Migranter fanget i Libyas helvete

31. januar 2026

slaver libya — Migranter bak en jernport i Garian interneringssenter som bare sjelden fikk lov til å gå ut av cellene sine. Fotografi av Alessio Romenzi. https://newlinesmag.com/photo-essays/welcome-to-hell/

I løpet av fire måneder i 2011 slapp seks norske F-16-fly til sammen 588 bomber over Libya. NATOs krig – med aktiv norsk deltakelse – bidro til å styrte Muammar Gaddafi. Kort tid etter ble han lynsjet av jihadistiske militsmenn, og en av Afrikas mest stabile stater kollapset.

Femten år senere er resultatet et land uten fungerende rettsstat, der hundretusener av migranter, flyktninger og asylsøkere lever fanget i et system preget av vold, fengsling og menneskehandel. Aktivister og forskere advarer om grove og systematiske overgrep – og om svikt fra libyske myndigheter, EU og FN.

I dag oppholder det seg anslagsvis 850 000–900 000 migranter og flyktninger i Libya, ifølge FN-organet OCHA. De fleste er ikke registrert som asylsøkere og står helt uten rettslig beskyttelse.

Et land uten beskyttelse

Libya assosieres med massegraver, slavemarkeder og overfylte interneringssentre. Ifølge menneskerettighetsforkjempere er dette ikke enkeltstående overgrep, men resultatet av et bevisst og strukturert system.

«Libysk lov anerkjenner verken asylsøkere eller flyktninger. Selve tilstedeværelsen er kriminalisert», sier Tariq Lamloum, forsker og leder for Benghazi Center for Migration and Asylum Studies, i et intervju med OkayAfrica (21. mai 2025).

Libya har i dag mer enn 20 offisielle interneringssentre under innenriksdepartementets Anti-Immigration Agency, samt over 15 fengsler under justisdepartementet. I tillegg kommer et ukjent antall leirer kontrollert av militser.

Ifølge Lamloum samarbeider deler av sikkerhetsapparatet aktivt med smuglere og menneskehandlere. Migranter fraktes fra ørkenen til kysten – ikke for å reddes, men for å utnyttes økonomisk, enten gjennom tvangsarbeid, løsepenger eller farlige overfarter mot Europa.

Aktivisme under konstant trussel

Lamloum har arbeidet med migranters rettigheter siden 2011. Engasjementet har hatt en høy pris: trakassering, arrestasjoner, tvangsflytting og svertekampanjer.

«Å hjelpe migranter blir behandlet som en forbrytelse. Mange aktivister har forlatt Libya av frykt for fengsling», sier han.

Situasjonen gjør at også at helt grunnleggende rettigheter brytes. Ifølge Lamloum er gravide kvinner, fra blant annet Sudan og Etiopia, blitt nektet behandling ved sykehus i Tripoli fordi de mangler «gyldige papirer».

Samtidig har arbeidet til Lamloum og hans medarbeidere gitt konkrete resultater: hundrevis av mennesker er løslatt fra fengsler, og flere har blitt evakuert gjennom internasjonale ordninger. Men innsatsen skjer på tross av – ikke takket være – systemet.

«Skamboka»: Flyktninger anklager UNHCR

Kritikken rettes ikke bare mot libyske myndigheter. I boka The Book of Shame, utgitt 22. september 2025, anklager flyktninger i Libya, Tunisia og Niger FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) for alvorlig svikt.

Kritikken retter seg også mot UNHCRs partnere: den italienske organisasjonen CESVI, Norsk Flyktninghjelp og Dansk Flygtningehjælp.

Boka bygger på over 1 500 vitnesbyrd og er redigert av blant andre David Yambio, sørsudansk flyktning og aktivist. Han mener UNHCR i praksis har forlatt sitt mandat.

«UNHCR ber oss være takknemlige, stille og lydige. Men de tilbyr ingen varige løsninger», sier Yambio til OkayAfrica (26. september 2025).

Han viser til razziaen i bydelen Gargaresh i Tripoli i oktober 2021, der tusenvis av flyktninger ble pågrepet av styrker under innenriksdepartementet. Overlevende som søkte beskyttelse hos UNHCR, fikk ifølge Yambio beskjed om at organisasjonen «ikke kunne gjøre noe».

EUs medansvar for overgrep

Både Lamloum og Yambio peker på Europas rolle. De mener EUs grensepolitikk og støtte til libyske sikkerhetsstyrker bidrar direkte til overgrepene.

«EU trener og finansierer kystvakt og immigrasjonsstyrker som samtidig er involvert i grove menneskerettighetsbrudd», sier Lamloum.

Yambio beskriver UNHCRs praksis i Nord-Afrika som et «inneslutningssystem», der flyktninger holdes fast i midlertidighet og byråkrati – uten reelle muligheter for beskyttelse eller omplassering til en tryggere tilværelse.

Ingen av dem krever at UNHCR avvikles. Kravet er at organisasjonen faktisk gjør jobben den er satt til. «Vi ber om at UNHCR fordømmer volden og står opp mot statene som utøver den», sier Yambio.

Konklusjon: Et ansvar som ikke kan skyves bort

Libyas migranter lever i et helvete som ikke oppsto i et vakuum. Det er resultatet av krig, regimeendring, internasjonal unnfallenhet – og en europeisk politikk som prioriterer grensekontroll framfor menneskerettigheter. FN og EU velger å fortie sitt ansvar. Og det samme gjelder ledende norske politikere som mener at Norge ikke gjorde noen feil ved å bombe Libya – og at de ville gjort det samme på nytt hvis det oppstod en liknende situasjon!