oss 150 kroner!
Dette er tredje del av en serie på 6 deler som omhandler overgangen fra vareøkonomien, som forfatteren beskriver består av en kapitalistisk og en sosialistisk type, til arbeidsøkonomi. Artikkelserien er et sammendrag av bind tre som er under arbeid, i serien «Forandring» hvor bind 1 «Den store sammenhengen» og bind 2 «Kapitalens svanesang» har kommet ut tidligere.
Vareøkonomiens grunntrekk – fortjenesten
Fortjenestens hovedformer
I en vareøkonomi følger verdien, som vi har sett, varene og tjenestene. Fortjeneste i en vareøkonomi kan deles i to hovedformer. Den første formen for fortjeneste skapes når man i et samfunn kan produsere flere varer med samme mengde timeverk, eller noe som er det samme, kan produsere like mange varer med færre timeverk. Den formen for fortjeneste forutsetter forbedringer i vare- og tjenesteproduksjonen, slik at det i sum nedlegges færre timeverk i en vare enn tidligere. En slik type fortjeneste kan bli så stor, at hvis forbedringene går fort nok, til at kapitaleierne får fortjeneste så de kan utvide kapitalen, dekke sitt luksusforbruk, og også til at det arbeidende folket kan kjøpe flere varer.
Den andre formen for fortjeneste oppstår gjennom omfordeling i samfunnet. Den kan ha flere former. En utgjøres av forholdet mellom det arbeidende folks inntekter, og kapitaleiernes inntekter. Den enes brød, den andres død. Denne omfordelingen består av to hovedformer. Den ene er omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne gjennom forverring av lønns- og arbeidsvilkår, den andre er omfordeling skapt av prisøkning på varer og tjenester.
Karl Marx skriver i Kapitalen mye om merverdien. Han deler den i to hovedformer som han kaller absolutt og relativ merverdi. Den absolutte merverdien oppstår når det arbeidende folket får mindre lønn enn det arbeidet er verdt, og den relative merverdien oppstår når prisene settes opp, så varer og tjenester blir dyrere for det arbeidende folket. Til denne formen kan vi også regne det som betales i leie til formues- og finanskapitalen, som husleie og renter på lån. Merverdi innebærer en omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne. Det blir som når bonden i jordbrukssamfunnet måtte arbeide to dager i uken på godsherrens jord, bare at det nå er gjennom vareøkonomien det skjer.
Den andre formen for omfordeling er gjennom påvirkninger på bruksverdiene. Marx forklarer råvarenes verdi med grunnrente. Grunnrente oppstår på grunnlag av råvarenes bruksverdi. Råvarer det er mye av, for eksempel luft, får ingen verdi fordi det som regel er nok av den. Råvarer det er større knapphet på, f.eks. olje og gass, får langt større verdi enn det antall timeverk som kreves for å utvinne dem. Denne verdien utover det antall timeverk som er nødvendig for å foredle dem kalles grunnrente, som er en form for bruksverdi.
Det finnes et utall andre forhold som påvirker størrelsen på bruksverdien. Noen eksempler under:
- Knapphet eller overflod av varer
- Finanskapital er i dag en vare så å si uten produksjon, og verdien bestemmes av bruksverdien
- Markedsmekanismer
- Manipulering av tilbud og etterspørsel
- Kommunikasjonspåvirkning
- Statusinnhold – reklame
- Popularitetspåvirkning
- Økning av penge- og kredittmengden (inflasjon – kapasitet)
- Finansialisering – nytt mellomledd
- Verdistigning på kapital
- Økt vare- og tjenestesirkulasjon
I tillegg finnes det flere og flere varer hvor bruksverdien er totalt dominerende for varens og tjenestens verdi.
Fortjenestens virkemåte
Både timeverk (kostnader) og fortjenesten ligger i vareøkonomien skjult i varens verdi. Det er derfor ikke lett å se hvilken type fortjeneste som tas ut på en enkelt vare. Som regel er det en kombinasjon av flere former. Det vi har sett, er at i tider med rask forbedring, er det nok både til kapitaleiernes fortjeneste så kapitalen vokser, og til forbedring av det arbeidende folkets lønns- og arbeidsvilkår. I tider med stagnerende forbedringer, vil det bli større press på fortjeneste fra omfordeling. Det medfører at kapitaleierne må forsyne seg av inntekten til det arbeidende folket, dvs. øke merverdien, for å opprettholde sin fortjeneste. Det vil oppstå en nedadgående spiral for det arbeidende folkets lønns- og arbeidsvilkår.
Fortjenesteperioden
Til daglig er det mange som snakker om at kapitalismen er avhengig av en evig økonomisk vekst, noe som er en umulighet. Denne tanken oppstår på bakgrunn av hvordan fortjenesten fungerer i vareøkonomien. Vareøkonomien er bygd rundt et marked hvor selgere og kjøpere møtes. La oss si at det er 10 selgere av en vare, og det finnes 100 kjøpere. Alle kjøperne vil lete etter den selgeren hvor de får varen billigst. La oss si at en av selgerne har en produsent som gjør noen vesentlige forbedringer i produksjonen. Denne produsenten kan da selge varen til selgeren for en lavere sum enn tidligere, men tjene like, eller kanskje mer, enn tidligere. Selgeren som får varene fra denne produsenten vil bli i stand til å tilby varen til en lavere pris enn de andre selgerne, og kjøperne vil flokke seg rundt denne selgeren. Det tvinger de øvrige selgerne til å gå til sine produsenter for å få dem til å forbedre sin produksjon, eller øke merverdien fra sine arbeidere, slik at disse selgerne også kan sette ned prisen. La oss si at en av disse selgerne lykkes med å presse fram enda større forbedringer hos sin produsent. Da vil denne selgeren kunne underby den tidligere rimeligste selgeren, og de dyreste selgerne vil sannsynligvis bli utkonkurrert som selgere hvis deres produsenter ikke forbedrer sin produksjon. Dette medfører at fortjenesten bare kan opprettholdes i en viss tidsperiode innenfor dette systemet. Perioden fra en forbedring skjer, til alle andre har innført samme forbedring, og kjøperne har presset prisen ned. Denne perioden kaller jeg fortjenesteperioden.
Fortjenesteperioden påvirkes fra flere hold. Hvor god kommunikasjonsteknologien i samfunnet er, påvirker hvor fort forbedringer i produksjonen sprer seg blant produsentene. Regelverk med patenter på forbedringer er et viktig moment som påvirker denne hastigheten. Monopoler og hvordan markedet fungerer er viktig. Hvorvidt forbedringen har høye terskler for andre å innføre, enten teknologisk eller om de er kapitalkrevende, påvirker spredningen av forbedringen. Dagen datateknologi som fungerer best om et selskap har monopol på brukerne, spiller inn. Hastigheten til forbedringene i produksjonen er viktig, osv. At forbedringer bare gir fortjeneste i en viss tidsperiode, er vareøkonomiens bankende hjerte. Alle produsenter og salgssiden må stadig jage etter nye forbedringer, eller overføring fra det arbeidende folket via merverdi, for ikke å bli innhentet av konkurrenter og tape i konkurransen.
Dette jaget etter fortjeneste fungerer så lenge det er forbedringer i produksjonen, og dess større forbedringshastighet, dess bedre fungerer det. Når forbedringshastigheten går ned, og fortjenesten må skapes via omfordeling fra det arbeidende folket endrer dette systemet karakter. Fra å drive fram forbedringer i produksjonen, går det over til å drive fram stadig nye metoder for omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne. Jakten på fortjeneste uten forbedringer i produksjonen, vil presse fram stadige reduksjoner i lønns- og arbeidsbetingelsene til det arbeidende folket.
Vareøkonomien som planleggingsverktøy
Vareøkonomier har prøvd forskjellige planleggingssystemer, og forskjellige kombinasjoner. Hvis vi tar ytterpunktene, er de sosialistiske vareøkonomiene kjent for planøkonomi. Slik planøkonomi er politisk styrt, men det praktiske gjøres av et stort byråkrati. Femårs planene i Sovjet er jo relativt kjent. Det andre ytterpunktet forekommer i de kapitalistiske vareøkonomiene. Det er å la fortjenesten sørge for planleggingen. Timeverk og kapital dirigeres dit fortjenesten er størst. Det gjør den helt av seg selv, naturlig nok, da hele kapitalismens ide er å tjene mest mulig penger uten å arbeide for dem. Denne planleggingsmodellen har sin styrke i tider hvor forbedringene i produksjonen går fort, men den har samtidig sin svakhet når forbedringshastigheten avtar. Disse svakhetene forsterkes når fortjeneste fra omfordeling blir en dominerende fortjenesteform. Så i den kapitalistiske vareøkonomiens siste faser mister fortjeneste som planleggingsverktøy det meste av sin mening.
Kapitalen – kapitalens hovedformer
Kapital kan deles inn på flere måter. Jeg foretrekker en litt grov inndeling i samfunn med vareøkonomi, som gir mulighet for å måle utviklingen statistisk. Det blir som følger:
- Produksjonskapital
- Formueskapital
- Finanskapital
Produksjonskapitalen omfatter både produksjons- og tjenestevirksomhet. Kapital sysselsatt med distribusjon inngår for eksempel i produksjonskapitalen. Produksjonskapital kan foreligge i form fra aksjeselskaper til personlige selskaper. De viktigste formene for formueskapital er næringseiendom, boligeiendom og tomter. Så er det en del mindre omfattende former som kryptovaluta, kunst, smykker, samleobjekter mv. Finanskapital er i utgangspunktet lånekapital. Vi kan dele den i to former. Det er opptjent fortjeneste som lånes bort i en eller annen form, og det er kreditt i forskjellige former, som privat- og sentralbanker skaper ut av løs luft. Slik kreditt er sammenlignbart med det som ble kalt fiatpenger i gullstandardens tid. Fiatpenger var penger som var trykket uten dekning i noe gull eller gullreserver.
Kapitalformer varer ikke evig. Før år 1800 var jordbrukskapital, først og fremst i form av jordbrukseiendom, den dominerende kapitalformen. Jordbrukskapitalen kollapset i takt med vareøkonomiens framvekst og effektiviseringen av jordbruket på 1800-tallet, og var nesten borte som kapitalform rundt 2. verdenskrig.
Statlig og privat kapital
Det varierer mellom land med vareøkonomi, om kapitalen er statlig eller privat eid. I det som kalles kommunistiske land eller tidligere kommunistiske land, det jeg kaller sosialistiske vareøkonomier, har innslaget med statlig eie vært større enn i kapitalistiske land. Denne forskjellen i eierforholdet til kapitalen har historiske røtter og det har gitt en del forskjeller, men forandrer ikke på at alle landene er vareøkonomier og underlagt vareøkonomiens rammer. I dag er den statlige andelen i sosialistiske vareøkonomier ofte mindre enn den i kapitalistiske vareøkonomier.
Kapitalens volum
Kapitalens volum kan betraktes som det samlede antall timeverk som har medgått i dens produksjon, som er det samme som antall størknede timeverk nedlagt i kapitalen. Bokføringsmessig er vel anskaffelsesverdien det nærmeste man kommer dette, når det gjelder produksjons- og formueskapitalen. For finanskapitalen er volumberegning på basis av timeverk medgått i produksjonen uinteressant. Finanskapitalen er ren bruksverdi. Kapitalens volum kan også måles som mengden av fysiske gjenstander og kunnskap som inngår i produksjons- og formueskapitalen. For finanskapitalen er også denne måten å måle volumet på uinteressant. Begge disse måtene å måle på (samlede størknede timeverk og fysiske gjenstander), er vanskelige å gjennomføre i praksis.
Kapitalens verdi
De forskjellige kapitalformene får sin verdi i penger på forskjellig måte.
Produksjonskapitalen får først og fremst sin verdi på to forskjellige bruksverdimåter. Den ene måten er avhengig av fortjenesten den enkelte produksjonskapital skaper. Dess høyere fortjenestemargin, dess høyere verdi. Den andre måten skapes av etterspørselen etter produksjonskapitalen. Hvis det er stor etterspørsel (dvs. mange som vil kjøpe) etter produksjonskapital, stiger den i verdi. Hvis etterspørselen synker, vil verdien også synke.
Formueskapitalen får også sin verdi først og fremst fra bruksverdiformer. Hvis den generelle etterspørselen etter formueskapital øker, stiger verdien. En form for bruksverdi som ofte påvirker formueskapitalen er knapphet. Denne knappheten er den andre siden av hvor stor etterspørsel det er etter den enkelte formueskapitalen. Kunst eller kryptovaluta, er helt avhengig av forholdet mellom etterspørsel og knapphet. Antall nedlagte timeverk i en formueskapital spiller rolle for verdien, i form av størrelsen på et lokale, en bolig etc. Men ta en bolig i en by, som er bygd 100 år tidligere. Her er de aktuelle nedlagte størknede timeverk som ble brukt i byggingen forbrukt og avskrevet for lenge siden, både for en stor og en mindre bolig. Det som fortsatt gir boligen verdi, er dens bruksverdi.
Finanskapital, påvirkes kun av bruksverdiforhold. Renta angir finanskapitalens verdi. Renta påvirkes av forskjellige forhold. Det ene er den gjennomsnittlige fortjenestemarginen i samfunnet. I perioder med prisøkninger vil som regel den gjennomsnittlige fortjenestemarginen til produksjonskapitalen øke. Finanskapitalen, gjennom sentralbanken, vil da sikre seg andeler av denne økte fortjenesten, noe som gjøres ved at sentralbanken setter opp styringsrenta. Et annet forhold som påvirker renta, er forholdet mellom tilbud og etterspørsel av finanskapital. Særlig er tilbudssiden viktig for denne påvirkningen.
Denne artikkelserien fortsetter i morgen.
Artiklene merkes med @arbeidsøkonomi.
