oss 150 kroner!
Havet tømmes – og kysten stilner. Hvordan fiskeripolitikken, trålfisket og sentraliseringen endrer Norge.
Norge er en fiskerinasjon. I mer enn tusen år har havet vært grunnlaget for liv langs kysten – fra Lofoten og Vesterålen til Finnmark, fra Møre til Helgeland.
Små båter, sjarker, linefiske og garnfiske holdt liv i tusenvis av lokalsamfunn. Fisken ble levert til mottak på land, filetert, saltet eller tørket, og sendt videre til verden.
Slik var fiskeriene også en distriktspolitikk – lenge før ordet fantes.
I dag har bildet endre seg dramatisk.
Færre fiskere.
Færre mottak.
Større fartøy.
Mer konsentrert eierskap.
Samtidig peker forskere på at fiskebestandene presses fra mange kanter samtidig.
Spørsmålet som lenge og stadig oftere stilles langs kysten er derfor enkelt:
Er norsk fiskeripolitikk i ferd med å undergrave både ressursene og kystsamfunnene?
Fra kystflåte til industrifiske
Norsk fiskeripolitikk har gjennom flere tiår beveget seg i retning av større fartøy og mer industrialisert fangst.
Strukturkvoteordninger, som ble innført på 2000-tallet, gjorde det mulig å samle kvoter på færre fartøy.
Resultatet var færre fiskebåter – men større fangstkapasitet.
Riksrevisjonen har slått fast at utviklingen har ført til:
– færre fartøy
– mer konsentrert eierskap
– høyere kvotepriser
– færre mottak
– mindre aktivitet i flere kystsamfunn.[1]
Det betyr at selv om den totale fangsten kan være stabil, er verdiskapingen flyttet bort fra mange små steder langs kysten.
Trålerne – fangstmaskiner på havet
En av de mest omdiskuterte delene av fiskeripolitikken er trålerflåten.
Moderne trålere kan ta opp enorme fangster i løpet av kort tid.
De kan også:
– foredle fisken om bord
– fryse den ned
– lagre den før levering.
Dette betyr at store deler av verdikjeden skjer til havs.
For mange små mottak langs kysten betyr dette færre leveranser.
Riksrevisjonen dokumenterer også at landingene er blitt færre og større, og at fangsten i økende grad leveres til de største mottakene.[1]
Konsekvensen er ikke bare økonomisk.
Den er sosial.
Når fisken ikke lenger kommer jevnt til små steder, forsvinner også:
– arbeidsplasser på kaia
– transportarbeid
– foredling
– ringvirkninger i lokalsamfunnet.
Gytefisken – fundamentet for fremtiden
Skrei – den vandrende torsken fra Barentshavet – kommer til norskekysten for å gyte.
Denne gytingen er selve grunnlaget for framtidige bestander.
Havforskningsinstituttet opplyser at gytebestanden av nordøstarktisk torsk nå ligger under føre-var-nivået [2]
Det betyr ikke at torsken er i ferd med å forsvinne.
Men det betyr at bestanden er mer sårbar.
Når gytemoden fisk tas ut, reduseres potensialet for nye generasjoner.
I andre deler av naturforvaltningen er prinsippet enkelt:
– laks fredes i gyteperioden
– fugl fredes i hekketiden
– vilt har jakttider utenfor reproduksjon.
I havet er reguleringen mer kompleks.
Likevel er spørsmålet legitimt:
Bør reproduksjonen beskyttes sterkere også i fiskeriene?
Havbunnen – et oversett økosystem
Bunntråling er en av de mest omdiskuterte fiskemetodene i verden.
Kartlegging gjennom MAREANO-programmet viser at bunntråling kan etterlate spor på havbunnen og skade bunndyr som koraller, svamper og sjøfjær.[3]
Disse organismene kan bruke mange tiår eller hundreår på å vokse.
Når de ødelegges, kan det ta svært lang tid før habitatene bygges opp igjen.
Bunnhabitater er også viktige for fisk.
Tareskog og andre vegetasjonstyper fungerer som:
– oppvekstområder
– skjulesteder for yngel
– viktige økosystemer for fisk.[4]
Havet presses fra flere kanter
Fiskeriene er ikke den eneste belastningen på havet.
Flere faktorer påvirker fiskebestandene samtidig:
– seismikk fra oljeleting
– undervannsstøy fra skip
– oljevirksomhet
– klimaendringer
– forurensning.
Havforskningsinstituttet har dokumentert at oljeeksponering kan skade fiskeegg og larver ved relativt lave konsentrasjoner.[5]
Egg og larver er de mest sårbare stadiene i fiskens liv.
Når flere belastninger skjer samtidig, kan effekten bli større enn summen av hver enkelt påvirkning.
Turistfiske – en liten del av totalbildet
Turistfiske trekkes ofte frem i debatten om fiskebestandene.
Forskning fra Havforskningsinstituttet anslår at turistfiske kan ta rundt 8–10 000 tonn torsk årlig .[6]
Men det er fortsatt en liten del av den totale fangsten av torsk i norske farvann.
Det betyr ikke at turistfiske er uten utfordringer.
Men volumene må sees i sammenheng med det totale fisket.
Fiskerne og kontrollsystemet
Samtidig som struktureringen av fiskeriene har pågått, har også kontrollsystemet blitt mer omfattende.
Fiskere må i dag:
– rapportere fangst elektronisk
– forhåndsmelde landing
– registrere redskap og posisjon
– bruke sporingssystemer.
Disse tiltakene skal sikre bærekraftig forvaltning.[7]
Men i fiskermiljøene opplever mange at byråkratiet øker.
Debatten handler derfor ofte om balansen mellom kontroll og muligheten til å drive småskalafiske.
Sentraliseringen av kysten
Bak fiskeridebatten ligger også en større utvikling.
Statistisk sentralbyrå dokumenterer en langvarig sentralisering i Norge, der de mest sentrale kommunene vokser raskere enn distriktene.[8]
Når fiskeriene samtidig konsentreres på færre fartøy og mottak, kan disse utviklingene forsterke hverandre.
Fiskeripolitikk blir dermed også distriktspolitikk.
Historien viser hva som står på spill
Historien gir mange eksempler på hva som kan skje når naturressurser utnyttes for hardt.
Blåhvalen ble nesten utryddet gjennom kommersiell hvalfangst.
I dag er bestanden fortsatt bare en brøkdel av nivået før fangsten startet.[9]
Samtidig viser historien også at bestander kan komme tilbake dersom forvaltningen endres.
Et veivalg for Norge
Debatten om fiskeriene handler til slutt om et enkelt spørsmål:
Hva skal være viktigst?
– maksimal effektivitet
– eller bærekraftige bestander og levende kystsamfunn.
De fleste er enige om én ting:
Fisken tilhører fellesskapet.
Hvordan den forvaltes avgjør ikke bare fremtiden til fiskebestandene.
Den avgjør også fremtiden til kysten.
Fotnoter
1. Riksrevisjonen – Undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket (Dokument 3:6, 2019–2020).
2. Havforskningsinstituttet – Kvoteråd for nordøstarktisk torsk.
3. MAREANO-programmet – kartlegging av havbunn og effekter av bunntråling.
4. Havforskningsinstituttet – forskning på tareskog og oppvekstområder for fisk.
5. Havforskningsinstituttet – forskning på oljeeffekter på fiskeegg og larver.
6. Havforskningsinstituttet – rapporter om turistfiske og fritidsfiske i Norge.
7. Fiskeridirektoratet – regelverk for fangstrapportering og sporingssystemer.
8. Statistisk sentralbyrå – analyser av sentralisering og distriktsutvikling.
9. IUCN Red List / Norsk Polarinstitutt – historiske data om blåhvalbestanden.
