oss 150 kroner!
Enten det er en mur i ørkenen eller barrikader foran Det hvite hus, er budskapet det samme: Opplevde trusler, reelle eller fabrikkerte, blir møtt med soldater, ikke samtaler.
Av Michelle Ellner
Common Dreams, 15. august 2025.
USAs president Donald Trump har i det stille autorisert Pentagon til å utføre militære operasjoner mot det hans administrasjon kaller «narko-terrorist»-nettverk i Latin-Amerika. På papiret er det en politikk mot narkotika. I praksis tjener det som et grønt lys for ubegrenset amerikansk militæraksjon i utlandet, omgår Kongressens godkjenning, omgår internasjonal lov og strekker definisjonen av «nasjonal sikkerhet» til det blir en samlende begrunnelse for bruk av makt.
Direktivet tillater USA å sikte seg inn mot grupper som ensidig er stemplet som både kriminelle og terrorister. Når denne betegnelsen er gjort, kan militæret operere uten samtykke fra det målrettede landet, et trekk som bryter med folkeretten. I en region med en lang historie med USA-støttede kupp, skjulte kriger og kampanjer for destabilisering, er risikoen for overgrep ikke hypotetisk; den er uunngåelig.
Les også:
Mens ordren gjelder over hele Latin-Amerika, står Venezuela øverst på listen. Trump-administrasjonen har anklaget president Nicolás Maduros regjering for å samarbeide med transnasjonale karteller, og har doblet dusøren på ham til 50 millioner dollar (det dobbelte av dusøren for Osama bin Laden). Det er en bevæpning av loven-taktikk, utformet for å kriminalisere et statsoverhode og invitere leiesoldater og skjulte operatører til å delta i regimeendring. Anklagene som gir næring til denne eskaleringen har blitt stadig merkeligere, og fremstiller Maduro i sin tur som en partner for Colombias FARC-gerilja, leder av «Cartel de los Soles», en beskytter av Venezuelas Tren de Aragua, og nå som en alliert av Mexicos Sinaloa-kartell. En anklage selv Mexicos egen president sier ikke har noen bevis, som avslører hvor politisert og ubegrunnet denne påstanden er.
Kjernepremisset for anklagen er at Maduro er involvert i et nettverk for kokainsmugling, bestående av venezuelanske militære og politiske figurer, kalt Cartel de los Soles. Den venezuelanske regjeringen benekter kartellets eksistens, og kaller det oppspinn for å rettferdiggjøre sanksjoner og forsøk på regimeendring. Flere uavhengige undersøkelser har vist at det ikke finnes noen håndfaste bevis, og at denne fortellingen trives i et ekkokammer mellom media og etterretning. Rapporter fra medier som Insight Crime siterer anonyme kilder i USA; disse mediehistoriene blir deretter sitert av beslutningstakere og tenketanker, og syklusen gjentas til spekulasjoner blir politikk.
Samfunnene i Caracas og Los Angeles, på de venezuelanske slettene og på grensen mellom USA og Mexico kan virke som verdener fra hverandre, men de står overfor den samme krigsmaskinen.
Fulton Armstrong, professor ved American University og en tidligere mangeårig etterretningsoffiser fra USA, har uttalt at han ikke kjenner noen i etterretningssamfunnet, bortsett fra de som for tiden sitter i regjeringen, som tror på eksistensen av Cartel de los Soles.
Data fra narkotikaovervåking motsier også denne fortellingen. Washington Office on Latin America (WOLA), rapporterer at bare rundt 7% av kokainen på vei til USA passerer gjennom det østlige Karibia via Venezuela, mens omtrent 90% tar ruter i Vest-Karibia og det østlige Stillehavet. FNs kontor for narkotika og kriminalitets 2025 World Drug Report, bekrefter også at smugling fortsatt er konsentrert i store Andes-korridorer, ikke gjennom Venezuela. Likevel er Venezuela i USAs sikte uansett, ikke for sin faktiske rolle i narkotikahandelen, men fordi nøytralisering av regjeringen har blitt en pilar i USAs utenrikspolitikk, sett i Washington som et skritt mot å omforme landets politiske system og lirke opp økonomien for utenlandsk kontroll.
«Narko-terror»-etiketten som er satt på Venezuela forsøker også å taue Venezuela inn i USAs fentanylkrise, til tross for fraværet av bevis for at landet spiller noen rolle i fentanylsmugling. Selv USAs vurderinger for håndhevelse av narkotika, nevner ikke Venezuela som en kilde eller transittpunkt.
Denne koblingen eksisterer bare i politisk retorikk, en måte å folde Venezuela inn i en innenlandsk krise i folkehelsen og resirkulere den samme logikken som ble brukt for å stemple den som en «nasjonal sikkerhetstrussel». Den anklagen dateres tilbake til 2015, da daværende president Barack Obama opprettet det juridiske og politiske stillaset for en åpen tvangskampanje. Så snart «narko-terror»-rammeverket er på plass, kan Washington opprettholde og eskalere militære tiltak over tid, uavhengig av det umiddelbare påskuddet.
Denne innrammingen gjør en politisk konfrontasjon til et erklært sikkerhetsimperativ. Det utvider spekteret av tillatte militære verktøy, fra ISR (etterretning, overvåking og rekognosering) til direkte aksjon.
Mønsteret er kjent. I Panama (1989), Colombia (2000-tallet) og Honduras (2010-tallet) klarte ikke amerikanske militariserte anti-narkotikakampanjer å demontere forsyningskjeder, eller redusere volumene i smuglingen. Det de oppnådde var å endre ruter, militarisere kriminelle aktører og destabilisere regjeringer, og etterlot samfunn mer skjøre – de kostet liv og ødela lokalsamfunn i prosessen.
Speilet hjemme: Militarisering og fargede samfunn
Den samme militariserte logikken som driver USAs politikk i Venezuela blir anvendt i USA. I august 2025 signerte president Trump en utøvende ordre som plasserte DC Metropolitan Police Department under føderal kontroll og utplasserte nasjonalgarden, med henvisning til en «nødsituasjon» for offentlig sikkerhet, til tross for offisielle data som viser at voldskriminalitet er på det laveste nivået på flere år. Selv USAs statistikk for rettshåndhevelse motsier Det hvite hus’ narrativ, men administrasjonen avviste dem, og fremstilte byen som overkjørt av «omstreifende mobber», «vill ungdom» og «neddopete galninger».
DC er bare ett eksempel. Den samme militariserte logikken har sendt tusenvis av tropper til grensa mellom USA og Mexico, konvertert militærbaser til interneringssentre fra Texas til New Jersey, og stasjonert soldater inne i fasiliteter for immigrasjon- og tollhåndhevelse – i over 20 delstater. I Los Angeles patruljerte marinesoldater og enheter fra nasjonalgarden nabolagene til immigranter, i en maktdemonstrasjon, en utplassering som bare ble slått tilbake av massemotstand i lokalsamfunnet og trusselen om arbeidsaksjoner.
Enten det er en mur i ørkenen eller barrikader foran Det hvite hus, er budskapet det samme: Opplevde trusler, reelle eller fabrikkerte, blir møtt med soldater, ikke samtaler. Spilleboken endres aldri: I Venezuela blir «trusselen» fremstilt som narkoterrorisme; i USA er det en «bølge mot grensen» eller en fabrikkert nødssituasjon for offentlig sikkerhet, bygget på rasekodede skildringer av svarte og brune samfunn. I begge tilfeller er logikken identisk: Behandle politiske tvister og sosiale kriser som sikkerhetskriser, legge diplomati og samfunnsløsninger på sidelinjen, tilrane seg større utøvende makt og gjøre militær makt til et rutinemessig styringsverktøy.
Den virkelige trusselen
Trumps «narko-terror»-autorisasjon bruker språket for å bekjempe narkotika og kriminalitet, for å maskere et dypere prosjekt: å utvide militærets rolle i styringen og normalisere bruken av det som et verktøy for politisk kontroll både hjemme og i utlandet.
I Latin-Amerika betyr det flere intervensjoner mot regjeringer som USA ønsker å velte. Hjemme betyr det å bygge militæret dypere inn i det sivile liv, spesielt i svarte og brune nabolag.
Samfunnene i Caracas og Los Angeles, på de venezuelanske slettene og på grensen mellom USA og Mexico kan virke som verdener fra hverandre, men de står overfor den samme krigsmaskinen. Inntil vi avviser militarisering i alle dens former, vil målene fortsette å flytte seg, men menneskene under våpnene vil se like ut.
Denne artikkelen er hentet fra Common Dreams:
Opinion | Trump’s Venezuela Drug War Gambit and the Militarization Playbook at Home
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Les også:
