oss 150 kroner!
Chicago er en amerikansk by med kommunalt selvstyre. Det er en gammel historie, vagt beslektet med lokalt selvstyre i Norge ved innføringen av Formannskapslovene av 1837. Men nå er byen på grunn av omseggripende kriminalitet truet av nasjonal overmakt, slik Røros Kobberverk ved Kongelig Privilegium i 1646 fikk seg overlatt nesten all makt over folk, fe og skog innenfor en circumferens på 45,2 km, det vil si pliktarbeid og flathogst i store deler av Nord-Østerdalen og Gauldalen, begrunnet i et kobberfunn gjort av bonden Hans Olsen Aasen.
28. august 2025
I Chicago bor en professor som heter John Mearsheimer. Han har skrevet mange bøker og dem har jeg lest. Jeg vil særlig anbefale disse bøkene for Stabbesteinene Stoltenberg og Støre. Spesielt «The Tragedy of Great Power Politics». Det står lite om Mearsheimer i norske aviser, i aviser kontrollert av Rupert Murdoch og i andre amerikanske og europeiske hovedstrømsmedier. Men i uavhengige publikasjoner, som for eksempel steigan.no, er han for tiden alminnelig regnet som statsvitenskapens største stjerne.
John Mearsheimer har i Chicago laget en teori om forholdet mellom stater. Teorien kalles offensiv realisme. Vi har nemlig også en annen teori, som heter defensiv realisme, men det er Mearsheimer som ruler nå, på tross av at han tar feil. Og når Mearsheimer konfronteres med kritikk av den typen jeg retter mot ham, svarer han for eksempel slik: Min teori er jo bare en teori. Det betyr at den gjelder allment, men ikke alltid og ikke overalt.
Teorien går kort fortalt ut på at alle stater (som forutsettes å opptre rasjonelt) alltid vil søke å sikre sin makt. For hvis de ikke gjør det, kommer noen og tar dem. I en åpen verdensorden som vår, der det ikke finnes noen øverste dommer, vil alle stater allerhelst ha all makt. Stater som ikke har all makt må holde seg inne med stater som har stor makt, noe som går ut over deres selvstendighet. Litt selvstendighet ofres for å være på vinnerlaget. Problemet for verden (ikke for Mearsheimer) er at slik hypotetisk kniving om makten nødvendigvis medfører krig inntil døden.
Men når professor Mearsheimer titter ut av og ned fra sitt høye elfenbenstårn – og det gjør han ofte – så ser han at noe er råttent i Danmarks Rike og mange andre steder, for eksempel i landene som utgjør «The Five Eyes» (USA, Canada, Storbritannia, Australia og New Zealand) og i de fleste landene som utgjør EU, EØS og NATO. Noe er råttent i hele Vesten. Det virker iallfall slik for meg også, når jeg forsøker å være objektiv, og det prøver jeg alltid, for nettopp disse landene synes klart å arbeide stikk i strid med sine egne interesser slik jeg med min beste vilje klarer å bestemme dem.
Det er åpenbart i disse landenes objektive interesse å ha et godt forhold til Kina, Russland og alle andre fattige og rike stater i resten av verden: økonomisk, finansielt, produktivt, handels-, transport- og forsyningsmessig, vitenskapelig og kulturelt, med rimelige doser av toleranse for annerledeshet, og litt beskyttelsestoll for utsatte økonomier, slik vi hadde det etter 1945 under Erik Brofoss.
(Erik Brofoss var en norsk samfunnsøkonom og politiker fra Arbeiderpartiet. Gjennom sitt virke som finansminister og handelsminister under gjenreisningen etter andre verdenskrig og senere mangeårig sjefdirektør i Norges Bank var han den enkeltperson som hadde størst innflytelse på utformingen av norsk økonomisk politikk i etterkrigstiden. SNL.)
Det kan hende at Mearsheimers teori er riktig, men at den bare gjelder i resten av verden, ikke i vår. Det spørsmålet klarer jeg ikke å besvare. Men den gjelder iallfall ikke hos oss.
Mearsheimers teori kan vise seg å være like utsagnstom som Oswald Spenglers (1918). Spenglers verk (1918) er kanskje den lærdeste bok jeg har lest, ved siden av Edward Gibbons «Decline and Fall» fra 1770-tallet. Men grunntesen til Spengler er original og nesten barnlig naiv. Han nevner alle tidligere og nåværende sivilisasjoner (7-8 stykker) og induserer at deres forløp alle ligner mistenkelig på livsløpet til en hestehov: De oppstår av et frø, de spirer og vokser til manndom og kraft med litt lys og varme, de gråner og hendør sporløst. Derav tittelen: Der Untergang des Abendlandes eller «Vestens undergang»; til spansk bedre oversatt som «El Ocaso del Occidente». At Vesten nå gjør sitt beste for å gi Spengler rett, beviser naturligvis ingen ting. Hvor utgangangspunktet er som originalest, blir resultatet av rent statistiske grunner en sjelden gang nødvendigvis riktig.
Underveis postulerer Spengler den naive tese at en erkeeuropeisk kultur som Russlands, i motsetning til Vestens, er en helt ny sivilisasjon i dens vorden, som står foran sin manndoms prakt og utfoldelse. I innledningen til 1922-utgaven erkjenner Spengler sin gjeld til Goethe for metoden, «skjønt han uten å vite det, i sin tenkning var en Leibniz-elev», og til Nietszche for problemstillingene, men han fornemmer selv dog stolt – og her stikker hoven frem under kappen – at det verk som nå forlater hans hånd må kalles «en tysk filosofi», en filosofi som ikke kan motsies når den først er formulert. Spengler rakk å ta avstand fra Adolf Hitler, men Hitler tok aldri avstand fra Oswald Spengler.
Mearsheimers teori lider av de samme svakheter som alle andre geopolitiske teorier: De er reduksjonistiske og satser eksklusivt på én, gjerne geografisk faktor: Fjellkjeder, som Hannibal fikk erfare. Fastland, slik keiser Napoleon avfødte Clausewitz’ nye tanker om krig (folkekrig), og slik jernkansler Bismarck (1864-1890) la grunnen for det tyske keiserdømme og Det Tredje Rike. Hav, slik imperialisten Mackinder (1904) ville omseile alle fastland, eller Elver, som vår hjemlige Terje Tvedt (Indus, Ganges, Nilen, Donau og Glomma).
Det er i seg selv innlysende at kongedømmer er forgjengelige, knust for eksempel av noen bondekriger, at keisere styrtes, for eksempel av et jordskjelv eller en ny religiøs åpenbaring av endetiden. Det er innlysende at hav, land, elver og fjellkjeder begrenser armslaget både for herskere og de klokeste hoder, og at blott og bart nye tanker mot alle odds stundom utretter mirakler, som i Athen for 2500 år siden.
Alle geopolitikere fremkaster sin egen faktor, og den bestemmer verdens gang. Je prends le Solei et je le lance. Ingen geopolitiker tolererer en konkurrent med en annen teori. Men de har alle det til felles at de prøver å overse hvordan en mengde faktorer samvirker i den virkelige verden. For i tillegg til de geografiske faktorer har vi også andre, som personlighetens rolle i historien, den revolusjonerende nye tanke og teknologi, den folkelige fordom, romantikk og religion. Napoleon var en stor hærfører og beseiret konger, dronninger og keisere i sin korte karriere. Han kom ikke helt i mål, men han borgerliggjorde Europa, ikke uten hjelp av «de historiske forutsetninger» (Toqueville), som om de sier noe sikkert om fremtiden (Popper).
Men Mearsheimers største svakhet er hans tro på «rational choice», på fornuften, en teori som selv Norges fremste sosiolog Jon Elster synes å ha forlatt. Meg gjør det intet, for lesere med god hukommelse vil erindre at jeg fraskriver sosiologien enhver status som vitenskap, i det den ikke kan oppvise prediktive og kontrollerende regulariteter i atferden til folk og land.
Tsar Aleksander den Tredje formulerte det først: Russland har bare to venner: arméen og flåten. Mearsheimer istemmer og sier: Stater har ikke venner, bare interesser. Men hvem eller hva bestemmer en stats interesser, og når? Presidenten, statsministeren, regjeringen, parlamentet eller folket? Det spørsmålet behandler Mearsheimer ikke. Han tar svaret for gitt og det lyder «rational choice».
Men stater har faktisk venner, ikke bare interesser. I 400 år hadde Norge bare én venn, Danmark, og sammen prøvde vi å slå tilbake angrep fra vår eneste fiende, stormakten Sverige. Israel har bare én venn, og han het Biden. De to statene er ikke engang allierte.
For å gi det inn med teskje: Når dommeren spør deg hvorfor du myrdet din kone, er du like mye i tåka som din bistandsadvokat eller -psykolog. For intet menneske kan gi en god begrunnelse eller rasjonale for sine meninger, utsagn eller handlinger. Et menneske mangler data som kan forklare dets handlinger. Han griper på måfå til ett av et utall mer eller mindre plausible påskudd av typen «Det var til pass for henne» eller «Det var egentlig selvforsvar», men slike svar forklarer ingenting.
Sjølvet det er seg så edelt eit malm, men den malmen ligger utilgjengelig i sjelens tause mørke. Og når stater gjør det ene eller det andre, har det minst hundre mulige aggregater av årsaker, og den minst rasjonelle av dem er «objektive interesser». Problemstillingen taper seg i infinit regress fordi mennesket har fri vilje, og ingen makt på jorden kan gjøre noe med den. Mennesket er uforutsigelig og uforklarlig, for seg selv og for andre. Det samme gjelder staten.
(En «infinite regress» (uendelig regresjon) betyr en kjede der et element forutsetter et annet, som forutsetter et tredje, og slik videre, uten noen gang å nå et siste element som ikke selv forutsetter et annet. Dette konseptet brukes innen filosofi, ofte for å vise at en teori er usannsynlig, mangelfull, eller leder til en motsetning. Red.)
Var det rasjonelt av Europa å legge alle eggene i den amerikanske kurven, hvorpå Trump umiddelbart slapp den i gulvet så alle eggene knuste? Er det rasjonelt av Netanyahu å føre krig mot Iran i Gaza? Nei, for den krigen kan utslette staten Israel. Når vi vet hva tyskerne gjorde mot jødene, og vi ser hva Israel gjør mot palestinerne, fristes vi til retorisk å stille det nærliggende spørsmål: Kanskje tyskerne hadde et poeng? Slike billige fristelser er det heldigvis lett å motstå. At noe ligner på noe annet viser intet årsaksforhold. Analogier er illustrasjoner, ikke årsaker.
Var det rasjonelt av Tyskland å klippe snoren Nordstrøm, klippe navlesnoren til det tyske økonomiske mirakel, EUs industrielle og økonomiske lokomotiv? Nei, for Tyskland deindustrialiseres rett for øynene for oss, og EU har gjort seg irrelevant i verdenspolitikken. Ingen hører på Europa.
Er det rasjonelt av Europa å true den blomstrende atommakten Russland med krig i 2027 eller 2030, når Tyskland og EU endelig er gjenopprustet, gjenforent og forgjeldet etter å ha satset alle sine økonomiske og militære aktiva på det gryende lille demokratiet i Ukraina, som inntil for nylig hadde vært en selvfølgelig del av Russland i over 300 år? Var det rasjonelt å gjøre en påstått forsvarsallianse til en de facto angrepsallianse? Svaret er nei, for ingen hører på Europa, minst av alle den amerikanske presidenten, Donald Trump.
Den praktiske Mearsheimer er en sympatisk og veltalende fyr som er enig med meg i de fleste praktiske spørsmål. Han mener som meg at europeiske land motarbeider sine objektive interesser ved å innvarsle en krig mot Russland som de verken har penger, våpen eller folkevilje til å føre. Han mener også at Ukraina er et ynkelig og illegitimt lite demokrati, ledet av onde krefter. Han fylles av vemmelse over Israels politikk i Gaza og overfor Iran. Han har innlagt seg umåtelige fortjenester i sitt arbeid med å avsløre hvordan Israel gjennom lobbyen AIPAC har tatt makten over Kongressen og Senatet i USA og hittil i praksis har kontrollert amerikansk utenrikspolitikk i Midt-Østen.
Mearsheimer mener som meg at samlingen av det globale sør rundt initiativene til Kina, India og Russland (BRICS, SCO, osv.) er i samsvar med de objektive interessene til det globale sør. Han tror som meg at vi står på randen av en atomkrig og at noe bør gjøres. Men disse tingenes triste tilstand ligger utenfor utsagnsområdet til teorien hans, den offensive realismen. «Du må huske at jeg er Realist med en stor R», pleier han å si når han møter argumenter som mine. «Men jeg er også realist med en liten -r-», [og har av den grunn ikke alltid rett].
For Mearsheimers teori kan falle boms i bakken i det den er på høyden av sin sivilsasjonsknusende kurve. Det kan gå med ham som med heltene i greske tragedier. Fallhøyden er stor. Han kan ende som en storsnutet Promethevs lenket til en klippe i Kaukasus med en amerikansk hvithodehavørn som hver dag hugger leveren ut av ham. Eller under Den Tarpeiske Klippe før han aner det. Til spott og spe.
Både ukrainske Zelenskij og israelske Netanyahu har fått tale til den amerikanske Kongressen, til stormende bifall, jubel og flagges vift. John Mearsheimer har en høyt respektert konkurrent og god venn i den minst like velrenommerte geoøkonmen Jeffrey Sachs. Sachs har ingen spesiell teori og han er enig med Mearsheimer i mye, men ikke i det med tragedien. Sachs er en vanlig sinnelags- eller dydsetiker som vil at alle stater skal oppføre seg som folk, etter de ti bud, slik vi oppfører oss mot naboer eller overfor egne koner og barn.
Til gjengjeld har Sachs i sitt liv vært en utrettelig rådgiver for nesten alle statsledere i overgangssituasjoner mellom det gamle og det nye i over 40 år, og kjenner dem alle personlig; some are dead and some are living. Han er dessuten om mulig enda mer berømt enn John Mearsheimer. Mitt ønske er at Jeffrey Sachs og John Mearsheimer blir invitert til å tale for Det norske storting, for Stabbesteinene Stoltenberg og Støre. Noen skade kan de vel ikke egentlig gjøre der, annet enn rent politisk. Om overgangssituasjoner skal jeg skrive mer en annen dag, kanskje i morgen.
Det er pussig at den umåtelig veltalende Mearsheimer har så rett i alt det konkrete, og samtidig tar så grunnleggende feil i alt det abstrakte, nettopp på det feltet som har gjort ham så berømt. Han minner oss om ordets blendende makt.
