De «redaktørstyrte» medienes funksjon i samfunnet

0
De "redaktørstyrte" medienes rolle er å kontrollere massene.

De «redaktørstyrte» mediene skal liksom være gullstandarden, blir vi fortalt, av disse mediene, norske regjeringer og storting, som finansierer dem.

Av Lars Birkelund.

I virkeligheten blir de brukt til å ensrette eller hjernevaske befolkningen. Ensrettingen er særlig stor om utenrikssaker, eller det som berører forholdet til våre allierte, som vi ofte har fått høre.

Dette gjelder sikkert også andre land (bortsett fra at et mindretall av verdens land er med i militære allianser). Forskjellen er at befolkningen i Norge mer enn i de fleste andre land har blitt manipulert (av de «redaktørstyrte» mediene, norske regjeringer og storting) til å tro at mediene våre er frie, kritiske og uavhengige. Hvordan har det vært mulig? Ikke fordi nordmenn er dummere enn andre, men fordi nordmenn har bedre levekår enn de fleste andre og derfor ikke har så mange grunner til å være kritiske til medier og myndigheter.

Norge har dessuten, sannsynligvis, mer ensrettede medier enn de fleste andre land. Det blir særlig synlig når det er krig, da regelen er full enighet både i mediene og på Stortinget. Og Norge har vært med på kriger/okkupasjoner nesten uten opphold siden 1999. Til dels flere samtidig. Norge bomba Libya samtidig som Norge var med på USA/NATOs okkupasjoner av Afghanistan og Irak. Den siste vedvarer i dag. Okkupasjonen av Afghanistan ble avsluttet i 2021, da USA brått og uten å varsle allierte trakk seg ut av landet, mens Norges deltagelse i krigen mot Russland (i Ukraina) begynte i 2014.

Disse konklusjonene har ikke kommet lett til meg. Men jeg har hatt en anelse om dem i flere tiår, mens stadig flere eksperter har kommet til samme konklusjon. Blant dem er Oddbjørn Magne Melle, som er pensjonert professor i historie. I Klassekampen av 30. juli har han en lang artikkel der jeg plukker ut noen gullkorn:

«Den folkelege formuleringa om å lage folkemeining kom eg over i eit brev i Arbeidernes arkiv og bibliotek, datert like før Nato-landsmøtet til Arbeidarpartiet i februar 1949 då den utanrikspolitiske kursen skulle leggast heilt om. Det var under den tidlege kalde krigen at einsretting av opinionen retteleg tok av i norske massemedium, særskilt om verdssituasjonen og internasjonal politikk. Verdsbildet og optikken til nordmenn flest skulle støypast om i samsvar med kursendringa.
Redaktørstyrte medium var hovudreiskapen i omlegginga av sosialiseringsprosessen på dette feltet. Internasjonale pressebyrå med vestleg vinkling var hovudleverandørar».

«Har våre redaktørstyrte massemedium på feltet internasjonal politikk etter den andre verdskrigen noko å rose seg av dersom idealet er objektiv kunnskapsformidling? (…) Min generelle påstand er at knapt ein einaste større internasjonal konflikt etter krigen har vore slik framstilt i leiande norske massemedium at det har stått seg mot påfølgjande historieforsking».

«Eit lite tiår etter at Noreg slutta seg til Nato i 1949 vart det gjort opinionsundersøkingar om tryggingspolitikken. Sjølv etter fleire års indoktrinering i media om det gode, rette og sjølvsagde ved dette retningsvalet – der ein hadde forkasta alternativet om ein skandinavisk allianse, som synest å ha stått sterkast i folket – så var opinionen enno delt i to om lag like store delar, for og mot Nato-tilslutning. Også indoktrinering treng tid for å få gjennomslag; som i all pedagogikk krevst repetisjon, gjentak i ekkokammer. Eit betre prov på at voteringane om Nato på landsmøtet til Arbeidarpartiet og i Stortinget (1949) hadde vore lite representative for folkemeininga, kan vanskeleg finnast enn denne jamstore todelinga i opinionen fleire år seinare.

Ikkje mindre interessant enn dei sensasjonelle resultata, kjent lenge etterpå, er at målingane vart haldne hemmeleg i samtida, først oppdaga tiår seinare i eit amerikansk arkiv!».

Kommentar: Dette er naturligvis årsaken til at det aldri ble folkeavstemning om norsk NATO-medlemskap.

«Ein frittalande amerikansk Nato-tilsett formulerte seg på 1990-talet om den sivile oppgåva til alliansen, indoktrineringsprosessen for nye medlemsland: ’We’re enmeshing them in the Nato-culture, both politically and militarily so they begin to think like us and – over time – act like us.’ Sitatet fangar indoktrineringsaspektet ved alliansen. Målet var å homogenisere tenking og handling. Hjelpemiddel: Nato-støypeskeia og opinions-formaterarane i norske medium var tenestevillige. Slik soft power og marinering i Nato-kulturen for å tenke amerikansk – samsosialisering i møteverksemd, kurs og seminar – hadde den norske utanrikspolitiske eliten, den mest allianse-lojale av alle medlemslanda ifølgje undersøkingar, vore eksponert for sidan det epokale året 1949. I 1989 uttalte forsvarsminister J.J. Holst at dersom Nato ’skulle smuldre opp, ville Norge være den siste til å forlate det synkende skipet’».

«Ein komité av tre såkalla ’vise menn’, utanriksministrane i Canada, Italia og Noreg (Halvard Lange), fekk i oppgåve å ruste opp propagandaarbeidet i von om å betre oppslutninga om alliansen».

«Betre kjent er det at utanriksminister Lange oppretta ein personleg kanal direkte til pressefolk som dekte saksfeltet hans – med vilkår om kva som kunne skrivast og ikkje. Partifellen hans, Reiulf Steen, har skildra korleis Lange med sin autoritet gjorde pressefolk på audiens til sine pudlar. Etter å ha nemnt det han kallar den massive og ukritiske støtta til Nato og USA i pressa, skriv Steen: ’For eksempel arrangerte utenriksminister Lange […] noe så absurd som fortrolige pressekonferanser for redaktører i de viktigste avisene. Forutsetningen for at redaktørene skulle få informasjoner, var at de holdt dem for seg selv. Slik ble informasjonsplikten praktisert av mange redaktører under den kalde krigen’.  Eg legg til: Ikkje på noko samfunnsfelt har skryteformuleringa om pressa som den fjerde (kontrollerande og overvakande) statsmakt overfor styresmaktene, vore meir misvisande enn på feltet internasjonal politikk og norsk utanrikspolitikk».

https://klassekampen.no/artikkel/2025-07-30/om-a-lage-folkemeining/Czbs

De som har fulgt med på hvordan norske medier har smisket for Jens Stoltenberg og NATO under krigen mot Russland, fordekt som «hjelp» til Ukraina, vet at alt er som før. Dessverre. Slik er det også på Stortinget. Og slik vil det være med mindre Fred og Rettferdighet (FOR) blir valgt inn 8. september. Da vil det i det minste bli ett parti som snakker sant om dette på Stortinget. https://partiet-for.no/

Mvh Lars Birkelund – førstekandidat for FOR i Innlandet.

Forrige artikkelHar Zelensky mistet Vesten? Han er i ferd med å bli en belastning
Neste artikkelDet korrupte toppsjiktet i Norge – i ny og eldre drakt
Lars Birkelund
Foto: Elin Terese Osjord