oss 150 kroner!
Fra vareøkonomi til arbeidsøkonomi (4)
Dette er fjerde del av en serie på 6 deler som omhandler overgangen fra vareøkonomien, som forfatteren beskriver består av en kapitalistisk og en sosialistisk type, til arbeidsøkonomi. Artikkelserien er et sammendrag av bind tre som er under arbeid, i serien «Forandring» hvor bind 1 «Den store sammenhengen» og bind 2 «Kapitalens svanesang» har kommet ut tidligere.
Det å framstille en utvikling, blir litt som å skyte på et bevegelig mål. Det som skal beskrives er i stadig endring.
Den kapitalistiske vareøkonomien har utviklet seg gjennom tre faser, og er i begynnelsen av den andre perioden i fase 3. Det er litt varierende hvilke hovedprosesser som har vært den sterkeste drivkraften for endring i de forskjellige fasene. De ulike prosessene påvirker hverandre sterkt, for de er gjensidig avhengige av hverandre. Overgangen til en ny fase kan ofte ta litt tid, for at alle prosessene skal bli utviklet til det nivået, som gjør endring til en ny fase mulig.
Når det gjelder den vestlige kapitalistiske delen av vareøkonomien, starter den første fasen fra midten av 1700-tallet og varer til rundt1880. Den andre fasen starter fra 1880 og varer til 1980. Den tredje fasens første periode starter rundt 1980 og varer til rundt 2020. Den tredje fasens andre periode går fra 2020 og framover.
Kapitalistisk og sosialistisk vareøkonomi
Noe som kompliserer framstillingen, er at det enkelt sagt finnes to hovedformer for vareøkonomi. Den ene kan vi kalle den kapitalistiske vareøkonomien, den andre kan vi kalle den sosialistiske vareøkonomien. Disse to forskjellige formene for vareøkonomi har en del forskjellige utviklingstrekk, selv om hovedpunktene i utviklingsbanen har det meste felles.
Den første fasen
I de store handelshusene i Nordvest-Europa var det samlet store mengder kapital på private hender, da lønnsomheten i sjøhandelen avtok på 1700-tallet. Behovet for å tjene penger på det å eie kapital, uten å utføre noe konkret arbeid for pengene, var derfor veldig til stede. Det man kjente til fra jordbrukets tid, var at verdiene fulgte arbeidet, en arbeidsøkonomi. Jordeierne skaffet seg ekstra verdier gjennom omfordeling fra de som arbeidet på jorden. Bonden kunne for eksempel arbeide tre dager på sin egen jord, og tre dager på godsherrens jord. Fortjenesten til godsherren ble skapt gjennom en omfordeling av arbeid fra bonden til godsherren.
Det man hadde lært gjennom handelen, var at når man kunne anskaffe en vare til lavere kostnad enn andre, oppsto det en fortjeneste for dem som klarte det. En av veiene til å klare det var å produsere en vare med en mindre mengde arbeid enn tidligere. For å industrialisere, var samfunnet avhengig av at noen forutsetninger var modnet i denne første fasen. Under jordbrukets tid kunne mindre enheter som fyrstedømmer ofte være mer hensiktsmessig enn større land. Innføringen av vareøkonomi endret dette. Den forutsatte landegrenser med en stat. Innenfor landegrensene måtte det etableres en finansorganisasjon, et regelverk for regulering av markeder, standarder og andre forhold, og ikke minst utbygging av innenlandske transportveier og markedsplasser. Den første fasen starter forsiktig i 1750 med industrialiseringen av tekstilproduksjonen i England, men dette skulle lenge være den eneste industrialiseringen som var mulig, fordi forutsetningene nevnt over, ennå ikke var modnet. De fleste vestlige land i den kapitalistiske vareøkonomien var ferdig dannet rundt 1870, med Tyskland, USA og Italia sist ut. Utvikling av de nødvendige forutsetningene skjedde parallelt med nasjonsdannelsen. Denne første fasen regner jeg fram til 1880 i de vestlige kapitalistiske vareøkonomiene, og fram til 1930 i de østlige sosialistiske vareøkonomiene.
Industrialisering var avhengig av at ett produksjonssted kunne dekke et større eller mindre geografisk område. Industrialisering krevde spesialisering. For at samfunnet skalle få til dette, måtte det før industrialiseringen kunne begynne i større skala, gjøres grunnlagsinvesteringer i transportveier og markedsplasser innenlands. Til å begynne med prøvde man å få til dette ved hjelp av utbygging av kanaler. Fra 1820 og framover overtok jernbanen som det viktigste transportmidlet innenlands, og det ble igangsatt en storstilt jernbaneutbygging for å imøtekomme behovet for innenlandsk varetransport. Utbygging av denne infrastrukturen skulle prege den første fasens utvikling av produksjonen. Behovet for tungindustri og bevegelsesenergi ble stort. Stålverk og stålbearbeiding til skinnegang og togmateriell, og kull og dampkraft til bevegelsesenergi ble dominerende.
En annen nødvendig forutsetning for vareøkonomien var utviklingen av finanskapitalen. Et nasjonalt penge- og kredittsystem måtte på plass. I denne første fasen ble de fleste nasjonale sentralbankene etablert. Også gullstandarden ble etablert i de kapitalistiske vareøkonomiene i denne perioden. Med gullstandarden kom også kampen mot at det ble trykket mer papirpenger enn den gullbeholdningen man hadde. Begrepet fiatpenger oppsto for de papirpengene som ble trykket ut over det man hadde gullreserver til.
Fortjenesten i denne første fasen kom ikke fra raske forbedringer i produksjonen. Tvert imot krevde utbygging av transportveier, markedsplasser, stat, sentralbank osv. større investeringer enn den fortjenesten det var mulig å skape. Noe kapital til disse investeringene kom i den kapitalistiske vareøkonomien fra de oppsamlede private kapitalene, men hoveddelen i vest, og alt i de sosialistiske vareøkonomiene, kom fra omfordeling fra det arbeidende folket til kapitalen. Det ble ingen materielle forbedringer for det arbeidende folket i noen land i denne første fasen.
Denne epoken kalles den opprinnelige akkumulasjonen. Denne opprinnelige akkumulasjonen i de forskjellige land førte det arbeidende folket ut i stor fattigdom, og til tider hungersnød. I land med kapitalistisk vareøkonomi hvor det i den første fasen store private kapitaler, som stammet fra handel- og koloni virksomhet, tok borgerskapet som eide disse kapitalene gradvis kontrollen over staten. I land uten denne private handelskapitalen, var man avhengig av at staten selv kunne gjennomføre den opprinnelige akkumulasjonen. Den kunne gjørs ved at staten enten ble styrt av et aristokrati uten særlig kapital, eller gjennom en stat styrt politisk. For gjennomføring av en stat styrt av et aristokrati ble fascismen etablert. For gjennomføring av en politisk styrt stat, ble kommunismen/sosialismen etablert. Fascismen ble mer eller mindre gjennomført for dette formålet i noen land i Sør-Europa, men mislyktes i Øst-Europa. I Øst-Europa og senere Kina, ble kommunismen, dvs. en politisk styrt stat, benyttet til den opprinnelige akkumulasjonen for å skape vareøkonomiens infrastruktur. På den basis oppsto den sosialistiske vareøkonomien.
Den andre fasen
I den andre fasen som starter rundt, og varer i rundt hundre år til 1980 i de kapitalistiske vareøkonomiene, er utviklingen av produksjonen den toneangivende prosessen. Denne fasen er selve industrialiseringsfasen i både den kapitalistiske og sosialistiske vareøkonomien. Det skjer kraftige forbedringer i nær sagt alle sektorer av produksjonen, noe som danner grunnlaget for store fortjenester. Antall gjennomsnittlig timeverk per produsert gjennomsnittlig vare-enhet faller kraftig i perioden. Forbedringene skaper nok fortjeneste til både å forbedre lønns- og arbeidsvilkår, investere i utvidet og ny produksjon med gode fortjenestemuligheter, og til kapitaleiernes eget forbruk.
I denne perioden forbedres lønns- og arbeidsvilkårene til det arbeidende folket så mye, at det oppstår sektorer i samfunnet som ikke er basert på «magens bruksverdier», men på fantasiens bruksverdier. Forbruket utvikles sterkt i denne perioden. Underholdning (fotballklubber/idrett, litteratur, reiser mv.) får sin begynnelse fra slutten av 1800-tallet.
På kapitalsiden dominerer utviklingen av produksjonskapital, og av at den gamle hovedformen for kapital, jordbrukskapitalen, tilintetgjøres. Produksjonskapitalen har en voldsom vekst i denne perioden, og det samme har handelsvolumet. Handelsvolumet øker så fort at gullmengden (som penge- og kredittsystemet er bygget på i denne fasen) blir for liten til å følge med på den voldsomme økningen i transaksjonsmengden. For lite gull, og skjev gullfordeling mellom land etter første verdenskrig, fører til at det blir for lite penger til å gjennomføre alle transaksjonene man ønsker, noe som fører til den store depresjonen i mellomkrigstiden. En depresjon som også fører til at land begynner å forlate gullstandarden, og trykke penger uten gullreserver bak.
Overgangen til papirpenger uten gullreserver, peker fram mot neste fase. Denne andre fasen er produksjonskapitalens gullalder, og den private produksjonskapitalen vokser seg stor og mektig i de kapitalistiske vareøkonomiene. Den samme utviklingen skjer i de sosialistiske vareøkonomiene i denne fasen, men fordelingen av fortjenesten er ikke til private kapitaleiere, men gjennom staten til det byråkratiske sjiktet som leder staten, de såkalte apparatsjikene. I Kina er det en blanding av private kapitaleiere og apparatsjiker som sikrer seg fortjenesten i denne perioden, men det virker som en større andel enn i den øvrige sosialistiske vareøkonomien blir igjen i staten til statlige investeringer.
Fasen er også preget av byenes vekst, som medfører at produksjonen av formueskapital, som boliger og næringseiendom tar seg opp i løpet av fasen.
Denne artikkelserien fortsetter i morgen.
Artiklene merkes med @arbeidsøkonomi.
