oss 150 kroner!
Ingeborg Senneset må nå ta sluttpakke i Aftenposten. Slik hun selv skriver, var det ikke helt frivillig – selv om det var hun som sendte forespørselen til arbeidsgiver.
Jeg har i flere år skrevet kritisk om Senneset og forsøkt å dokumentere det jeg mener er et alvorlig og vedvarende maktmisbruk.
Kopier av disse kronikkene er sendt til Aftenposten for å gjøre redaksjonen oppmerksom på hva som faktisk foregår og gjerne et hint om at hun gradvis har mistet sin popularitet.
Nå som det er kjent at hun forlater avisen, spør mange seg kanskje: ‘Hva føler du nå?
Men hva undertegnede føler, er irrelevant. Dette handler ikke om følelser – det handler om maktmisbruk.
Å miste jobben er en tung og stressende opplevelse for alle det gjelder.
Likevel: Når makt brukes til å kvele meningsmangfold og ekskludere dem som stiller spørsmål, er det vår plikt å si ifra. Det er dette Bindersinitiativet – som jeg var med å grunnlegge – står for: sannhet, frihet og demokrati.
Nettavisen har i både april og mai påpekt at det norske demokratiet har alvorlige problemer. Vi kan miste det.
Det som tidligere ble avfeid som alarmisme, begynner nå å bli allmenn erkjennelse.
Og dersom det stemmer – dersom jeg har rett – at Senneset har vært en brikke i en utvikling som truer ytringsfriheten, den åpne debatten og demokratiet, så bør man stille et annet spørsmål enn «er dette kynisk?»
Spør heller: Hva er alternativet? Skal vi vente til våre barnebarn vokser opp i en permanent unntakstilstand av «kriser» som til slutt ender i autoritært styre?
Hvorfor er Senneset en trussel mot frihet og demokrati?
Ingeborg Senneset sitter i dag i styret i Norsk PEN – en organisasjon som påstår å forsvare ytringsfriheten. Men hvilken ytringsfrihet er det hun egentlig forsvarer?
La oss gå tilbake til en episode i 2015, og hva hun sa til en NRK-ansatt:
Ingeborg Senneset (@Ingeborgborg):
«Overrasket og bekymret over at NRK opphøyer Sandy Lunøe til «kritiker». Kritikere finnes – hun er konspiratoriker».
Her refererer hun til farmasøyt Sandy Lunøe, som våget å stille spørsmål ved vaksinering – et tema Senneset selv har behandlet med stor tyngde og autoritet i Aftenposten. Sennesets tweet fikk NRKs politiske kommentator Kyrre Nakkim til å reagere:
Kyrre Nakkim (@NRKkyrre):
«Synd om bruk av Lunøe ødelegger det budskapet vi formidlet, så selvkritikk på det. Men forsøk på å forklare skepsis».
«Derfor burde vi legitimt bedre hvorfor vi bruker Lunøe. For faktum er fortsatt at 1 av 5 ikke tar vaksinen. Hvorfor?»
Nakkim forsøker her å redde troverdigheten til NRK – men det er tydelig at Senneset utøvde press. Hun fikk en statsjournalist til å snu og beklage, etter én tweet. Det er ikke ytringsfrihet. Det er makt. Og det er et varsko.
Hva sier det om Sennesets rolle når en farmasøyt med faglig bakgrunn ikke får være kritiker, men avfeies som konspiratoriker – kun fordi hun ikke deler det dominerende narrativet?
En trojansk hest i norsk PEN
Hvordan kan en person som aktivt stempler fagfolk og utøver slik press, sitte i styret i en organisasjon som skal beskytte ytringsfrihet?
Dette er ikke forsvar av åpen debatt – det er portvokteri.
Det er derfor jeg sier: Vi er ikke ferdige. Ingeborg Senneset er på vei ut av Aftenposten, men hennes posisjon i Norsk PEN er uforenlig med organisasjonens mandat.
Ytringsfriheten må forsvares også når den utfordrer systemets foretrukne stemmer. Faktisk da først blir det reelt.
Det blir verre
Hvor troverdig var egentlig Sennesets formidling av mRNA-vaksinen?
Det er nå (nesten) allmennkunnskap at mRNA-vaksinen ikke reduserer smitte.
Likevel ble det formidlet som om den gjorde nettopp det. Samtidig:
– Det norske Legemiddelverket skrev hele tiden at man ikke visste om vaksinen reduserte smitte.
– Det europeiske legemiddelverket godkjente aldri vaksinen til bruk mot smitte.
– Pfizer innrømmet i EU-parlamentet at den ikke ble testet for smittereduksjon.
– Pfizer Norge sa til meg våren 2022 at de ikke hadde dokumentasjon på smittereduksjon.
Sandy Lunøe hevdet også at den ikke reduserte smitte – og fikk rett.
Men hva sa Ingeborg Senneset – som sitter i styret i Norsk PEN, og samtidig mente at NRK burde stenge ute Lunøe fra offentligheten?
Jo, hun misbrukte sin formidable spalteplass i Aftenposten og resten av Schibsted-systemet til å hevde at uvaksinerte helsearbeidere drepte pasienter:
«Omkring én av ti helsearbeidere i Norge er ennå ikke vaksinert. Og noen av de uvaksinerte har dessverre smittet videre. Det har ført til dødsfall».
Derfor har vi har ytringsfrihet
Gjennom historien har det ofte vært slik at mindretallet har rett, mens flertallet – konsensus – tar feil. Ikke sjelden fordi de har blitt lurt av et maktapparat. Og maktapparatet ser på mindretallet som en trussel.
I dette tilfellet representerte Senneset – i maktapparatet Norsk PEN – maktens vilje, mens Sandy Lunøe, som hun forsøkte å stenge ute, hadde rett.
Vi har ytringsfrihet for friheten sin egen skyld – men også for å sikre samfunnets utvikling. Hvis Senneset, i rollen som portvokter i PEN, stenger ute dem som utfordrer konsensus, stanser hun utviklingen.
Hun er en trojansk hest. Hun har sneket seg inn der ytringsfrihet skal forsvares – og bruker posisjonen til å gjøre det motsatte.
Vi er ikke ferdige
Det er mulig at Aftenposten så det: at Senneset ikke lenger er den influenseren hun engang var. Kanskje det er derfor hun ikke turte å risikere å ikke ta sluttpakken.
Kanskje vi som har skrevet om henne, avslørt henne, delt, og sendt dette til Aftenposten-redaksjonen, faktisk kan klappe oss selv på skulderen. Kanskje vi gjorde jobben som redaktørene ikke våget.
Hadde hun vært superpopulær hadde hun neppe tatt sluttpakken. Det er hun ikke lenger.
Vi er den røsten hun har forsøkt å kneble. Man kan godt synes synd på henne som nå mister jobben, men det er som nevnt irrelevant, fordi neste generasjon, ytringen, friheten, demokratiet er det viktigste.
Nå gjelder det å få henne bort også fra Norsk PEN. Hun hører ikke hjemme der.
Ingeborg Senneset har naturligvis tilsvarsrett.
Red.
