, i Nesseby 7. Dette er en dyster liste for befolkningen i nord, som verken har nødvendig tilflytting eller en befolkning med reproduksjon.
Innvandring, i første rekke fra Ukraina, sminker tallene i Nord-Norge. Det er mange grunner til å håpe på fred i Ukraina i 2026. Men om bare halvparten av flyktningene skulle dra hjem fra Vadsø eller Sør-Varanger, vil det føre til dramatiske utslag på befolkningstallene neste år. Situasjonen i dag er like vond som den er sann; Akershus og Oslo fungerer som et avfolkningssug for distriktene. Trangen sørover synes å være enorm. For å sette situasjonen i perspektiv: En enkelt kommune, Nordre Follo, fikk i fjor 11 flere innbyggere (686) enn de tre nordligste fylkene til sammen. Lørenskog fikk mer enn dobbelt så mange som Nord-Norge. Om 25 år betyr det at den nordligste landsdelen vil se helt annerledes ut enn i dag. Da vil vi etter alt å dømme være vitne til rene fraflyttingsområder, for eksempel i Varanger og Helgeland, der vi i dag ser en langsom uttynning.
Demografi kan være nådeløs. Men en naturlov er det ikke. En nasjonalstat kan korrigere utviklingen med virkemidler. I dag er det ikke vilje til det. Flere unge flytter til Østlandet og etablerer seg med barn og familie. Men ubalansen har også sammenheng med statlige investeringer og pengebruk over tid. Norge er et stort land, men makteliten i Oslo er veldig liten, en slags Vatikanstat i sentrum. Der har maktboblen i hovedstaden snart støpt ned utrolige 50 milliarder i et nytt regjeringskvartal, med egen basketballbane i kjelleren. For ikke å snakke om toglinjer, motorveier og alle de statlige kulturbyggene i det samme området de siste årene. Der er for de som bor i nord en uforståelig vegring – nesten en antipati – mot å investere i nord. I departementene er det kost-nytte tenkningen som trumfer.
Det er mye vanskeligere å riste ut en milliard til et tiltak i nord enn i sør. Selv ikke når løsningene ligger i dagen, vil de som tar beslutninger, gjøre noe med det. Lavere skatt i Finnmark? Glem det. Justering av arbeidsgiveravgiften i Bodø? For dyrt. Hva med statens ansvar for å investere og rydde i de kaotiske tilstandene ved Tromsø lufthavn, den største i landsdelen? De har nok med Gardemoen. Hva med flypriser som ikke ruinerer folk som lever og bor i Vesterålen og Hammerfest? Det er det markedet som bestemmer. Bedre vilkår for pasienter som må bruke et døgn fra Berlevåg til Tromsø for å bli undersøkt med MR? Helseforetakene vurderer «utfordringen».
Primærnæringene er skygger av det de en gang var. Det finnes mange stortingsmeldinger om fiskeri, landbruk og nødvendigheten for selvforsyning og beredskap av mat, men i praksis er det vegring mot å prioritere det. Slik er det gjerne med Nord-Norge. Det har blitt landsdelen det snakkes aller mest om, med store blokkbokstaver, men gjøres minst for. For å snu situasjonen, må det en radikal og nytenkende politikk til. Men det kommer neppe de mange tusen ansatte i det nye og prangende regjeringskvartalet, til å gå med på.
Tirsdag den 12. mai kom regjeringens reviderte statsbudsjett. Det var småplukk i forhold til det som trengs til opprustning av landsdelen. Det eneste av satsing er investeringer i det endeløse sluket kalt «forsvaret». I en landsdel som forblør er det ingen interesse for å stoppe årelatingen. Det kom ikke noen stor «Nord-Norge-satsing» for å stoppe den. Ingen store nye E6-prosjekter. Ingen store nye industripakker. Ingen store nye tiltak mot fraflytting. Ingen store nye strøm- eller kraftløft i Finnmark.
Tvert om er hele energisituasjonen knyttet til den helt meningsløse planen om elektrifiseringen av Melkøya. I den etablerte vrangforestillingen til regjeringen om det grønne skiftet skal Melkøyas drift gå fra gassturbiner til strøm. Ikke én ny arbeidsplass skapes av galskapen, og gassen kan heller selges til Mellom-Europa og forurense heller der enn her. Behovet til Melkøya er 3-4 TWh årlig og utgjør hele Finnmarks kraftoverskudd og tilsvarer strøm til 270 000 husstander. Fylket vil gå med kraftunderskudd. Finnmark blir en «kraftkoloni» for staten og Equinor.
Det store «strømløftet» til Nord-Norge fra regjeringen under energidebattene i 2023-2024 betyr like lite som en dråpe piss i havet. «Løftet» er et manipulerende grep for å roe gemyttene mot kraftidiotiet. Det ble fortalt at folk og næringsliv i nord skal beholde lave og stabile strømpriser, selv om kraftforbruket ville øke kraftig ved elektrifiseringen. Videre at husholdninger og industri i nord ikke skal «betale prisen» for store elektrifiseringsprosjekter alene knyttet til Melkøya..
I april i år satte Statnett foten ned og torpederte troverdigheten til Aaslands og Støres ordrike svada. Statnett innfører nå stopp for reservasjoner av kraft til ny industri nord for Svartisen. Det begrunnes med hensynet til forsyningssikkerhet og vanlig strømforbruk. Bakgrunnen understrekes av elektrifisering av Melkøya, økt forsvarsaktivitet i nord, datasentre, oppdrett og annen industri. I en tid da mange næringsprosjekter står i kø for å etablere ny industri og nye arbeidsplasser i Nord-Norge bestemmer «søringer» hva folk i nord skal leve av, og om de skal få beholde sine ressursrike lokalsamfunn i framtiden.
Årelatingen fra nord til sør skal bare fortsette. Nord-Norge er bare brukbar til forsvar og opprustning mot russerne i øst. Det er en villet politikk som fører landsdelen til hælvete! Dette må stoppes! Er det bare Vedum som sier i fra?
Denne artikkelen ble trykt som leder i avisa Friheten.
