oss 150 kroner!
Selvfølgelig er fattigdom noe som rammer bare de lavere klassene, og den øker med klasseforskjellene. Men vi må også ha klasseperspektivet i tankene når vi skal bekjempe fattigdom.
Velferdsalliansen skal ha ros for å synliggjøre den fattigdommen som er tilstede i landet vårt gjennom Fattigdomshøringer som nylig ble avholdt bl.a. i Harstad. Men det er først og fremst de politiske partiene som må forsvare velferdsstaten som skal hindre fattigdom. Spesielt er det venstrepartiene som må ta utfordringa.
Et av forslagene til politikerne som kom på møtet, var matstasjoner. Både Velferdsalliansen, Blåhuset og Frelsesarmeen kunne berette om matkøer som de prøvde å betjene. Ideen om matstasjon ble støttet med ideen om å bekjempe matsvinn.
Jeg er ikke i mot matstasjoner, men det er bare en nødløsning og skjerper heller klassemotsetningene. For det er den mest simple maten som ikke kan omsettes på markedet, som havner på matstasjonene i stedet for i butikkenes søppelkontainer. Det vil gjerne være den ultraprosesserte maten med datostempling som butikkene vil gi fra seg til et godt formål. Derfor må vi også koble fattigdom til levealder, og både levealder og fattigdom til klasse.
Matstasjoner er ikke verdig en velferdsstat. Det må være et mål at fattige folk har råd til å gå i butikken og kjøpe sunn og god mat. Derfor er det viktig at kampen rettes mot prisøkninga som i all hovedsak er størst for mat og forbruksvarer som både den rike og fattige trenger like mye av. Stort sett kjøper en ikke mer mat enn en spiser. Derfor rammer prisøkninga hovedsakelig de fattige.
Skal vi opprettholde en velferdsstat må staten få inn inntekter. Derfor må vi stoppe den politiske bølgen med å gå inn for skattelette. Til og med Rødt på Stortinget forfekter skattelette for fattigfolk. Men skatt er i prosent av inntekt. Skattelette blir derfor størst for de som har høgest lønn, og minst for de fattige. SV forfekter øking av avgifter som drivstoff. Men det er rikfolk som har råd til å bo i sentrum og har minst reiseutgifter. Det er også flest el-biler hos de rike.
Argumentasjonen vi hører hos samarbeidspartiene til regjeringa kan tyde på at de ikke ønsker å fornærme AP. Kravet om å styrke velferdsstaten blir uklart. De har allerede trukket seg fra kravet om å ta Oljefondet ut av Israel. Hva med å kreve at oljefondet heller burde investeres i skoler og sykehjem, og få det gjort før det blir brukt som bankgaranti for EU.
Det som monner på lang sikt for velferdsstaten er skatteøkning, og spesielt å sette skatt på aksjeutbytte og annen pengespekulasjon. De rike må være med på å betale for velferden. Det er skatt som er statens redskap på å jevne ut klasseskillene. Venstrepartienes ettergivelse har ført til at kommunene som skal betjene velferden, knekker sammen.
Kostnadene for lavtlønte arbeidere har også blitt så høy at Velferdsalliansen kunne melde at de brukte begrepet «fattige arbeidende». Arbeidslinja, dvs. å få folk i arbeid, er ikke lenger nok til å bekjempe fattigdom. Enslige arbeidere og arbeiderfamilier klarer seg ikke på bare ei lønn. Klarere melding kan en ikke få om at dette er en kamp fagbevegelsen nå må ta tak i.
Noen viker unna denne kampen med å leite fram ostehøvel og fokusere på hva fattige bruker penger til. Enkelte moraliserer og mener at fattige finner en på kafe. Fattigdom er mye, også utenforskap. Fattige trenger møteplasser, ikke moralisme.
Jeg har vært med på gjennom fagbevegelsen å lage til de arbeidslediges kafé. Det var ikke for å segregere, men for å skape en kampplass for de arbeidsledige. Og vi fikk aksjoner som «Ja til arbeid». Nå når arbeidslinja ikke er nok, må fagbevegelsen ta opp kampen nedenfra. Kravet må være at alle skal ha ei lønn å leve av.
Frode Bygdnes
