oss 150 kroner!
11. mai tilbød Russlands president Vladimir Putin å gjenoppta direkte forhandlinger med Ukraina i Istanbul. Reuters svarte med å minne leserne om hva som skjedde i den første runden av Istanbul-forhandlingene, i krigens første uker.
Antiwar.com, 15. mai 2025
Artikkelen, med tittelen «Hva skjedde sist gang Russland og Ukraina holdt fredssamtaler?» er en tour de force av selektiv plukking og misjonsjournalistikk, som fikser sitatene rundt konklusjonen, i stedet for å komme til konklusjonen fra sitatene.
Artikkelen sier at de opprinnelige forhandlingene, som ble holdt i Hviterussland og Istanbul mellom 28. februar og midten av april 2022, «hovedsakelig fokuserte på suverenitetsspørsmål», noe som antyder at årsaken til krigen var spørsmålet om Ukrainas suverenitet. Det er lite diskusjon i dokumentene om Ukrainas suverenitet, fordi det egentlig aldri var problemet. I artikkel 2, som Reuters bemerker, garanterer Russland kortfattet og tydelig «Ukrainas uavhengighet og suverenitet».
Fokuset var ikke på suverenitet, men på sikkerhet. Hele artikkel 1 handler om sikkerhet, med det første og varige nøkkelpunktet, som er at Ukraina forankrer en garanti for sin nøytralitet i sin grunnlov, inkludert løftet om ikke å bli med i noen militære allianser. Dette fokuset adresserer Russlands hovedmål for å gå til krig. Til gjengjeld gir avtaleutkastet Ukraina sikkerhetsgarantier, etter å ha gått med på å forlate ønsket om medlemskap i NATO. For begge parter var fokuset hovedsakelig på sikkerhetshensyn.
Reuters-artikkelen blir verre. Artikkelen fokuserer på uenigheten mellom de to sidene, og identifiserer fire nøkkelpunkter. Reuters sier at punktene for uenighet, var Russlands krav om denazifisering av Ukraina, om beskyttelse av de kulturelle og språklige rettighetene til etniske russere i Ukraina, og om enighet fra alle garantistater, inkludert Russland, om bruk av væpnet makt for å beskytte Ukraina, i tilfelle et fremtidig angrep. Reuters sier at i spørsmålet om tak på de ukrainske væpnede styrkene, «var de to sidene sterkt uenige».
Reuters nevner aldri at Oleksandr Chalyi, et medlem av Ukrainas forhandlingsteam som faktisk var der, sier at de to sidene «konkluderte det såkalte Istanbul-kommunikéet. Og vi var veldig nære i midten av april, i slutten av april, for å avslutte krigen vår med en fredelig løsning». Reuters siterer heller ikke et annet medlem av forhandlingsteamet, Oleksiy Arestovych, som sier at samtalene i Istanbul var vellykkede og kunne ha fungert, og at Istanbul-avtalen var 90% klar, og at alt som gjensto var det «spørsmålet om mengden ukrainske væpnede styrker i fredstid». «Vi åpnet champagneflasken», sa Arestovych.
Det er sterke utelatelser. Reuters-artikkelen informerer bare sine lesere om uenighetene, som den får til å høres uoverkommelige ut. Den nevner ikke at det som gjensto etter deres uenighetspunkter var 90% enighet, som var nær ved å fullføre slutten på krigen. Den nevner ikke at grunnlaget ble lagt for at USA og dets partnere kunne omfavne den diplomatiske prosessen og Istanbul-avtalen som var et resultat av den – komplett med dens problemer – og oppmuntre til de lovende forhandlingene som kunne ha avsluttet krigen i dens første dager, før all død og lidelse, og tap av land.
Etter å ha fokusert på 10% uenighet, retter Reuters-artikkelen oppmerksomheten mot hvorfor samtalene brøt sammen. Den siterer to grunner.
Den første er at Ukraina hadde «presentert bevis for verden, for påståtte russiske krigsforbrytelser som fremprovoserte internasjonal fordømmelse, selv om Moskva benektet dem». Men Reuters utelater en historisk dokumentasjon som sterkt argumenterer for at de påståtte grusomhetene i Butsja, ikke spilte en vesentlig rolle i å drepe samtalene.
5. april 2022, dagen etter at Zelensky besøkte Butsja, fortalte han ukrainske journalister, at det som skjedde i Butsja var «utilgivelig» og vil gjøre «muligheten for forhandlinger … en utfordring». Men, la han til, selv etter Butsja: «Du må gjøre det. Jeg tror at vi ikke har noe annet valg».
Russiske og ukrainske forhandlere fortsatte å jobbe med Istanbul-avtalen etter oppdagelsen i Butsja. Utkast til traktaten ble fortsatt jobbet med av de to sidene, så sent som 12. og 15. april, ti dager etter at Zelensky hadde besøkt Butsja. Samuel Charap, Distinguished Chair i Russland og Eurasia-politikk og senior statsviter ved RAND Corporation, og Sergey Radchenko, Wilson E. Schmidt Distinguished Professor ved Johns Hopkins University School of Advanced International Studies in Europe, konkluderer fra en analyse av bevisene, at oppdagelsen av grusomhetene i Butsja ikke var mer enn «en sekundær faktor i Kievs beslutningstaking», om å avbryte samtalene.
Den andre er at «[I] løpet av april 2022 så situasjonen på slagmarken ut til å snu i Ukrainas favør». Reuters sier at Charap og Radchenko sier at Ukrainas forbedrede situasjon på slagmarken, gjorde dem «mindre tilbøyelige til å gå med på russiske krav».
Charap og Radchenko sier dette. De sier at Russlands tilbaketrekning fra Kievs periferi «stivet opp Zelenskys besluttsomhet, fjernet en umiddelbar trussel mot hans regjering, og demonstrerte at Putins oppskrytte militærmaskin kunne bli presset tilbake, om ikke beseiret, på slagmarken».
Men de sier mye mer enn det, som Reuters-artikkelen velger å utelate. De sier at det var mange faktorer som bidro til avslutningen av samtalene, inkludert at «den vestlige responsen på disse forhandlingene … var absolutt lunken».
De siterer «en tidligere amerikansk embetsrepresentant som jobbet med Ukraina-politikken på den tiden», som fortalte dem at konfrontert med bekymringer om utkastet til traktat, «i stedet for å omfavne Istanbul-kommunikéet og den påfølgende diplomatiske prosessen, økte Vesten militærhjelpen til Kiev». Charap og Radchenko sier at «mangelen på vestlig entusiasme ser ut til å ha dempet hans interesse for diplomati».
De sier at Boris Johnson, «utilbøyelig til diplomati», fortalte Zelensky at «enhver avtale med Putin … ville være en seier for ham: hvis du gir ham noe, vil han bare beholde det, banke det og så forberede seg på sitt neste angrep». De sier også at «vilje til å engasjere seg diplomatisk med Russland» ikke var «en prioritet for USA og dets allierte». Amerikanerne, sier de, «syntes ikke å anse [diplomati] som sentralt i deres respons på Russlands invasjon» og «viljen … til å påta seg diplomati med høy innsats … har vært bemerkelsesverdig fraværende i Washington og europeiske hovedsteder».
Ukrainas president Volodymyr Zelenskys nye optimisme om slagmarken, kan ha spilt en rolle i pessimismen om diplomatiet. Men Vestens motløshet mot å følge en diplomatisk vei, som var nær ved å avslutte krigen og dets løfter om uansett hva Ukraina trenger, så lenge de trenger det, hvis de fortsetter å utkjempe krigen, bidro til å presse dem ut på krigens vei.
Og de historiske bevisene for det vestlige fremstøtet – helt utelatt i Reuters-artikkelen, om hvorfor samtalene brøt sammen – er overbevisende.
Støttende vitnesbyrd kommer fra tyrkiske tjenestemenn som var involvert som meklere. Israels daværende statsminister Naftali Bennett, som ble bedt av Zelensky om å spille en rolle i meklingene, sier at USA «blokkerte» samtalene. Tysklands tidligere kansler Gerhard Schröder, ble også bedt av Kiev om å spille en rolle i å megle i Istanbul-samtalene, og rapporterer det samme. Jean-Daniel Ruch, den sveitsiske ambassadøren til Tyrkia under samtalene, sier at «Vesten trakk ut støpselet på forhandlingene, som var på randen av å føre til en våpenhvile … Vi hadde en våpenhvile for hånden, og så var det amerikanerne, med deres britiske allierte, som sa nei».
Victoria Nuland, USAs tidligere viseutenriksminister for politiske saker, har innrømmet dette. Davyd Arakhamiia, som ledet det ukrainske forhandlingsteamet i Istanbul, sa at Vesten «faktisk rådet oss til ikke å gå inn i flyktige sikkerhetsgarantier».
Arakhamiia bekrefter også den tidligere Ukrainska Pravda-rapporten, om at den britiske statsministeren Boris Johnson, skyndte seg til Kiev for å fortelle Zelensky at Putin «burde presses, ikke forhandles med», og at selv om Ukraina var klar til å signere noen avtaler med Russland, «var ikke Vesten det». Arakhamiia sier at «Da vi kom tilbake fra Istanbul, kom Boris Johnson til Kiev og sa at vi ikke ville signere noe med dem i det hele tatt, og la oss bare slåss».
Reuters-artikkelen rundes av med den dramatiske avslutningen at Zelensky «sa i desember 2024, at det ikke var noen ‘Istanbul-avtaler’, bare samtaler der Ukraina hadde svart på et ‘ultimatum’ fra Russland, men ikke signerte noe».
Kanskje han sa det. Men, i den mest iøynefallende utelatelsen av dem alle, nevner Reuters-artikkelen aldri en eneste gang, at Istanbul-diplomatiet resulterte i et utkast til avtale, som ble parafert av hovedforhandlerne på begge sider.
Avisa nevner aldri at The New York Times rapporterte, at det var «Ukraina [som] oppsummerte den foreslåtte avtalen i et to-siders dokument de kalte Istanbul-kommunikéet» og at «Mr. Zelensky og Mr. Putin ville møtes personlig for å fullføre en fredsavtale og inngå en avtale om hvor mye ukrainsk territorium Russland ville fortsette å okkupere».
Den nevner aldri at Arestovych sier at Zelensky «direkte møter Putin …» skulle være neste trinn i forhandlingene, eller at det siste punktet i Istanbul-kommunikéet sier at, «Partene anser det som mulig å holde et møte om … 2022 mellom presidentene i Ukraina og Russland, med sikte på å signere en avtale og/eller ta politiske beslutninger angående de gjenværende uløste spørsmålene». Arestovych fyller ut tomrommet ved å rapportere at Zelensky og Putin var planlagt å møtes 9. april og det skulle inngås våpenhvile. Charap-Radchenko-artikkelen som Reuters forfattere plukker selektivt fra, sier: «Putin og Zelensky skulle signere [en traktat] under et toppmøte, som skulle holdes i en ikke altfor fjern fremtid».
Og hva angår saken de «var skarpt uenige om», nemlig begrensningene i de ukrainske væpnede styrkene, sier Arestovych at «president Zelensky sa: ‘Jeg kunne avgjøre dette spørsmålet indirekte med Mr. Putin’».
Reuters-artikkelen «Hva skjedde sist Russland og Ukraina holdt fredssamtaler?», er en skammelig fraskrivelse av journalistisk ansvar. Den plukker ut sitatene som tjener agendaen og utelater sitatene som avslører dens partiskhet. Artikkelen informerer ikke leserne om historien til fredssamtalene mellom Russland og Ukraina, men sverter dem. Ved å gjøre det, bytter Reuters rapportering til sine lesere, med å ta til orde for fortsettelse av krigen.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
Western Media Continues to Lie About the Ukraine War
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Et viktig moment for oss i Norge er at Reuters er hovedkilde for utenriksstoffet på NRK.
NTB/Nrk/Reuters: https://fagpressenytt.no › artikkel › ntb-enig-med-reuters… 13. mars 2023 — NTB enig med Reuters om ny avtale … – Jeg er strålende fornøyd med at NTB + Reuters = sant igjen, sier nyhetsredaktør Hilde Schjerve.
Se også:
Scott Horton : Can Trump Bring Peace to Ukraine?
Prof. John Mearsheimer : An Istanbul Peace Conference?
(1) COL. Lawrence Wilkerson : Is Trump Making Pacts With Devils? – YouTube
Ted Snider er en regelmessig spaltist om amerikansk utenrikspolitikk og historie ved Antiwar.com og The Libertarian Institute. Han er også en hyppig bidragsyter til Responsible Statecraft ogThe American Conservative så vel som andre utgivere. For å støtte arbeidet hans eller for media eller virtuelle presentasjonsforespørsler, kontakt ham på tedsnider@bell.net.
