oss 150 kroner!
I 2019 annonserte presidenten i Europakommisjonen, Ursula von der Leyen, Europas «Green Deal». Hun beskrev klimaplanen som et «mann-på-månen-øyeblikk», en revolusjonerende transformasjon av den europeiske økonomien som ville føre til netto nullutslipp av klimagasser innen 2050 og endringer i nesten alle sektorer av økonomien.
Men fem år senere er den grønne avtalen i ferd med å rakne. Langt fra å stake ut en vei mot klimalederskap, har den avslørt EUs dype strukturelle svakheter og manglende evne til å forene miljøambisjoner med økonomiske, demokratiske og geopolitiske realiteter.
I løpet av de siste to årene har motstanden mot den grønne avtalen eksplodert – fra bønder, industrigrupper og vanlige borgere, til populistiske politiske partier, og til og med Det europeiske folkepartiet (EPP), von der Leyens egen politiske gruppe. Valget til Europaparlamentet i 2024 opplevde en økning i høyrepopulistisk representasjon, samlet i sin kritikk av den grønne agendaen. Som et resultat har Kommisjonen stille, men bevisst begynt å rulle tilbake mange av de viktigste bestemmelsene i den grønne avtalen.
Nylige endringer inkluderer utvanning av forskrifter for jord- og kjemikaliesikkerhet, omdisponering av klimamidler til militære utgifter, utvanning av vern av biologisk mangfold og sensurering av uttrykket «Green Deal» fra parlamentsrapporter. Selv målet for utslippsreduksjoner for 2040, som ble annonsert forrige uke etter lange forsinkelser, inkluderer store smutthull og unntak, som å tillate EU-land å nå fremtidige utslippsmål ved å kjøpe karbonkreditter fra andre land. Signalet er klart: Europas påståtte «grønne revolusjon» er på retrett.
Selv om den vanlige fortellingen skylder på «høyreekstreme klimafornektere» og bedriftslobbyister for å ha avsporet den grønne avtalen, er denne forklaringen forenklet og unnvikende. Den dypere realiteten er at den grønne avtalen har mislyktes på sine egne premisser – økonomisk, økologisk og politisk.
Til tross for massive utgifter – 680 milliarder dollar bevilget mellom 2021 og 2027, eller mer enn en tredjedel av EUs totale budsjett – har den grønne avtalen gitt ubetydelige klimaresultater. EUs utslipp økte i siste kvartal av 2024 sammenlignet med 2023, og de langsiktige reduksjonene de siste 15 årene gjenspeiler i stor grad økonomisk stagnasjon, pandemiske nedstengninger og det økonomiske sjokket fra krigen i Ukraina – ikke fruktene av grønn politikk.
Samtidig har de sosiale og økonomiske konsekvensene vært alvorlige. Husholdninger, bønder og bedrifter har båret hovedbyrden av høyere energipriser, inflasjon, nye skatter og regulatoriske byrder. Denne politikken kan ha passet teknokrater og miljøorganisasjoner i Brussel, men den har fremmedgjort den bredere befolkningen og skadet Unionens legitimitet.
Roten til problemet ligger i tilnærmingen blokken har tatt. Mens USA og Kina har ført grønn industripolitikk gjennom massive subsidier, offentlige investeringer og målrettet forskning og utvikling i strategiske sektorer som elbiler, solcellepaneler og batterier, er EUs modell basert på straffende beskatning og regulatorisk overbelastning.
Denne strategien var alltid dømt til å mislykkes. Blokkens finanspolitiske arkitektur – forankret i innstramminger, stramme budsjettregler og et tannløst fellesbudsjett – utelukker den typen ambisiøse investeringer som er nødvendige for en ekte grønn transformasjon. I motsetning til den amerikanske inflasjonsloven eller Kinas statsledede utviklingsmodell, mangler EU både verktøyene og den ideologiske fleksibiliteten til å føre en proaktiv industripolitikk.
EUs strenge statsstøtteregler, fordommer mot offentlig eierskap og besettelse av konkurranselovgivning hindrer systematisk storstilt grønn reindustrialisering. Resultatet er en paradoksal blanding av hyperregulering og finanspolitisk kvelning, som verken stimulerer innovasjon eller lindrer kostnadene som bæres av befolkningen. Fragmentert styring, byråkratisk treghet og dominansen til ikke-valgte teknokrater betyr at selv der det finnes midler, er implementeringen treg, usammenhengende og utsatt for å mislykkes.
Tyskland, den antatte lederen for Europas grønne omstilling, kommer med en advarende historie. Landets «Energiewende»-politikk – en omlegging til vind- og solenergi samtidig som kjernekraft fases ut – har kostet hundrevis av milliarder dollar. Likevel har resultatet vært skuffende. Fra 2002 til 2022 investerte Tyskland rundt 800 milliarder dollar i energiomstillingen. Men mesteparten av gevinsten innen fornybar energi ble oppveid av nedleggelsen av nullutslipps kjernekraftverk. Ifølge en studie fra 2024 kunne Tyskland, dersom de hadde beholdt og utvidet sin kjernekraftkapasitet, ha oppnådd en reduksjon i utslipp på 73 prosent – sammenlignet med de beskjedne 25 prosentene som ble oppnådd – til halvparten av kostnaden.
Et av de tydeligste eksemplene på den grønne avtalens selvdestruktive natur er innen landbruket. Bønder ble fortalt at de måtte redusere husdyrhold, kutte utslipp og gjøre jordbruksland om til karbonlager. Logikken er enkel, men forvirrende: Med dagens teknologi kan man bare gå så langt i å kutte utslippene i landbrukssektoren. Derfor fokuserte beslutningstakere på å redusere landbruksproduksjonen helt i stedet for å stimulere til bærekraftig innovasjon eller støtte små produsenter.
Dette har, som forventet, utløst massive protester. Små gårder, som er mer økologisk bærekraftige enn industriell landbruksvirksomhet, blir drevet ut av regler som akselererer sentralisering av jord. Resultatet er ikke bare økonomisk ødeleggelse for bygdesamfunn, men også økologisk tilbakegang, ettersom mindre gårder erstattes av større, med mer intensiv drift.
Det faktum at slik politikk ble fremmet under dekke av miljøvern avslører den teknokratiske og ideologiske blindheten til EU-apparatet – et system som later som det er grønt, men som ender opp med å styrke landbruksbedrifter samtidig som det straffer de som faktisk forvalter jorden.
Den samme logikken gjelder for Europas bredere industribase. I bærekraftens navn har Brussel pålagt europeiske produsenter nye kostnader, noe som gjør dem mindre konkurransedyktige globalt og gir insentiver til import av billigere og mer skitne varer fra utlandet. Thyssenkrupp, en av Europas største stålprodusenter, har allerede advart om økende konkurranse fra Asia, noe som fører til kutt i produksjonen. Dette er ikke bare et økonomisk problem, men et klimaproblem: Europa outsourcer effektivt utslippene sine ved å avindustrialisere hjemme mens de importerer karbonintensive varer fra andre steder.
Den kanskje mest avslørende episoden i denne historien er EUs energipolitikk etter Russlands invasjon av Ukraina. Etter å ha valgt å koble seg fra billig russisk gass som en del av sin omfavnelse av NATOs stedfortrederkrig i Ukraina, vendte Europa seg til flytende naturgass (LNG) sendt fra USA og Qatar – drivstoff som ikke bare er dyrere, men også dramatisk mer forurensende på grunn av transportutslipp. Dermed klarte EU i ett slag å undergrave sin egen industri, øke kostnadene for forbrukerne og øke de globale karbonutslippene. Det er et perfekt eksempel på hvordan ideologi og geopolitikk kan kombineres for å gi katastrofale utfall.
Den europeiske unionens grunnleggende svakhet er ikke at den mangler klimaambisjoner – i hvert fall på papiret – men at den mangler de økonomiske og politiske instrumentene for å realisere disse ambisjonene på en sammenhengende, demokratisk og sosialt rettferdig måte. Mer sentralisering, som Brussel antyder, er ikke svaret – det er faktisk nettopp denne modellen med ovenfra-og-ned-politikkutforming som passer alle som har skapt den nåværende motreaksjonen. En mer demokratisk, desentralisert og pragmatisk tilnærming til bærekraft er presserende nødvendig. Men den største hindringen for det er selve EU.
Denne artikkelen ble publisert av CompactMag.
Les også:
Kommentar:
Et ekstra problem for Norge er at hele denne teknokratiske og mislykte «grønne» politikken er blitt til norsk lov og forskrifter via EØS-avtalen. Hvordan skal vi få tatt et oppgjør med det?
