oss 150 kroner!
Dette er 153. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold, som Syria og Israel.
4. januar
USA og EU sa at de ikke ville oppheve sanksjonene mot Syria eller bidra til gjenoppbyggingen av Syria så lenge Assad er president.
Nå er Assad borte, men sanksjonene er ikke opphevet. Skyldes det at USA/NATO/EU krever at Russland må ut av Syria og evakuere militærbasene før sanksjonene oppheves? Det nye regimet i Syria har foreløpig ikke kommet med noe krav om at Russland må ut.
Seinere samme dag:
Uff, den LO-finansierte såkalte Tankesmien Agenda promoterer den russofobe fanatikeren og propagandisten Timothy Snyder. Det skal skje i Universitetets aula 28. januar. https://www.facebook.com/events/534928539540704/?acontext=%7B%22event_action_history%22%3A[]%7D
Seinere samme dag:
Jeffrey Sachs mener at USA prøver å bruke Taiwan mot Kina på samme måte som USA bruker Ukraina mot Russland, og han advarer taiwaneserne. Her i samtale med taiwanske Joannna Lei og sveitsiske Pascal Lottaz.
Seinere samme dag:
Robert Fico, Slovakias statsminister, forklarer årsaken til at han, i motsetning til den utakknemlige Jonas Gahr Støre drar til Moskva for å feire at det i mai er 80 år siden andre verdenskrig tok slutt.
5. januar
Ny podcast fra New York Times viser at USAs utenriksminister Anthony Blinken innrømmer at USA/NATOs væpning av Kiev økte kraftig i månedene før Russland invaderte Ukraina, nærmere bestemt fra september 2021 (væpningen begynte i 2014, om ikke før).
“Starting in September and then again in December, we quietly got a lot of weapons to Ukraine to make sure that they had in hand what they needed to defend themselves – things like Stingers, Javelins that they could us.” Fra vel 12 minutter.
17. desember 2021 ga Russland USA/NATO nok en sjanse til å slutte med det, men USA/NATO trappet opp ytterligere, samt at de fortsatte å insistere på at Ukraina SKAL bli med i NATO, noe de visste var og er en rød klut for Russland, og som de derfor fortsetter med den dag i dag.
Det finnes derfor ingen som helst tvil om at USA/NATO ønsket krigen, både da den begynte i 2014, da Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022 og nå, sjøl om det kan tenkes at de nå angrer på at de satte i gang det hele.
USA/NATO/EU, med norske regjeringer og storting, har med andre ord ingen rett til å klage på at Russland til slutt invaderte Ukraina. Desto større er deres ansvar for å få slutt på krigen. Men det eneste de gjør er å forlenge den, ved at politikerne konkurrerer seg i mellom, og med ‘journalister’ og ‘eksperter’, om å pøse flest mulig og tyngst mulig våpen inn i krigen. Rødt ble også med på dette. De er alle villige til å risikere ALT bortsett fra egne liv og egne penger.
Da Russland invaderte hadde det vært krig i Ukraina i nesten 8 år, en krig USA/NATO/EU helt åpenbart brukte for å svekke/skade Russland mest mulig. Det ble også sagt i klartekst av Rand Corporation i 2019. Og det skjedde etter en lang rekke advarsler fra Russland og ansvarlige mennesker i Vesten. Hvis vestlige ledere ikke hadde ønsket krigen hadde de rett og slett ført en annen politikk både da og nå.
Ikke tilgi dem, for de visste hva de gjorde. Jeg håper i alle fall at jeg heretter slipper å høre at Norges forsvarsminister Bjørn Arild Gram, Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg, Erna Solberg, Guri Melby, Sveinung Rotevatn og andre av samme elendige type sier at Russlands invasjon var uprovosert. Men det slipper vi nok ikke, kjenner jeg dem rett.
Seinere samme dag:
Jørn A. Sund-Henriksen som person kunne man bare ha ledd av hvis det ikke hadde vært for at Stortinget bruker ham som veileder i kritiske spørsmål om Russland og Ukraina, og at Nettavisens Gunnar Stavrum lar ham boltre seg med den ene spinnville uttalelsen etter den andre.
Henriksen driver også Nettavisens Ukrainapodden, der flere stortingsrepresentanter har vært gjester (Guri Melby, Peter Frølich, Ine Eriksen Søreide, Bjørnar Moxnes, Åsmund Aukrust og andre). Disse uttalelsene fra 2023 sier noe om kvaliteten på Henriksens tidligere ‘analyser’:
«Russerne rekker akkurat å feire før de må trekke seg ut av Bakhmut» (20. mai).
«Putin fremstår som svært svak nå. Russland er på randen av borgerkrig» (24. juni).
«Putin er svekket og det er bra for Ukraina» (25. juni).
«Den ukrainske strategien virker» (7. september).
«Kritisk for russerne ved flere frontavsnitt» (20. september).
Men enda verre er det at Sund-Henriksen er med i et internasjonalt samarbeid for å splitte opp Russland i 41 stater, som jeg viste her:
Siden Stortinget inviterer han av alle i Norges langstrakte land, må det være tillatt å spørre om det også er det egentlige målet med regjeringen/Stortingets politikk overfor Russland. I hvert fall er det sikkert at den politikken de fører passer godt med et sånt formål.
Overskriften «Russland knaker i sammenføyningene» fra 20. januar i fjor er naturligvis også ønsketenkning i retning av Henriksens våte drøm om å partere Russland. Det er i det hele tatt mange grunner til at han ikke bør tas seriøst. Men så er det altså det Stortinget gjør, ved å invitere ham. Også NRK, som har inviterte ham til «Debatten» et par ganger.
Nå påstår Henriksen at Ukraina «kom styrket ut av» fjoråret. Skal man le eller gråte? Denne mannen tar åpenbart sikte på å bli Norges Komiske Ali, eller Mohammed Said al-Sahhaf, «en irakisk diplomat og politiker. Han ble verdenskjent under invasjonen av Irak i 2003, i sin rolle som informasjonsminister under Saddam Hussein, og karrikert som Komiske Ali og Baghdad Bob (…) Under invasjonen av Irak i 2003 holdt han daglige pressekonferanser, der han stadig bagatelliserte krigens faktiske utvikling» – Wikipedia.
Det siste gjorde Mohammed Said al-Sahhaf for å lure irakerne til å tro at de kunne motstå USA og allierte lands invasjon. Henriksen har fått i oppgave, eller tatt på seg oppgaven, med å lure nordmenn, og særlig politikerne, til å tro at Ukraina er like ved å vinne krigen.
Men igjen, det tragiske er at Stortinget og norske medier bruker denne mannen omtrent som om han skulle være Oraklet fra Delfi. Hvordan kan det gå galt med sånne veiledere?
