oss 150 kroner!
I løpet av en generasjon har Norge gått fra å være en sjønasjon der tusenvis av kystfamilier levde av havet – til et land der noen få konsern eier det meste av fisken. Dette er ikke et naturfenomen. Det er politikk. Og det begynte med et løfte om «bærekraft».
Begynnelsen på forfallet
På slutten av 1980-tallet innførte Gro Harlem Brundtland (Ap) den såkalte strukturkvoteordningen (1).
Den ble solgt inn som «effektivisering» – men i praksis var det startskuddet for en privatisering av havet.
Tidligere hadde hver fisker rett til å høste fra havet gjennom deltakerloven.
Nå ble retten gjort om til et omsettelig finansobjekt.
Småbåtfiskeren måtte kjøpe seg inn i sitt eget yrke.
Bankene fikk makt.
Kapital begynte å styre hvem som skulle få lov til å fiske.
Partiene som bar ansvaret
Arbeiderpartiet (Ap) – startet strukturreformen og gjorde fiskeretten om til kapitalvare.
Høyre (H) – videreførte markedsliberalismen og åpnet for økt kvotekonsentrasjon.
Senterpartiet (Sp) – lovet å «verne distriktene», men satt i regjering med både Ap og Høyre-politikk og godkjente lovendringer som presset småfiskerne ut.
Venstre og KrF – støttet «modernisering» og brukte EU-vennlig retorikk om «konkurransedyktighet».
FrP – stemte for friere kvotehandel, i troen på at markedet skulle «ordne alt».
Slik bygget Stortinget gradvis ned et system som hadde fungert i over hundre år: den lokale forvaltningen av fiskerettighetene.
Fra fellesskap til finans
Under Jens Stoltenberg I og II ble kvoterettighetene fullstendig kommersialisert (2).
Da Erna Solberg tok over i 2013, ble samme politikk videreført under navnet «innovasjon».
Men innovasjon for hvem?
For storkapitalen.
I dag er kvoter verdt milliarder.
De kjøpes og selges av konsern, investeringsfond og holdingselskaper.
Mange av eierne bor ikke engang i Norge.
Ifølge Riksrevisjonen (5) har myndighetene ikke oversikt over hvor mye av fiskerettighetene som faktisk eies av utenlandsk kapital.
Konsekvensene langs kysten
1. Sjarkfiskerne forsvant.
På 1980-tallet fantes over 30 000 aktive fiskere. I dag er tallet under 9 000 (SSB 2024).
I mange småhavner ligger båtene stille – for godt.
2. Fiskemottakene stenges.
Rundt 250 mottak har forsvunnet siden 1990. Uten mottak dør lokalsamfunnene.
3. Trålerkapitalen vokser.
Store fartøy med bunntrål river opp havbunnen, ødelegger tareskog og tar all fisk – også yngel og bifangst.
Havforskningsinstituttet har dokumentert at tråling kan redusere bunnfauna med opptil 80 % i berørte områder (3).
4. Gyteperioder ødelegges.
Mange kvoter gjelder i perioder da fisken er full av rogn.
Det betyr færre årsklasser og svakere bestand.
Biologene kaller det «selvskading». Politikerne kaller det «fleksibilitet».
Statlig kontroll og byråkratisk maktspill
Fiskeridirektoratet fører i dag mer kontroll med småbåtfiskere enn med storkonsern.
Små feil på fangstrapport kan gi bøter og trekk i kvote.
Men store aktører som bryter miljøkrav, slipper med «pålegg om forbedring».
Slik blir staten en del av problemet – ikke løsningen.
Samtidig har regjeringen gitt Kystvakta færre ressurser og overlatt overvåkingen til satellitter og private selskaper.
Når havet tømmes, ser ingen det før det er for sent.
Et folkelig spørsmål om suverenitet
Havet er vårt felles arvegods.
Det var grunnlaget for bosetning, kultur og handel.
Når politikerne gjør fiskeretten om til et finansielt produkt, fratar de folket både eierskap og selvråderett.
Dette er ikke bare fiskeripolitikk – det er suverenitetspolitikk.
Vi kan ikke ha et demokrati der noen få kan eie naturressursene og resten må tigge om å få delta.
Propagandaen om «bærekraft»
Regjeringer av alle farger elsker å snakke om «bærekraft».
Men ordet er blitt et våpen.
Det brukes til å legitimere nettopp de strukturene som ødelegger naturen.
Når de sier «bærekraftig fiskeri», betyr det:
– færre båter, større kvoter, mer eksport.
Når de sier «modernisering», betyr det:
– færre arbeidsplasser og mer kapitalmakt.
Når de sier «digitalisering», betyr det:
– mindre menneskelig kontroll og mer fjernstyrt overvåkning.
Bærekraft uten rettferdighet er bare pynt på rovdrift.
Hva som må skje nå
For å redde både havet og kysten, må kursen snus:
1. Tilbakefør kvotene til folket.
Gjeninnfør prinsippet om deltakerloven: Den som fisker, skal eie kvoten.
2. Forby fangst i gyteperioder.
La fisken formere seg minst annethvert år.
3. Stans bunntrål i sårbare områder.
Vern tareskogene og gytefeltene som nasjonale naturreservat.
4. Bygg opp lokale mottak og foredlingsanlegg.
Skap arbeidsplasser og verdiskaping i distriktene, ikke i eksportstatistikken.
5. Full åpenhet om kvote- og eierstruktur.
Publiser eierskap og opprinnelse på alle kvoter – nasjonalt tilgjengelig register.
6. Opprett en folkeeid fiskeribank.
Gi småfiskere tilgang til rimelige lån uten å måtte selge seg til storkapitalen.
Dette handler om framtiden
Hvis vi fortsetter som nå, vil Norge miste både kystkultur og matsuverenitet.
Vi vil sitte igjen med et hav eid av selskaper, og et folk som må importere egen fisk.
Dette er ikke en teknisk feil.
Det er resultatet av en villet politikk – ført av Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og deres medløpere.
De ødela bonden på land.
Nå ødelegger de fiskeren på sjøen.
En nasjon som lar kapitalen eie havet, har solgt sjelen sin for kortsiktig gevinst.
Havet er vårt – ikke bankenes, ikke Brussel, ikke aksjonærenes.
Vi har et valg: Enten lar vi trålerne tømme både havet og distriktene,
eller så gjenreiser vi folkets eierskap til Norges viktigste matfat.
For havet tilhører ikke staten.
Det tilhører folket.
—
Kildereferanser
1. Fiskeridepartementet (1989): St.meld. nr. 58 (1988-89) – Om strukturtiltak i fiskeflåten.
2. Ot.prp. nr. 67 (1997-98): Om lov om deltakeradgang i fisket.
3. Havforskningsinstituttet (2023): Effekter av bunntråling på marine økosystemer.
4. SSB (2024): Antall aktive fiskere og fartøy i Norge.
5. Riksrevisjonen (Dokument 3:6 (2020–2021)): Myndighetenes arbeid med å sikre samfunnsøkonomisk forvaltning av fiskeressursene.
