Det er oss i dag en compano født

Den vestlige sivilisasjon er i ferd med å gå i oppløsning, etter at vi i 500 år har utsett oss selv til å forkynne budskapet om menneskenes vekst og utvikling. Om hvordan vi innretter oss. Både om moral for den enkelte, og for folket som helhet. Et budskap som bygger på det vi anser som åpenbart av «gud» – basert på tro.

Misjonsbefalingen – spredning av et budskap basert på en fortelling / narrativ som vi ikke har kunnet etterprøve. Naturstridig, og derfor vår erfaring fremmed. Uten å være basert på noe som for oss er kjent. Dette gjør det avhengig av mellommenn, for å overbevise, opprettholde og minner oss på det … i øyeblikk hvor tvilen melder seg. Dette er blitt gjort med bruk av makt og en rekke tvangsmidler. Både på kropp og sjel – med mye frykt og psykiske plager.

Vesten forførte og la det Globale Sør i lenker

Dog har det vært kilde til håp og trøst for mange.

Vi skal ikke underslå det – et håp som dog ikke har rot i virkeligheten; og derfor flyktig og gjenstand for en masse usikkerhet. Skiftende forestillinger. Som med alle fortellinger. Uansett hva de enn tar for seg.

Tro er del i en binær dynamikk – en fortelling, som finner sitt motstykke i tvil. En tvil som krever stadig oppmerksomhet, med bruk av energi for å kunne undertrykke og holde den på en armlengdes avstand. I et håp om å styrke troen – og ved å søke støtte hos de som tillegger seg autoritet i disse spørsmålene, og mener å vite noe om det. Slik blir tro tilført energi – ved hjelp av forhåpninger, og frykt for hva som vil skje hvis den forsvinner. Tro opprettholdes ved å få den bekreftet i omgivelsene, ved å gi den større utbredelse. Misjon. Ofte ved bruk av tvang. For ved å tenke at alle andre tror, så må det være noe i det. Å være alene med tvil blir ikke lenger en like stor trussel.

Her er vi ved noe av årsaken til vestens endelikt. Ved siden av det som i bibelen benevnes med mammon – begjæret etter makt, ære og rikdom – utøver vi i vesten rollen som forkynner. Ved å underlegge oss verden omkring oss. Og vi mente oss berettiget til det – for som det heter : gå ut og gjør alle til mine disipler. Det blir gjort i «guds» navn, og derfor for dem, «berettiget». Det ble gjort med en nedlatende holdning overfor dem som ble et offer for det. Alle disse, som ikke var i stand til å beskytte seg, ble utnyttet og undertrykket. Deres verdighet, evnen til å ivareta, og stole på seg selv og sine erfaringer ble tatt i fra dem. De ble ribbet til skinnet av en makt, som langt overgikk deres egen. De ble fratatt sin frihet og lagt i lenker – utnyttet som slaver. En giftig kombinasjon, dette – et umettelig begjær kombinert med bedrevitenhet. Rollen som forkynner. Det har forårsaket mye elendighet. Redsel og gru. Dette som i sum forklarer den vestlige imperialismens dypere natur. Det blir ubehagelig for oss å se det i øynene nå; i stedet for å representere det vi selv mente var det «gode», har vi i stedet langt på veg utøvd det «onde». En forholdsvis ny tanke, som sakte synker inn. Det blir vondt for oss å møte et globalt sør som etter hvert vokser seg sterke og selvbevisste nok til å si ifra.

New african / Utnyttelsen av det Globale Sør som slaver

Og dessverre, på tross av dette: Forkynneren – eller predikanten – sitter fortsatt i ryggmargen på de vestlige lederne, og utøves med uforminsket styrke. Og nå ikledd en ny drakt; ved bruk av ord som fridåm, demåkrasi ænd jumen raits. RBO / Rules based order. Hva nå enn det er. Uten å ha en moralsk begrunnelse, som står seg. Hulheten og det falske i den vekker avsky verden over. Doble standarder. Avslørt som det nå endelig er blitt. Et selvbedrag, eller bevisst løgn. Ja. Tiden er over og det er på tide med noe nytt. Utrolig nok er det fremdeles mange som tror på det. Verken evnen eller motet til å se det er foreløpig ikke til stede. Løgnen blir det som dominerer. Fortsatt. Uoppmerksomme og ufølsomme overfor alle de andre som vestens ledere fortsatt blir.

Utnyttelsen av det Globale Sørs ressurser

Vi benytter oss av fortellinger / narrativer som skjermer oss overfor sannheten, men det vil ikke kunne fortsette. Vi blir tvunget til å orientere oss i en annen retning. Venstre- høyre aksen gir oss ikke svarene, basert som de er på fortellinger med begrenset levetid. Fortellinger som etter hvert blir erstattet andre fortellinger.

Jeg hevder derfor at vegen videre ikke lenger beveger seg på det horisontale plan. Ved bruken av binære begreper, og fortellinger. Omskiftelige som de er. Se bare på partiet Rødt. Ingen ting av dette blir stående i det lange løp. Vesten trenger noe annet. Et grunnleggende skifte.

Mitt ståsted, tilvirket gjennom meditasjon i hele mitt voksne liv – og hvor jeg har hatt mine øyeblikk – er at vi i de gamle visdomstradisjonene, i sin opprinnelige form, finner det vi trenger for å orientere oss. I retning av noe annet. Bort fra de rådende fortellinger / narrativer – og til det som ligger bortenfor og som gjør oss til vitner til hele dramaet.

I historien nedenfor avslører Gautama Buddha narrativets binære natur: at et narrativ har i seg det forførende spillet mellom motsetninger, og at vi gjennom å identifisere med den ene av de to gjør oss fremmed overfor hvem vi. Og med det avstår fra å gjøre egne erfaringer, og stole på dem. Det gjør oss uselvstendige og ute av stand til å beskytte oss overfor de mange løgnene som fremføres.

Statue av Buddha

«En dag, tidlig på morgenen, satt Gautama Buddha stille i en hage med disiplene sine. En mann kom stille inn og ble stående i skyggen, han var en hengiven tilbeder av Lord Rama. Han hadde bygget mange templer over hele landet, og hadde viet mange år av sitt liv i Herren Ramas tjeneste. Han sang alltid Ramas navn og tenkte på Ramas storhet. Han var gammel og nærmet seg sine siste år. Selv etter mange år med dedikert åndelig innsats ble han ikke realiser/opplyst. Han ville vite sikkert om det finnes en Gud eller ikke? Da han hørte om den realiserte/opplyste Buddha, dro han til ham for å gjøre seg av med tvilen. Da han følte at ingen ville legge merke til at han snakket med Buddha, spurte han : «O du opplyste, vennligst fortell meg sannheten, og bare sannhet alene. Finnes det en gud?». Buddha, så med sin intuisjon at denne mannen var en hengiven tilbeder av Lord Rama ( kunne ha vært kristen). Så han så på mannen med alvor og sa «Nei, min venn. Det er ingen gud».

Buddhas disipler som var samlet der, var veldig lettet og glade over å endelig få vite sannheten om at det ikke finnes noen gud. De begynte alle å mumle seg imellom og delte det Buddha nettopp hadde fortalt. Hver gang en disippel hadde stilt dette spørsmålet til Buddha, ble han taus. Så de visste jo aldri hva som var sant. Hans ord spredte seg over hele byen, hele byen feiret dagen, da sannheten om at det ikke finnes noen gud ble fortalt dem, av den realiserte/opplyste. De var endelig fri fra ideene (narrativene) om helvete, himmelen og at noen er satt til å dømme deres handlinger. Det begynte å bli sent på kvelden, og nok en gang kom disiplene tilbake og satte seg rundt Buddha.

Det var en materialistisk innstilt mann der, som hadde vært ateist hele livet. Han hadde overbevist tusenvis av mennesker om at det ikke finnes noen gud. Han pleide å gå til prestene og de lærde og vant over dem i sine diskusjoner om gud. Også han begynte å bli gammel, og det oppsto en liten mistanke i ham. Han tenkte : «Hva om det er en gud? Er det ikke bortkastet gjennom hele livet å spre budskapet – «ingen gud» – hvis det finnes en gud»?. Denne tvilen tærte på ham, og han bestemte seg til slutt for å finne ut av hva som er sant, og oppsøkte den realiserte/opplyste. Han kom langsomt opp til der hvor Buddha satt, og spurte ham : «De sier at du er opplyst, vennligst fortell meg om det er noen gud?» Buddha visste at han var ateist (kunne ha vært kommunist) og sa med en fast stemme – som om han selv var overbevist om det: «Ja, det finnes en Gud». Buddhas disipler var igjen like forvirret. Så moralen i historien er denne: Tro på at det finnes en Gud eller tro på at det ikke finnes noen Gud er begge like meningsløse, man må innse sannheten i seg selv med flittig egeninnsats. Buddha hadde fortalt hver og en av dem hva de måtte vite for at de skulle bli styrket i sin søken etter sannheten – den innerste kjerne i seg selv». Som vi nå gir navnet communio.

Kjernen i julebudskapet viser oss en vei ut av dette. I form av metaforer vi kjenner. En forståelse som av kirken ikke er oss gitt, ved å vise til «åpenbaringen». En «åpenbaring» som har stått i vegen for dypere erkjennelse. Gjenstand for tro som virker undertrykkende på tvil, og hindrer oss i å gjøre egne undersøkelser. Derfor kan erfaringstradisjonene i øst være oss til hjelp, i det vi ser Lukasevangeliet i lys av de begreper som disse tradisjonene har gitt oss. Begreper – som ble til for å beskrive erfaringer man den gang har gjort. Dette er begreper som de nytestamentlige forfatterne har lånt. Siden Lukasevangeliet viser sin relevans gjennom å sammenholde dem med menneskelige erfaringer, blir det mulig å gjenetablere en dypere forståelse. En forutsetningen for å kunne ta de første skritt i retning av noe nytt, i det vi legger det gamle bak oss. Endelig. Og gjenfinner oss som en compano – og deltaker i communio. Compano er sammensatt av de to ordene con- (med) og‎ pānis (brød). Et ord benyttet av kommunistene i Italia som compagno for kamerat.

Å dele brødet

Lewis W. Hine : Italiensk arbeider ved New York State Barge Canal

Ordet communio er anvendt i Den katolske kirke for nattverden, og er et måltid til minne om Yeshua. En studie av teksten nedenfor, i lys av erfaringstradisjonene, viser oss at Yeshua er et speilbilde av den innerste kjerne i oss alle. Både «gode» som «onde». Communio er derfor fellesskapet, i hvilket vi deler brødet med våre søsken – som en compano. Julebudskapet er en metafor som viser prosessen i hvilket en virkelig og sann compano igjen trer frem.

Teksten er gjengitt nedenfor.

Lukas 1, 26 – 38.

Men i den sjette måned blev engelen Gabriel (angelos – utsending) sendt fra Gud (Theou Kyrios – det kraftfulle, som gir av seg selv) til en by i Galilea som heter Nasaret, til en jomfru som var trolovet med en mann ved navn Josef, av Davids hus, og jomfruens (parthenon – den guddommelige jomfrus tempel) navn var Miriam (usikker opprinnelse, men kan komme av de hebraiske ordene mara, som betyr opprørsk – og yam som betyr hav eller fremtid / slik jeg forstår det : en ustoppelig vilje til å gjøre oppbrudd, med nye perspektiver på fremtiden). Og engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset (chaire – vær glad), du benådede (charin – ren, og forløst fra forestillinger og alt av narrativer) ! Herren (Kyriou – det kraftfulle) er med deg; velsignet (kecharitōmenē – gjort rede til å ta imot) er du blant kvinner! Men hun ble forferdet over hans ord, og grunnet på hva dette skulle være for en hilsen. Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! for du har funnet nåde hos Gud (Theou Kyrios – den sterke, opprinelige årsak, som er seg selv og gjør oss sin væren bevisst); og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Yeshua (redningsmann). Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus (det vil si : Israel – de som medvirker sammen med El, den opprinnelige årsak / bevissthet bakom alt) evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme. Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til, da jeg ikke vet av mann? Og engelen svarte henne: Den Hellige Ånd (Pneuma Hagios – et pust av det vi helliger som mest, noe annerledes), skal komme over deg, og den Høyestes kraft (dynamis – evne til å forårsake naturlige fenomener) skal overskygge (episkiasei – kaste en skygge av herlighet) deg; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn. Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin alderdom, og hun, som kaltes ufruktbar, er nå i sin sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud. Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne; meg skje etter ditt ord! Og engelen skiltes fra henne.

Maria. Maleri av Elisabetta Sirani 1638-1665.

Jeg har her gjort et forsøk på å trenge inn i teksten og frigjøre den fra de forestillinger vi har fra før. Forestillinger som gjør den meningsløs og uten nytte for oss. Men med dette får den et helt annet og nytt innhold. Relevant som den med det igjen blir. Etter alle disse årene. Selv har jeg som sagt hatt enkelte øyeblikk, som gjør meg overbevist om det.

Jeg ser i teksten en parallell til hvordan terapeutiske prosesser virker. Prosesser som virker forløsende på bindinger og vår identifikasjon med fremmedgjørende narrativer. Alt dette som tar ifra oss bevisstheten om et naturlig, ekte og autentisk selv. I en stakket stund å befinne et no-mind, som de gjerne kaller det i østen. Og det etter at Yosef – det maskuline, aktive og løsningsorienterte i oss – trer tilbake. Dette som baserer seg på en uendelig rekke narrativer / fortellinger. I stedet lar vi det feminine i oss – Miriam – åpne seg for noe helt annet og dypere. Opprørsk – vidsynt, med et blikk inn i en fremtid så annerledes. Bortom det som tas for å være sant. Fri fra all løgn, og selvbedrag. Ved jevnlig å være i berøring med dette, vil vi kunne beholde et perspektiv, som – når vi beveger oss ute i verden – peker i retning av dette, ulikt det vi føler oss bundet av.

Budskapet som meddeles oss er at vi alle – både «gode» og «onde» – kan avkle oss det vi frem til nå har vært og gjenfinne vårt sanne selv. Nødvendig blir det å gjøre oss av med narrativene / fortellingene, og de mange bindinger de påfører oss. Våge å bryte opp, og se alt sammen med nye øyne. Fri fra de gamle «sannhetene». Følge vår samvittighet. Gjenreise vår verdighet og selvrespekt. Og forutsetningen er – avgjørende som den er – ved hjelp av det feminine i oss – å la oss gjennomstrømme av en noe annet. Dette som vi dypest sett alle er deltaker i, og som vi lar oss besvangre av ved å gjenopprette det – en annerledeshet. En annerledeshet som avspeiles i Yeshua. Så ulik alt det vi navngir og har begreper om, og som vi bevarer en intuitiv fornemmelse av ved jevnlig å være i berøring med.

AI generert

Og så kommer det uunngåelige spørsmålet, hvordan gjør vi det? For mange er svaret meditasjon. OK. Så absolutt. Men la oss finne et begrep som er mer kjent for oss her i vesten. Jeg tenker på det greske begrepet Proseuxomai, som er anvendt i Det nye testamentet. Dette blir oversatt til norsk med ordet å be. Men blir det riktig? Jeg mener nei. Det gjør oss til en tigger som ber om noe. Adskilt fra den som gir. Ved å anvende ordet på den måten opprettholder vi vår identifikasjon med de fremmedgjørende narrativene. Proseuxomai består av to ord, prós (bytte), og euxomai (å ønske). Foruten å bytte ut de ønsker som knytter seg til vårt ego, bytter vi også ut den som fremfører dem. Den som ønsker blir en annen. Den vi er av natur. Våre ønsker endrer karakter og avstemmes i forhold til vår deltakelse i communio. Vi erkjenner oss selv som en del av det.

Julebudskapet får et nytt og meningsfullt innhold. Radikalt og revolusjonerende som det er. Uten lenger å påtvinge eller undertrykke. Med ett blir en ny start mulig. For oss her i vest finnes det ikke lenger noe alternativ enn å bli en compano og gjenfinne vår plass ved bordet i et communio. Ved å være sammen om alt, og ta vare på hverandre.

Jørgen Chr. Thorkildsen

Psykoterapeut