oss 150 kroner!
Å erstatte moral og sannhet med byråkrati og medier ser ut til å ha motsatt virkning.
Lover som blir innført uten støtte i parlamentet. Forbud mot protester og etterretningstjenester som infiltrerer sosiale medier. Alt dette er tegn på et samfunn som beveger seg i autoritær retning. Det samme er snakkeklassens hang til å bruke ekspertuttalelser fremfor dokumentasjon.
Øvrighetens tap av troen på liberale verdier har vært tema i flere av mine tekster. Årsaken til denne nihilistiske utviklingen har jeg også forsåvidt belyst i et par andre tekster, hvor jeg bl.a. har sett på hvordan industrialiseringen har brutt opp båndene mellom folk. Industrialiseringen og Guds død er imidlertid ikke nok for å forstå nihilismen, som flere trakk frem for å forklare Trumps valgseier. Skal man forstå nihilismen som vokser frem i dag, trenger man å forstå dens samspill med sentrale institusjoner. Nærmere bestemt byråkratiet og mediene, som er to av institusjonene som tar på seg oppgaven med å erstatte rollen som moralen og sannheten spilte i tidligere tider.
(Nihilisme er en holdning til samfunnet som avviser normene i en gitt epoke eller gruppe. Betegnelsen er oftest brukt i filosofi og sosiologi. Red.)
Byråkrati og individualismen
Konkurransesamfunnet som liberalismen legger til rette for, skaper individer hvis fremste mål er å tjene sin egen fremgang og lykke. Dette går i første omgang greit så lenge samfunnene er protestantiske, men etter hvert som den kristne troen forsvinner oppstår en gradvis forvitring av moralen. Dette fører så til et behov for en erstatning for moralen, eller i det minste noe som supplerer en moral som minker kraftig i utbredelse. Derfor øker byråkratiets omfang. Den enkeltes skjønn og selvstendige vurderinger må reduseres, slik at man får mindre rom til å bedra systemet. De trange rammene gjør igjen at folk i mindre grad føler at de selv påvirker omgivelsene. Etter hvert som man venner seg til å fylle inn samme skjema oppstår en følelse av irrelevans og ubetydelighet, som i sin tur fører til en svekket følelse av ansvar. Dette ledsages av økt antagonisme til folk i rundt som heller anses som konkurrenter enn samarbeidspartnere.
Kameraderiet
I takt med at konkurransen tilspisses og verdiene forsvinner, svekkes hemningene mot forskjellige former for juks og «vennetjenester». Siden man oppfatter systemet som en undertrykker, som møter en med mistillit, har man liten grunn til å følge spillereglene om man kan vinne ved å bryte dem. Fellesskapet, som systemet skal tjene, finnes heller ikke så man tjener seg selv. I alle fall til man blir tvunget til å tjene noen andre for å kunne tjene seg selv. For som Thomas Hobbes skriver i Leviathan kan ingen føle seg trygge i naturtilstanden, hvor de svake slutter seg sammen for å kunne hevde seg mot de sterke.
Dermed oppstår det grupper av egoistiske lakeier, som i sin individualisme kaster los på sin individualitet. Heller enn å forbli åpne pragmatikere som tjener sitt eget beste, underlegger de seg forskjellige kameratskap, som de tjener mens de motarbeider folk utenfor, deres forslag og ideer. Denne typen sabotasje som går lengre enn ordinær korrupsjon koster oss sannsynligvis dyrt. Både i form av dårligere løsninger og økt sykefravær.
Svart pragmatisme, eller selvmotsigende pragmatisme er hva man kan kalle dette fenomenet, hvor man ender opp med motsatt resultat av utgangspunktet. Den egoistiske lakei ender sin frihetssøken i et enda mer undertrykkende fellesskap. Byråkratiet ender opp med å gjøre ting mer ineffektivt. For når de overordnede målene forsvinner så erstattes de av midler og delmål. For eksempel blir resultatene til skoleelever vektlagt som stadig viktigere, mens ferdighetsnivået faller.
Redigering av virkeligheten
I likhet med alt annet i byråkratiet er resultater en begrenset kategori som ikke evner å omfavne alt. Å redusere en person til alder, kjønn og utdanning er en enda mer tydelig forenkling, som viser hvordan byråkratiets foretrukne språk, statistikken, innebærer en redigering av verden. Redigeringen av virkeligheten fremstår imidlertid enda klarere i medieverden. Det er ikke så mye tilsynelatende normløse figurer som Donald Trump, som er medienes bidrag til den nihilistiske utviklingen, som mediene i seg selv. Gjennom utsnitt av en åpenbart manipulert og tilskåret verden, er mediene i utgangspunktet åpne om at de alltid vil fremsette relativt begrensede versjoner av sannheten. Et bilde ignorerer langt mer enn 1000 ord, og folk er klar over det.
Problemet oppstår når enkelte glemmer det som faller utenfor bildets utsnitt, og overvurderer medienes og byråkratiets evne til å forme folks tro og tanker. Følgene er en nærmest okkult tro på at virkeligheten vedtas på magisk vis av de som redigerer innslagene og setter opp malene. Uten en fullkommen Gud som ikke kan bedra oss, står døren åpen for tanker som at verden bare eksisterer i ens eget hode, styres av flertallets overbevisninger eller i sin ytterste instans styres av en allmektig sammensvergelse. For samtidig som at den moderne verden innebærer økt makt til institusjoner som byråkratiet og mediene, øker også overtroen på disses makt. Etter den allmektige Gud innføres det allmektige mennesket.
Det allmektige mennesket og tilbake til tribalismen
Det allmektige mennesket som nylig forsøkte å stoppe spredning av et helt nytt og særdeles smittsomt virus, ser ingen utside og er derfor blind for sin egen begrensning. Helt til det blir tvunget til å se. Oppløsningen av covid-kulten førte likevel ikke til en grunnleggende forbedring, men heller til en tilbakegang til den sosial fragmenteringen, hvor forskjellige grupper får forskjellige sannheter og moral. Dette kan man for eksempel se i forbindelse med den amerikanske kulturkrigen mellom liberale og konservative. Siden partene ikke tror at det finnes et felles grunnlag, forsøker de å overdøve verden i frykt for at motparten kanskje har et poeng.
Tribalismen man ser hos rabiate transaktivster og abortmotstandere er likevel ikke det verste utslaget av nihilismen. Enda verre er; for å bruke deres eget språk: «bunnslammet» av betalte informasjonskrigere som selger seg til den rådende makten og dens prosjekter. Disse åndelig prostituerte viser en imponerende skamløshet i sin vilje til manglende egenvilje, som må ses på som vestlig nihilisme tatt til det ytterste. Selv individet fornektes.
En syntese av den nevnte tribalismen og den åndelige prostitusjonen vil være en sekt, som er seg bevisst sitt eget selvbedrag og derfor forsøker å holde sine overbevisninger unna offentligheten i frykt for å få dem belyst og ødelagt av kritikk. Gjerne ispedd tvilsomme dyder som for eksempel målet om å bestemme for å bestemme, uten hensyn til resultatet. Eller å snakke for å snakke. En hyllest til byråkratiet og mediene som har fremavlet meningsløsheten den baserer seg på.
Behovet for en ny etikk
Denne moralpsykologiske gjennomgangen er langt ifra fullstendig, all den tid reklamen og finansverdenens logikk er like sterke pådrivere for bedrag og selvbedrag. Likevel viser den til et fundamentalt problem i dagens Vesten. Vi har ikke lært oss å leve uten Gud, og blir stadig skuffet over erstatninger som mediene, byråkratiet og vitenskapen. Vi må derfor lære oss å ha tiltro til hverandre uten å oppheve oss selv, eller våre påfunn, til Gud. Ha mot til å være ærlige og bruke eget skjønn. Sette menneskehetens fremgang foran stammenes delmål.
