oss 150 kroner!
I Tolfa heter jeg bare Pål. I tretti år har denne byen formet meg mer enn jeg var klar over. Da kommunen i 2013 spurte om jeg kunne tenke meg å ta ansvar for byens viktigste kulturarv, Convento dei Cappuccini, sa jeg ja uten å nøle. Jeg gjør det av kjærlighet, ikke som et prosjekt.
Klosteret, som ble bygd i 1621, var i ferd med å bli en ruin. Nå har vi både reddet det og gjort skjønnheten i den strenge bygningen tydeligere og mer omfattende. Når jeg gjør omvisninger for katolske grupper, sier jeg alltid at jeg selv ikke er troende, men at jeg har fått stor respekt for menneskene som gjennom århundrene har skapt og satt sitt preg på dette anlegget. Og nesten hver gang er det noen som sier: «Du kan godt si at du ikke er troende, men velsignet – det er du».
Jeg burde kanskje ha svart med den skjeggete tyskeren som i Teser om Feuerbach skriver at fordi praksis er kriteriet på sannhet, må også underviseren undervises.
Tolfa har lært meg mer enn jeg har lært Tolfa.
Hva har restaureringa av dette kulturminnet betydd for befolkninga i Tolfa?
Stoltheten har kommet tilbake. De sier: «Nå har vi vårt eget sted til de viktige begivenhetene våre».
Jeg og de andre nordmennene som kom til Tolfa første gang i 1995, var så heldige å bli adoptert av en gruppe venner som alle var født i fredsåret 1945, classe di ’45. De var vokst opp i den formen for fattigdom som preget Italia etter nederlaget i verdenskrigen. Derfor hadde de lært seg alt om naturen, urtene, maten, metodene, kulturen, historien… og de ble våre lærere. Giovanni «Johnny» Padroni, Alberto «Buzzico» Morra, Carlo «Coccone» Cornacchia og Ignazio Padelli lærte meg det meste. Særlig Giovanni, som var mer intellektuell enn noen akademiker jeg har kjent, uten noen grad fra noe universitet, men med fem, seks fremmedspråk og enorme bredde- og dybdekunnskaper om Tolfas historie, kultur, politikk og samfunnsliv. Men naturligvis også Buzzico med sin kunnskap om dialekten, kallenavnene, matvarene og de grove vitsene eller Carlo «Coccone» som lagde en lunsj til det norske ambassadørparet som gjorde at de knapt ville dra til Roma igjen, eller Ignazio som med aviskiosken var internettet for oss før vi hadde noe internett.
De fire lærte meg også hva vennskap er for de sviktet hverandre aldri og stilte alltid opp, både for hverandre og oss, enda de politisk var på hver sin ytterkant.
Deres generasjon er langt på vei utdødd, og generasjonene etter dem kan mye mindre enn dem. Men de trenger heller ikke å kunne det samme – de trenger å kunne både det og noe annet.
Med stoltheten over stedet de kommer fra kommer også ønsket om å kjenne til den kunnskapen folket der har. Den nære historien og kunnskapen blir også delt og får betydning.
Nå er jeg så heldig at jeg i stor grad samarbeider med folk som er 50 år yngre enn meg sjøl. De ser ut til å kunne bidra til den gjenfødelsen av Tolfa som Giovanni & co drømte om, og på Cappuccini vil vi være en del av den prosessen.
Tolfa er enestående og akkurat passe.
Et samfunn som Tolfa er enestående og akkurat passe for å bli inspirert til å diskutere stedsutvikling, samfunnsutvikling og betydningen av kulturarv, deltakelse, engasjement og demokrati.
Tolfa har ca. 5000 innbyggere og ligger i de åsene som kalles Monti della Tolfa 50 kilometer i luftlinje fra Roma sentrum mot nordvest. Byen er akkurat passe stor og akkurat passe liten.
Den er stor nok til å ha nesten alt den trenger, fire slaktere, to lærmakere, to smeder, tre bakere, fem barer, sju restauranter og så videre. Vi er mange nok til at byen har plass til mange ulike initiativer og retninger.
Men den er også liten nok. Alt dette er pakket sammen så tett at du kan spasere gjennom hele byen på et kvarter. En gang døde sønnen til en venn av den unge mureren Simone, helt uventet og plutselig. Gutten var fire år og hele byen var som lamslått. Vi var i sjokk og sørget.
Aristoteles ville ha sagt at Tolfa er en ideell by. En polis måtte være stor nok til sjølberging, men liten nok til at folk kunne kjenne hverandre. Liten nok til at politikken kunne avgjøres på agoraen, piazzaen.
Har jeg noe jeg vil ha diskutert med ordføreren tar vi gjerne en kaffe på en av barene nær Piazza Vittorio Veneto, og da har vi som oftest en løsning.
Utopistene som regnet på hvor stor den ideelle byen burde være kom til et tall på mellom 3000 og 5000. Byer som er små nok til at arbeid, kultur og fellesskap henger sammen. Det er matematisk sett riktig også. Hadde vi vært 10.000, ville antallet mulige forbindelser blitt så stort at oversikten forsvant.
Hos oss holder det stort sett med fornavn, kallenavn og ansikter.
Og Tolfa er ikke bare passe stor, men den er også riktig plassert. I klarvær kan vi skimte kuppelen på Peterskirken i Roma 50 kilometer unna. Det tar i underkant av en time å kjøre bil fra Fiumicino flyplass, men likevel er det akkurat så kronglete å komme hit at vi ikke har noen masseturisme. Det er bare 70 kilometer langs landeveien fra Tolfa til Forum Romanum, men byråkrater i Roma ser på Tolfa som et sted uendelig langt unna.
Vi er åsfolket, i collinari, akkurat passe utafor allfarvei til at vi ikke følger siste mote. Samtidig lever det, selv i Roma, et bilde av Tolfa som det ekte Italia, med hestene, lærveskene og idéen om at «i Tolfa spiser man godt».
Tolfa er ikke et ideal, men et virkelig samfunn. Det fungerer ikke fordi det er perfekt, men fordi det er i riktig skala. Her er det mulig å ta ansvar, å lære av hverandre, å krangle, samarbeide og sørge sammen. Det er dette som gjør Tolfa verdt å leve i – og verdt å forstå.
Tolfa er også plassert helt riktig. Nært nok Roma til å være knyttet til historie, kultur og verden utenfor – langt nok unna til å være seg selv. Det er ingen forstad, ingen turistmaskin, intet museum. Det er en levende by, formet av århundrer med arbeid, konflikt, tro, håndverk og delte erfaringer.
Derfor er Tolfa utgangspunktet for det jeg kaller Tolfa Talks.
Tolfa Talks er ikke et program, et kurs eller et retreat. Det er en invitasjon til å tilbringe tid i et fungerende samfunn – til å observere hvordan sosialt liv, kultur, økonomi og ansvar veves sammen når skalaen fortsatt er menneskelig. Gjennom forelesninger, samtaler og felles tilstedeværelse i Convento dei Cappuccini introduserer jeg deltakerne for Tolfas historie, kultur og hverdagsliv, samtidig som dette lille stedet brukes til å belyse større sammenhenger.
Metoden er enkel: Å forstå verden ved å se nøye på ett sted.
På Cappuccini arbeider vi fra mikro til makro. Fra en liten italiensk by til bredere historiske, kulturelle og politiske perspektiver. Fra levd praksis til refleksjon. Og tilbake igjen.
Jeg tilbyr ikke svar eller modeller som kan kopieres. Jeg tilbyr erfaring, kontekst og perspektiv. Det deltakerne tar med seg videre – og hva de velger å gjøre med det – må vokse fram i deres egne steder, deres egne samfunn og deres eget ansvar.
Jeg er her for å dele det jeg har lært, og for å fortsette å lære.
Alt annet må komme fra praksis.
