oss 150 kroner!
Selv om man legger nostalgien til side må det innrømmes at Norge på femti- og sekstitallet var et fredelig og forholdsvis demokratisk samfunn. De rike hadde som alltid makta, men i løpet av en generasjon ble det mulig også for barn av arbeidere og småkårsfolk å få høyere utdanning og oppleve en velferd foreldrene deres bare kunne drømme om. Internasjonalt ble Norge oppfattet som en fredsnasjon, sjøl om vi også da hadde våre svin på skauen. I dag deltar Norge i de fleste av USAs kriger og er en finansimperialist av rang. Vi later som vi støtter palestinerne, men vi finansierer folkemord. Samtidig lever bildet av det Norge som en gang var både i den kollektive bevisstheten og ikke minst i politikernes floskler og medienes vinklinger.
Bildet av Dorian Grey
Denne voldsomme kontrasten mellom sjølbilde og virkelighet minner om Oscar Wildes roman Bildet av Dorian Grey.
Historien dreier seg om et portrett av Dorian Gray malt av Basil Hallward, en venn av Dorian og en kunstner som er betatt av Dorians skjønnhet. Gjennom Basil møter Dorian Lord Henry Wotton og blir snart trollbundet av aristokratens hedonistiske verdensbilde: at skjønnhet og sensuell oppfyllelse er det eneste som er verdt å forfølge i livet. Vel vitende om at han vil miste sin skjønnhet med tida, velger Dorian impulsivt å selge sjelen sin og ber om at portrettet, snarere enn han sjøl, skal eldes og falme. Hans ønske blir oppfylt, og Dorian lever et fritt liv med varierte umoralske opplevelser mens han forblir ung og vakker. Men hele tida eldes portrettet hans og dokumenterer visuelt hver eneste av Dorians synder.
Akkurat som Dorian Grey tror vi at vi kan menge oss med de verste kreftene i verden, med skatteparadiskapitalister, med Wall Street-oligarker, med ukrainske nazister og israelske folkemordere uten å ta skade på vår sjel.
Men som hos Dorian Grey blir det virkelige bildet av oss styggere og styggere og mer heslig for hver krig vi deltar i eller finansierer. Og mens Gerhardsens sosialdemokrater var nøysomme og spartanske er deres etterkommere i dag gjennom korrupte og har utviklet Norge fra demokrati til kakistokrati, det vil si styre ved de minst egnede.
Hvordan havnet vi der?
Da Norge ble en oljenasjon fant vi rikdom, men denne rikdommen ble også en pakt med djevelen. I løpet av en halv generasjon gikk vi fra å være et produsentsamfunn til et samfunn basert på kapitaleksport.
Oljefondet, eller fondet som så misvisende kalles Statens pensjonsfond – utland, er verdens største uavhengige investeringsfond. Det eier 1,5% av verdens børsnoterte aksjer og svært ofte vil du finne fondet blant de største ti eierne i strategisk viktige selskaper, sammen med de vanlige mistenkte, BlackRock, State Street og Vanguard. Det går også an å se på Oljefondet som en kilde til kassakreditt for de verste finanskapitalistene i verden. Eller: vi er blitt som dem. Dette har forandret samfunnsmoralen. Nå vekker det knapt forargelse når selv Stiftelsen Fritt Ord har en kvart milliard investert i skatteparadiser. Skatteparadiser er per definisjon svarte penger. Er du i skatteparadis er det ikke noe som skiller deg fysisk fra mafiakapital, menneskehandel og narkotikakarteller.
Samtidig har respekten både for vanlige folk og for vanlig produktivt arbeid forsvunnet. Det ses på med forakt fra lederskribentene til akademikerne og politikerkasten.
Fra produksjon til finans
Gjennom fagbevegelsen og de radikale bevegelsene i utkant-Norge har det eksistert en klasseallianse som også har omfattet mange av de intellektuelle og lavere funksjonærene i byene. Men klasseforholdene i Norge har endret seg kraftig siden 1994, for ikke å snakke om siden 1973. I 1973 var det nesten 400.000 industriarbeidere i Norge, 100.000 i bygg og anlegg og over 100.000 i jordbruk og skogbruk. Det var et helt annerledes samfunn.
Selv fra 1999 til 2018 har yrkesstrukturen og dermed klassestrukturen endret seg ganske mye (Kilde SSB: Arbeidskraftundersøkelsen):
Mens klassealliansen av produktive yrker fortsatt utgjorde 22% i 1999 var den nede i 17% i 2018. I 2018 hadde gruppa ledere, akademiske yrker og høyskoleyrker tatt full kontroll. De hadde på 20 år gått fra 40% til 52%.
Og det som kommer i tillegg er at akademikerne i mindre og mindre grad studerer produksjon og i større og større grad roter med ideologi. Vi har fått det Høyres Peter Frølich kaller «tullestudier«. Han lister opp fyndord: «Sosial bærekraft», «Kjønn, seksualitet og mangfold», «Bærekraft og kultur» og «Interkulturelle relasjoner». Sånn kan man holde på når samfunnets viktigste inntekter er superprofitt fra finansverdenen. Universiteter og høyskoler er blitt NAV for akademikere. Det spiller ikke noen rolle om de ikke bidrar til samfunnsutviklinga bare de holder seg i ro og legitimerer makta.
Et dekadent samfunn på vei inn i solnedgangen
I 1902 utga John A. Hobson boka Imperialism: A Study. Der beskriver han blant annet hva som skjer med de imperialistiske kjernelandene når de har flagget ut produksjonen til fattige land og lever som renteniststater:
«I 1893», skriver Hobson, «utgjorde den britiske kapital som var investert i utlandet, ca. 15 pst. av Det forente kongerikes samlede formue».
«Den aggressive imperialisme», leser vi videre hos Hobson, «som er så kostbar for skatteyterne og som har så liten verdi for industrimannen og for kjøpmannen, er en kilde til stor profitt for den kapitalist som søker anbringelse for sin kapital» (på engelsk gjengis dette begrepet med ordet «investor» dvs. rentier) Storbritannias hele årsinntekt fra den samlede utenriks- og kolonihandel, fra inn- og utførselen, anslås for året 1899 av statistikeren Sir R. Giffen til 18 millioner pund, når en regner 2,5 pst. av årsomsetningen, som i alt utgjør 800 millioner pund sterling».
Under det friske inntrykk av boerkrigen skildret Hobson sammenhengen mellom imperialismen og finansmennenes interesser, deres voksende profitt på kontrakter, leveranser osv. og skrev:
«De krefter som bestemmer kursen for denne utpregede snylterpolitikk, er kapitalistene; men de samme motiver har også sin virkning på visse arbeiderkretser. I mange byer er de viktigste industrigrener avhengige av regjeringsbestillinger, og imperialismen sentrene for metall- og skipsbygningsindustrien står ikke minst i samband med denne kjensgjerning».
«Først er det den økonomiske snyltingen, idet den herskende stat bruker sine provinser, kolonier og avhengige land til å berike sin herskende klasse og til bestikke sin underklasse, for at denne skal holde seg i ro».
Og Hobson beskriver datidas utvikling på en måte vi vil kjenne igjen:
«De største deler av Vest-Europa ville i så fall få samme utseende og karakter som nå deler av disse landene, f. eks. Sør-England, Rivieraen og de deler av Italia og Sveits som er preget av turister og rikmannsvillaer: en liten flokk rike aristokrater som mottar dividender og pensjoner fra det fjerne Østen, dernest en noe større gruppe av akademiske håndlangere og forretningsfolk, en masse tjenestefolk og arbeidere som er sysselsatt i transportvesenet og i disse stadier av produksjonen av mer lettfordervelige varer; alle de vesentlige industrigrener ville forsvinne, og de viktigste næringsmidler og industriprodukter ville flyte inn som tributt fra Asia og Afrika.
Det er disse muligheter en enda større allianse av de vesteuropeiske stater gir oss gløtt inn i, en europeisk føderasjon av stormakter som istedenfor å fremme sivilisasjonens sak tvert imot kunne framkalle den kolossale fare for et europeisk snyltesamfunn, en gruppe fremskredne industrinasjoner, hvis overklasse ville motta veldige tributter fra Asia og Afrika og med disse tributter underholde store tamme masser av underordnede, som ikke ville være sysselsatt i den alminnelige jordbruks og industriproduksjon, men med personlige tjenesteytelser eller med underordnet industriarbeid under kontroll av et nytt finansaristokrati.
De som er tilbøyelig til å avfeie en slik teori» (det burde stå perspektiv), «kan bare tenke på de Økonomiske og sosiale forhold i de distrikter i våre dagers Sør-England som alt nå er redusert til en slik stilling; de kan tenke på hvilken veldig utvidelse av dette systemet som ville bli mulig hvis Kina ble underkastet økonomisk kontroll av liknende grupper av finansmenn, av «kapitalgivere» og deres politiske og kommersielle funksjonærer, som ville presse profitt ut av det mektigste ennå latente profittreservoar som verden noen sinne har kjent, for å fortære denne profitten i Europa.
Situasjonen er altfor innviklet, verdenskreftenes spill alt for uberegnelig til å sannsynliggjøre den ene eller den andre tyding av framtiden i en enkelt retning, men de innflytelser som for tiden behersker Vest-Europas imperialisme, beveger seg i denne retning. og hvis de ikke stater på noen innflytelse i motsatt retning, hvis de ikke blir avledet til en annen side, så arbeider de nettopp i retning av en slik utgang».
Norge er blitt vrengebildet av seg sjøl
Det har gått med Norge som med alle land som går fra produksjonsnasjoner til renteniststater. Den industrielle basen blir ødelagt. Snylting blir en dyd og landet lever til slutt bare på varm luft fra finansspekulasjoner. For i motsetning til industrikapital produserer finanskapitalen ingenting. Den henter «verdier» ut av det tomme intet ved å flytte noen tall på børsen.
Derfor har vi fått sosialdemokrater som ikke kan vente med å selge det landet som har gitt dem alt. Derfor har vi fått sosialistpartier som SV og Rødt som er blitt krigsindustrien beste venner. Derfor har vi fått en fagbevegelse ledet av millionærer som deltar i krigen mot Russland men forråder arbeiderklassen i alle spørsmål fra lønn til strøm og nasjonal sjølråderett.
Derfor taper USA, Tyskland og Norge. Og derfor vinner Kina.
