oss 150 kroner!
Hvem er gruppene som nå har tatt over Syria, og hvem nøyaktig er det som støtter dem?
Dagen etter at våpenhvilen med Hizbollah ble kunngjort 26. november startet de såkalte syriske opprørerne sin offensiv.
Men dette var ikke bare en isolert tilfeldighet. Ikke bare angrep krigere Syria fra nord, men to andre fronter ble åpnet samtidig, noe som viste tydelig koordinering.
Fra nordøst angrep de kurdiske syriske demokratiske styrkene (SDF).
Og fra sør var det en relativt ny gruppering som heter «Sørlige Operasjonsrommet».
Hvem var disse gruppene og hvem støtter dem?
Først, i nord, var det to grupper. Den første er «Den Syriske Nasjonale Hæren«, det omdøpte navnet på tidligere bestanddeler av Free Syrian Army, en samling militser, hvorav de fleste har blitt støttet direkte av USA.
Så er det Hay’at Tahrir al-Sham, det omdøpte navnet på Nusra-fronten, den tidligere Al Qaida-franchisen. Det er angivelig den sterkeste og største såkalte opprørsgruppen i Syria. Dens leder Abou Mohammed al Jolani, har suksessivt vært nestleder for Den islamske staten i Irak, grunnleggeren av Nusra-fronten i Syria, en avhopper til Al-Qaida som deretter omdøpte HTS til noe som er adskilt fra Al-Qaida. Dette er til og med innrømmet av mainstream media som i denne rapporten fra NBC:
Da Syrias grusomme borgerkrig brøt ut i 2011, sendte Abu Bakr al-Baghdadi, leder av Den islamske staten Irak (ISI), Jolani til Syria for å etablere Al-Nusra-fronten, en gren av Al Qaida. Konflikten deres eskalerte to år senere. Jolani avviste Baghdadis oppfordringer om å oppløse Nusra-fronten og slå den sammen med ISI for å danne ISIS. I stedet lovet han troskap til Al Qaida, som senere tok avstand fra ISIS. Nusra-fronten ble deretter Al Qaidas Syria-tilknytning og kjempet senere mot ISIS om overherredømme i kampen mot Assad.
Både HTS og SNA støttes direkte av Tyrkia
Tyrkia har åpenbart sine egne interesser, men som NATO-medlem er landet under ledelse av USA. Jolani er selv faktisk også en amerikansk ressurs. Her er Aaron Zelin, kronikeren til Takfiri-gruppen for det sionistiske regimets aktiva WINEP:
HTS og dets leder, Abu Muhammad al-Jolani, har forsøkt å få støtte fra USA og andre vestlige regjeringer de siste årene i et forsøk på å få seg selv fjernet fra terroristlistene. Selv om det ennå ikke har skjedd [dette skjedde dagen etter at denne teksten ble skrevet, red], møtte henvendelsen døve ører, i hvert fall under Trump-administrasjonen.
Zelin siterer et intervju med Frontline fra våren 2021 av den tidligere amerikanske spesialrepresentanten James Jeffrey, som bemerket at han hadde «engasjert seg med gruppen via bakkanaler mens han tjenestegjorde i president Trumps utenriksdepartement. Han bemerket også at Washington hadde sluttet å målrette Jolani i august 2018.» Etter hans syn var «HTS det minst dårlige alternativet av de forskjellige alternativene på Idlib, og Idlib er et av de viktigste stedene i Syria, som er et av de viktigste stedene akkurat nå i Midtøsten.»
I sitt lange intervju bemerket Jeffrey også at:
- Vi fikk Mike Pompeo til å gi en dispensasjon for å tillate oss å gi bistand til HTS.
- Jeg mottok og sendte meldinger til HTS.
- Meldinger fra HTS: «Vi vil være din venn. Vi er ikke terrorister. Vi kjemper bare mot Assad.»
- USA «støttet indirekte den væpnede opposisjonen».
- «Det var viktig for oss at HTS ikke gikk i oppløsning».
- Det var viktig «å sikre at ingen et sted i terrorbyråkratiet ville bestemme seg for å rette et skudd mot [Jolani]… det ville vært ille».
- «Vår policy var … å la HTS være i fred».
- «Syria, … er omdreiningspunktet for hvorvidt [det kan være] et amerikansk-styrt sikkerhetssystem i regionen».
- «Abraham-avtalen, … ble, … oppmuntret av det vi gjorde i Syria og andre steder».
- Og det faktum at vi aldri har målrettet [HTS] noen gang, det faktum at vi aldri har hevet vår stemme til tyrkerne om deres sameksistens med dem … «Det er akkurat som [Tyrkia] i Idlib. Vi vil at [Tyrkia] skal være i Idlib, men du kan ikke være i Idlib uten å ha en plattform, og den plattformen er i stor grad HTS. Nå er HTS en offisiell terrororganisasjon som er utpekt av FN. Har noen amerikansk tjenestemann klaget til [Tyrkia] om hva [de] gjør der med HTS? Nei».
- HTS «er det minst dårlige alternativet».
I nordøst i Syria er kurdiske krigere fra de syriske demokratiske styrkene en stedfortreder for USA, som okkuperer de syriske oljefeltene der. Amerikanske tjenestemenn omtaler denne delen av Syria som «eid» av USA med sin «lokale partner» SDF. USA har et lite antall tropper der og ser ut til å være avhengig av de rundt 100.000 kurdiske styrkene som gjør dem i stand til å stjele nesten all Syrias olje.
Sør i Syria dukket det opp en tilsynelatende ny gruppering. «Det Sørlige Operasjonsrommet», angivelig en sammenslåing av en koalisjon av sunni- og drusiske grupper, opprettelsen ble kunngjort 6. desember. Overraskende nok var de angivelig de første som nådde Damaskus. Ifølge rapporter ser disse krigerne ut til å være relatert til de tidligere Sørlige Operasjonsrommet-grupperingene opprettet av jordanske og amerikanske etterretningsbyråer.
CIAs hemmelige operasjon Timber Sycamore ble drevet fra Amman i Jordan og innebar overføring av våpen, inkludert fra Saudi-Arabia til det jordanske etterretningsbyrået for videre overføring til syriske opprørsgrupper. Byrået er kjent som GID – General Intelligence Directorate. Faktisk, som Salon rapporterte i 2016, «skapte CIA i hovedsak GID for å hjelpe til med å beskytte det jordanske monarkiet mot interne og eksterne trusler«. Krigere fra Det Sørlige Operasjonsrommet var de første som nådde Damaskus den 7. desember og kan ha vært involvert i det som ble dokumentert via videoopptak som har blitt blitt vidt spredd på nettet, der man ser væpnede krigere ta med seg et stort antall bokser fra den syriske sentralbanken.
Så alle fire av de antatt uensartede «opprørsstyrkene» ser ut til å være støttet direkte eller indirekte av USA, selv om noen (spesielt HTS/SNA og den kurdiske SDF) ser ut til å ha motstridende interesser på noen områder.
HTS-styrkene er kjent for å være morderisk og sekteriske, og flere bevis på dette dukket raskt opp. På et geopolitisk nivå hjelper de direkte sionistene med å fortsette folkemordet. La oss huske at sionistene har foretatt kontinuerlige angrep på Syria det siste året. «Opprørerne» så til og med ut til å kreditere sionistene for å ha støttet deres marsj mot Damaskus. I forkant av kunngjøringen av våpenhvile utførte de ytterligere angrep, som ennå pågår. Sionistene selv var ganske åpne om hvor nyttig det påståtte «opprøret» er.
– Fra Israels perspektiv isolerer opprørernes fremmarsj i Nord-Syria Iran og Hizbollah ytterligere, sa Avi Melamed, en tidligere israelsk etterretningstjenestemann og rådgiver for arabiske anliggender for statsminister Ehud Olmert.
Mange av våpnene Hizbollah brukte mot «Israel» i den siste krigen ble overført til dem via Syria, ifølge Marco Moreno, en tidligere senioroffiser i IOFs Human Intelligence Unit 504.
Den raske fremrykningen til HTS og SNA har blitt muliggjort av israelske angrep mot motstandsgrupper som støtter den syriske regjeringen.
I følge Melamed: «Dette pågående israelske presset, kombinert med opprørsoffensiven, svekker ‘motstandsaksen’ og utfordrer Irans hegemoniske ambisjoner«.
Den ekstraordinære hastigheten på slutten av Assad-regjeringen vekker alle slags spørsmål om hva som skjedde og betydningen av hendelsene.
Det er ingen overraskelse at «Israel», USA, Tyrkia og andre tilhengere av vestlig makt skulle feire, men den betydelige strømmen av positive utbrudd fra muslimer var kanskje mer overraskende.
Unnlatelsen av å fremheve geopolitikken i det hele og tilsynelatende gladelig akseptere takfiri-terroristers seier er urovekkende for dem som ser viktigheten av muslimsk enhet.
Mer vil sannsynligvis bli klart i fremtiden, men foreløpig kan vi si at det ser ut til at det ble oppnådd en avtale mellom Russland, Iran, noen Gulf-stater og USA. Dette tillot Assad-familien å gå ut med noen tilsynelatende garantier om en ordnet overgang, inkludert en ordre fra den syriske regjeringens side om at hæren skulle trekke seg, og forpliktelser fra deler av opposisjonen om å unngå plyndring og angrep på minoriteter, vanhelligelse av religiøse helligdommer og lignende. Avtalen skal også angivelig tillate Russland å opprettholde sin luft- og marinebase i Syria, men det er ikke klart hvordan det vil slå ut.
Den tilsynelatende støtten til den såkalte «revolusjonen» i deler av det muslimske samfunnet i Storbritannia og andre steder er en indikasjon på suksessen til propaganda og feilinformasjon, mye av den fra Vesten og den sionistiske enheten.
Til tross for utallige påstander, er det ikke sant at de palestinske væpnede fraksjonene motsatte seg Assad. Med unntak av Hamas politiske byrå mellom 2012 og 2020, støttet hver palestinsk motstandsfraksjon Assad inkludert PFLP, PFLP-GC, DFLP, PIJ, PLA, Liwa Al Quds og Fatah al-Intifada. Det er sant at elementer fra Hamas’ politbyrå (i Qatar – spesielt Khaled Mesh’aal), alltid var nærmere den qatariske/tyrkiske linjen og brøt med Assad fra 2012-20.
Imidlertid har den sionistiske enhetens målretting av Hamas-ledere vært spesielt basert på de som støtter motstandsaksen, fordi det er de som oppfattes som en trussel. Det mest åpenbare eksemplet er Yahya Sinwar. Noen av dem er fortsatt igjen. De som var i den skarpe enden av konfrontasjonen med det sionistiske folkemordet visste mer enn noen andre hvor mye deres forsyninger av våpen og annet utstyr var avhengig av Assads støtte.
Men det er også sant at Bashar al-Assad ble gitt gjentatte tilbud fra kong Abdallah av Saudi-Arabia og andre om å oppnå store personlige fordeler hvis han ga opp Palestina og Libanon, og kuttet båndene til motstandsbevegelsen. Han nektet. Selv frem til de siste dagene av sitt styre ga UAEs islamofobiske sionistdiktator Mohammed bin Zayed Assad et tilbud på vegne av USA om å kutte av motstandsaksen, mot at USA beholdt ham ved makten. Han nektet.
Han ble gitt slike tilbud fordi Syria var ryggraden i Palestina og den libanesiske motstandsbevegelsen, uten hvilke begge vil fra et logistisk perspektiv finne det svært vanskelig å komme seg. Våpnene, pengene og etterretningen som er avgjørende for å drive geriljakrigføring i betydelig skala krever statsstøtte, og Syria under Bashar var landbroen for alle disse forsyningene som nådde Libanon og Palestina. Det er derfor de ble flittig bombet av sionistene.
David Miller er tidligere professor i politisk sosiologi ved University of Bristol i England, han er en uavhengig etterforsker, kringkaster og journalist. Denne teksten ble først publisert på hans Substack «Tracking Power update«.
