oss 150 kroner!
Fra vareøkonomi til arbeidsøkonomi – del 2.
Dette er andre del av en serie på 6 deler som omhandler overgangen fra vareøkonomien, som forfatteren beskriver består av en kapitalistisk og en sosialistisk type, til arbeidsøkonomi. Artikkelserien er et sammendrag av bind tre som er under arbeid, i serien «Forandring» hvor bind 1 «Den store sammenhengen» og bind 2 «Kapitalens svanesang» har kommet ut tidligere.
Timeverk og produkt
Varer, tjenester og kapital kan ha tre uttrykksformer. Disse tre forskjellige uttrykksformene har eksistert lenge, helt siden man benyttet vakre skjell eller andre gjenstander som penger. Disse uttrykksformene er ikke noe nytt med vareøkonomien.
Den første målestokken er mengden arbeid som har blitt brukt i produksjonen. Timeverk er den mest vanlige målestokk for arbeid som er utført. Det kan måles på andre måter, som årsverk eller ved en nærmere verdivurdering av forskjellige typer timeverk, men la oss her holde oss til antall timeverk. Timeverk har to former. I det de utføres, har timeverkene form som levende timeverk. I det de er utført, overføres de levende timeverkene til varen, tjenesten eller kapitalen, og tar form som størknede timeverk. Det benyttes timeverk til uttak av råvaren, som så kan bearbeides gjennom flere ledd, som alle tilsetter levende timeverk, som samles som størknede timeverk når varen, tjenesten eller kapitalen er ferdig. Det ferdige produktet kan betraktes som summen av timeverkene de forskjellige leddene har tilført produktet. Timeverkene tilføres som levende timeverk under arbeidet med produktet, og blir til summen av størknede timeverk som produksjonen har nedlagt i varen. Summen av størknede timeverk i varen representerer derfor naturlig nok, produksjons- og salgsleddets verdivurdering av varen. Denne verdien kalles ofte for varens bytteverdi.
Det som blir produsert, og kan betraktes som en sum størknede timeverk, kan også betraktes som et antall fysiske varer, tjenester eller kapital. Det er selve den fysiske gjenstanden som er skapt jeg har i tankene her. Det hogges trær i skogen, som videre behandles på et sagbruk, og på andre produksjonssteder, og foreligger som ferdige møbler, vegger i hus, cellulose til papir eller isolasjon, og mange andre produkter. Disse produktene kan kvantifiseres, og kvaliteten på de fleste av dem kan måles.
Den virkelige økonomien i alle samfunn har til alle tider bestått av disse to komponentene. På den ene siden arbeidet, på den andre siden produktet – resultatet av arbeidet. Dette er ikke noe spesielt for vareøkonomien, men har vært sånn siden menneskene så dagens lys. Om arbeidet var storviltjakt, jordbruk eller fabrikkarbeid spilte ingen rolle. På den ene siden var det arbeidet, på den andre siden arbeidets resultat, la oss kalle det produktet.
Hvis vi ser på et samfunn, inneholder det en total mengde arbeid. La oss kvantifisere det som en viss sum levende timeverk utført i løpet av en periode. Ut av denne summen levende timeverk kommer et volum varer, tjenester og det vi kan kalle kapitalvarer (boliger, fabrikker, maskiner mv). Hvis vi tar summen av produkter og deler på summen av timeverk, får vi samfunnets produktivitetsnivå. Hvis vi tar summen av kvaliteten og intensiteten i alle samfunnets timeverk, og deler på antall timeverk, kan vi si vi får samfunnets timeverksekvivalent, et gjennomsnittlig timeverk. Hvis vi tar summen av alle produktene og deres kvaliteter, og deler på antall produkter kan vi si at vi får en produktekvivalent, et gjennomsnittlig produkt.
Hvis vi deler antall produktekvivalenter på antall tileverksekvivalenter for en gitt periode, får vi samfunnets gjennomsnittlige produktivitetsnivå. Disse betraktningene gjelder alle samfunn siden menneskene så dagens lys.
Forbrukerens verdifastsetting
Arbeid og forbruk er to gjensidig avhengig sider av den menneskelige virksomhet. Varene, tjenestene og kapitalen blir til gjennom arbeidet. Varene, tjenestene og kapitalen blir borte gjennom forbruket. Det skaper to forskjellige måter å verdsette varen på. Vi har allerede sett at en vanlig kvantifisering av arbeidet er antall timeverk. Sett fra arbeidets synspunkt er det antall timeverk brukt i et samfunn i en periode, som gir den skapte verdien i samfunnet, og antall timeverk medgått til den enkelte vare, som gir den enkelte vare verdi. Sett fra forbrukerens synspunkt er det annerledes. Da er det hvilken bruk forbrukeren har for varen som gir varen verdi. Sammenlign bruken for et glass vann når du sitter ved bredden av et drikkevann, med hvilken bruk du har for et glass vann etter en ferd gjennom en ørken., det er vanlig å kalle forbrukerens verdisetting av varen for bruksverdi. Varens verdi vil derfor være en sammensmelting av disse to formene for verdivurdering, til en verdivurdering.
Arbeidsøkonomi var vanlig i jordbrukets tidsalder
I jordbrukets tidsalder arbeidet de fleste i jordbruket. Føydalherrene, det vi kaller aristokratiet, forlangte gjerne at bøndene arbeidet så og så mange dager på godsherrens jord. Kirken gjorde ofte det samme. En bondegård drev gjerne med naturalhusholdning og var selvforsynt med det meste. Det lille som måtte skaffes utenfra ble handlet uten penger, slik at vare ble byttet mot vare. Det som var den viktigste verdien i dette samfunnet var de levende timeverkene. Det var de som var den viktigste handelsvaren. Hvis vi tenker oss slaveriet, er systemet der det samme. Dette er tidlige former for arbeidsøkonomi, definert ved at verdien følger arbeidskraften ikke produktet.
I vareøkonomien er dette forvandlet til at det arbeidende folket behandles som en vare. Lønns- og arbeidsvilkår beregnes ut ifra hva som er gjennomsnittlig vanlig for å opprettholde arbeidskraften i et land.
Penger som uttrykk for verdi
Det var flere utviklingstrekk i tidligere samfunn som ga behov for et felles uttrykk for verdiene. Dette felles uttrykket for verdiene ble løst gjennom en tredje vare – edelt metall, både i vekt og som mynt.
Særlig vokste behovet for penger i Europa fra 1200-tallet. Da var jordbruket, relativt sett, ferdig utbygd i Europa og skulle folk uten jord brødfø seg, måtte det skje utenfor jordbruket. Det medførte at byene vokste, og både nærhandel og fjernhandel vokste. Samtidig begynte etter hvert noen godsherrer å flytte til byene og leie ut jorda si. Disse godsherrene ville ha leie i form av penger, ikke i form av varer. Det samme gjaldt skatter til kongen og kirken. Utvikling av store handelshus som drev med handel i det fjerne Østen, bidro også til behovet for penger. Denne type utvikling førte til et voksende behov for penger, og med det et bytte av varer ved hjelp av penger. En kan si at veksten i varebyttet og pengebehovet vokste parallelt. Denne utviklingen førte til at varen overtok for arbeidet som den dominerende verdibæreren. Verdien ble uttrykt gjennom penger, og verdien av varen ble den dominerende verdien.
Produsentens verdisetting – bytteverdi
Produsenten måler varens verdi i det antall størknede timeverk varen inneholder. Antallet timeverk nedlagt i de forskjellige varene, danner utgangspunktet for å vurdere bytteforholdet mellom to ulike vareslag. F. eks. mellom en frakk, og stoff til frakker. Derfor kalles verdivurdering på dette grunnlaget for varens bytteverdi.
Forbrukerens verdisetting – to typer bruksverdier
La oss som Karl Marx gjør på første side i Kapitalen Bind 1, dele varenes og tjenestenes bruksverdi i to typer. Den ene typen varer kaller han magens bruksverdier, og den andre for fantasiens bruksverdier. Med magens bruksverdi, menes nødvendighetsvarer, varer og tjenester som menneskene er avhengige av for å kunne klare seg. Det kan være varer som:
- Nødvendig mat og klær
- Bolig
- Energi (varme og lys)
- Utdanning
- Helse
- Offentlig infrastruktur (kommunikasjon, vann og kloakk, mm)
Til varer som er dominert av fantasiens bruksverdi, som kan være fint å ha, hører:
- Statusvarer (mote- og merkeklær, reklamepåvirkninger mv.)
- Underholdning
- Turisme og opplevelser
- Knapphetsgoder (sentrale boliger i byer, utsiktstomter mv)
Dette utgjør to typer varer og tjenester. Før industrialiseringen virkelig skyter fart, er varene som hører til magens bruksverdi totalt dominerende. Det var kun aristokratiet som kunne unne seg varer og tjenester som hørte til fantasienes bruksverdi. Etter hvert som industrialiseringen skjøt fart, og folk fikk mere penger, ble varer og tjenester som ble dominert av fantasiens bruksverdi mer utbredt.
Varens verdi
Det er to synsvinkler på hvilken verdi en vare har. Det er produsentens, som ser på antall timeverk nedlagt i varen som varens verdi, så er det forbrukeren som vurderer hvilken nytte varen har i forbruket. Marx benevnte det første som bytteverdi, og det andre som bruksverdi. I en vareøkonomi, hvor verdien uttrykkes gjennom varen, møtes disse to måtene å sette verdien på, i varens verdi. La oss si at varen har et verdibilde. Et bilde som viser de to verdiformenes sammensetning og betydning for varens verdi. Verdien til alle varer og tjenester dannes av et blandingsforhold av disse to måtene å sette verdien på.
Påvirkning på bruksverdivurderingen
Bruksverdien bestemmes av kjøperens vurdering, en bestemmelse som kan påvirkes av svært mange faktorer. Den mest vanlige påvirkningen på bruksverdien kommer fra forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Når tilbudet er lavere enn etterspørselen øker påvirkningen på bruksverdien. Når en tilbyder har monopol skjer det samme, monopolisten struper tilbudet så bruksverdien øker. Dersom en vare er en knapphetsvare, øker bruksverdien. Med knapphetsvare mener jeg en vare som det av naturlige årsaker er lite av. Godt beliggende eiendommer, eller boliger i bestemte strøk av en by kan være eksempler på knapphetsvarer. Råvarer og naturressurser det er knapphet på, som olje osv. får på samme måte økt bruksverdi, og blir dyrere. Befolkningsøkning i et samfunn fører til økende etterspørsel etter tilgjengelige varer og tjenester, mens befolkningsnedgang vil ha den motsatte effekten. Bruksverdien påvirkes av mange andre forhold, reklame er et kjent middel som benyttes for å påvirke bruksverdien. Kjøp den leskedrikken, eller det klesmerket og du blir et nytt menneske, osv.
Dette er del to i en artikkelserie på seks deler med samletittel Fra vareøkonomi til arbeidsøkonomi.
Artiklene merkes med @arbeidsøkonomi.
