oss 150 kroner!
Sangen om Olav Tryggvason 9
Drapet på Oles’ Buzina
«Argumenter og Fakta» 16.04.2020
«Fem år etter: Oles’ Buzinas mordere ennå ikke dømt».
Skrevet av Andrej Sidortsjik
Introduksjon, kommentarer og oversettelse ved dr. philos. Knut Erik Aagaard oktober 2024
Introduksjon
Som russikkyndig kan jeg rapportere fra russisk presse og nyhetsdekning. I Norge får vi høre at russiske medier lyver, men det kan jeg avkrefte med følgende belegg: I årene 2014 og 2015 var Ukraina den heteste poteten i russisk debatt. Det mest toneangivende debattprogrammet i russisk fjernsyn, på statskanalen som «alle» ser, og som nå heter «Kveldsdebatt med Vladimir Soloviev» hver søndag og tre hverdager i uken, og tilsvarende i mange andre debattprogrammer. I disse to årene var Ukraina hovedpost på programmet hver eneste gang. Deltakerne var de vanlige: professorer, journalister, sosiologer, statsvitere, øst-spesialister og vest-spesialister, politikere og ministre. Kjendiser av alle avskygninger. Skulle vi putte dem i to bokser (det bør vi jo ikke): Patriotene var vel i flertall, men dissidentene gjorde seg sterkt gjeldende.
Tenk deg et panel med en proamerikansk amerikaner som avskyr Putin, en europeisk ambassadør, en pro-russisk sosiolog fra Ukraina, en pro-ukrainsk statsviter fra Russland, en russerhater fra Kiev, en overlevende liberaler fra Jeltsin-tiden som mener Russland fortsatt er Sovjetunionen (og drømmer om EU) pluss fire-fem kjente og populære hurra-patrioter. Prime time nesten hver kveld i uken, substansielt innhold og temperatur på kokepunktet. Slik var det russiske presserommet disse årene: Høyt under taket og langt mellom veggene.
I disse debattene briljerte den (påstått) ultranasjonalistiske, men folkekjære antikommunisten Vladimir Zhirinovskij – Russlands beste taler og en glimrende analytiker, som en gang var på nippet til å bli russisk president for partiet han selv skapte tidlig på nittitallet (LDPR) – og den ildsprutende journalisten Oles’ Buzina, ukrainsk patriot fra Kiev, en av de få som sto seg godt mot Zhirinovskijs målbindende retorikk. Oles’ Buzina representerte millioner av pro-russiske ukrainere som så hvor det bar. Russland og Ukraina er to stater, var hans tese, men ett folk.
Buzina så hvor det bar og det gikk ham ille. Han fikk tre kuler i ryggen 16. april 2015 av to ukrainske nynazister, etter å ha utgitt boken «Det førkievske Rus’», som jeg forsøksvis har villet presentere i denne artikkelserien. Jeg leste boken da den kom og kontaktet forfatteren våren 2015, eksplisitt for å intervjue ham og skrive disse artiklene, som er mer aktuelle nå enn de var da jeg fikk ideen. Men så ble han død.
Slik minnes Oles’ Buzina i den velrenommerte russiske avisen «Argumenty i Fakty» på femårsdagen for mordet:
Fem år etter: Oles’ Buzinas mordere ennå ikke dømt.
Den 16. april 2015 ble det begått et mord på adressen Djegtarjovskaja-gaten nr. 58. To maskerte menn åpnet kl 13:20 ild mot en mann som døde på stedet av de skadene han var påført.
Den avdøde viste seg å være skribenten, journalisten og programlederen Oles’ Buzina. Han hadde tidligere fortalt at han mottok drapstrusler. Oles’ var en mann som alltid var litt i veien, men etter statskuppet i februar 2014 ble han et svært plagsomt irritasjonsmoment for de nye makthaverne, og særlig for nasjonalistene, som nå ellers hadde fått frie hender. Oles’ gikk som en isbryter tvers igjennom den nye offisielle ideologien – han protesterte mot EuroMaidan, han anså russere, hviterussere og ukrainere som ett treenig folk, han snakket om nødvendigheten av å styrke rettighetene for det russiske språket, og han tok til orde for en føderalisering av Ukraina.
«Bevisste ukrainere er mindre opptatt av å skape en ukrainsk kultur enn av å tilintetgjøre russisk kultur».
Seks år før statskuppet i Kiev 2014 advarte skribenten Oles’ Buzina: «Bevisste ukrainere er mindre opptatt av å skape en ukrainsk kultur enn av å tilintetgjøre russisk kultur». Disse ordene viste seg å være profetiske og avspeiler fullt ut dagens ukrainske innenrikspolitikk.
Journalist Oles’ Buzina, som ble myrdet i Kiev, hva huskes han for?
[Boksopplysninger: Buzina var gift og etterlater en datter. Han var utdannet filolog og historiker. Buzina arbeidet i flere år som journalist, blogger og programleder i TV. I 2015 søkte han avskjed fra stillingen som sjefsredaktør i Kiev-avisen «Сегодня» [«I dag»] på grunn av sensur utøvet av ledelsen i medieholding «Mediegruppe Ukraina». Buzina deltok i parlamentsvalget i 2012 for «Den russiske blokken», og kom på fjerdeplass med 8,22 prosent av stemmene for dette partiet. Buzina utga flere polemiske bøker av historisk-politisk karakter, for eksempel «Det førkievske Rus’» i 2014. Han deltok i debattprogrammer også i russisk fjernsyn.]
Etter EuroMaidan ble Buzina både av venner og fiender innstendig tilrådet å forlate landet. Men han forble i Ukraina og fortsatte å forsvare sine egne synspunkter i publikasjonene sine, noe som nå var blitt svært farlig. Umiddelbart før han ble myrdet, ble private opplysninger om Buzina publisert i databasen/drapslisten Mirotvorets. I denne nettressursen, som redigeres av det ukrainske Innenriksdepartementet, publiseres personopplysninger om dem som er oppført på listen over «Ukrainas fiender».
«Manson» og «Allah»
Ingen betviler at mordet som ble begått 16. april 2015 var politisk motivert. Forbrytelsen vakte en stormende reaksjon i den internasjonale offentligheten. Den ble fordømt av representanter for EU, USA, Russland og FNs generalsekretær Pan Ki-moon. Innflytelsesrike presseforbund og menneskerettsorganisasjoner, som «Journalister uten grenser» og «Human Rights Watch», gikk ut og krevde omhyggelig etterforskning av forbrytelsen. Den daværende presidenten i Ukraina, Petro Poroshenko, ble også nødt til å reagere. Han erklærte at denne forbrytelsen utgjør «en bevisst provokasjon», innsiktet på å «diskreditere det ukrainske folkets politiske veivalg». Poroshenko erklærte at det å oppklare drapet på Buzina var en æressak for myndighetene. Presidenten tok etterforskningen under personlig kontroll.
Mirotvorets – Fredsskaperen. En drapsliste med navn og adresser.
Hva er databasen Mirotvorets og hvem har bruk for den?
[Boksopplysninger: Databasen er dels en drapsliste som kan brukes av enhver forvirret nynazist i Ukraina til å oppspore og likvidere motstandere av regimet i Kiev, dels en ondsinnet propagandaressurs. Der publiseres personlige opplysninger som boligadresse, arbeidssted, telefon og portrett av folk som oppfattes som en trusel for samfunnet eller staten. For folk langt borte kan det være et adelsmerke å stå på listen, men for demokratiske aktivister i Ukraina kan det være livsfarlig. [Det står også nordmenn på listen. Det bør vi være oppmerksomme på nå i 2024, når flyktninger fra Putins uprovoserte fullskala invasjon jo får prioritert oppholdstillatelse i Norge]. Mange er allerede likvidert pr. april 2020, flere siden].
Versjonen til Anton Gerasjtsjenko, som opprettet nettressursen, også kalt innenriksminister Arsene Avakovs høyre hånd, om at drapet var «en provokasjon fra de russiske spesialtjenestene» ble ikke bekreftet. Etterforskerne, som en kort tid hadde frie hender, klarte å komme på spor av utøverne. Den 18. juni 2015 opplyste innenriksminister Avakov at to var arrestert mistenkte for drapet. Praktisk talt momentant ble det kjent at de arresterte var aktivister for de ytterliggående ukrainske høyregrupperingene.
Andrej Medvedko, som i etterforskernes versjon var den umiddelbare utøveren av drapet, er kjent i høyrenasjonalistiske kretser under tilnavnet «Manson». Medvedko var leder av det høyreradikale partiet Svobodas [Frihet] avdeling i Petsjerskij-bydelen i Kiev, og hadde dannet partiets mest radikale fløy, den nazistiske kjernegruppen «S-14». Manson var med i kamphandlingene under Maidan-perioden, og tok senere del i straffeoperasjonene i Donbass, som soldat for Innenriksdepartementets bataljon «Kiev 2».
«Manson» folkehelt: Oles’ Buzinas morder løslatt 2015. Foto: Korotka PRO, Kiev.
Denis Polisjtsjuk –med tilnavnet «Allah» –stilte som kandidat ved valgene til det ukrainske parlamentet i 2012, men ble ikke valgt. I 2014 tok han – i likhet med Manson – del i straffeoperasjonene i Donbass.
«Allah» hylles etter løslatelsen i 2015.
Allerede i 2015 lyktes det etterforskerne å fremskaffe tungtveiende beviser mot Medvedko og Polisjtsjuk. De ble for eksempel gjenkjent av lokale beboere som var vitne til drapet. Bilen som forbryterne flyktet i ble identifisert, og det ble fastslått at den var blitt fremskaffet av Medvedkos og Polisjtsjuks bekjente. Enn videre lyktes det etterforskerne å lokalisere forbryternes klær, som de kastet fra seg, og maskene som de bar. På maskene var det bevart DNA-spor, og ekspertisen påviste sammenfall mellom dette biomaterialet og DNA fra Medvedko og Polisjtsjuk.
I de følgende årene [sic] befattet etterforskningen seg med å få bekreftet de allerede innsamlede data. Myndighetene, som innledningsvis hadde erklært at oppklaring av mordet var en prinsippsak, mistet enhver interesse for saken. Representanter for de høyreradikale grupperingene, som ikke gjorde noen hemmelighet av at de anså Medvedko og Polisjtjsjuk for å være helter, gjorde med støtte fra folkevalgte i parlamentet hva de kunne for å hindre at de anklagede ble stilt for retten.
«På ordre fra myndighetene». Hvorfor ble ikke Oles’ mordere stilt for retten?
Retten er satt, men den går ikke».
Etter mer enn to år ble saken til Medvedko og Polisjtsjuk i november 2017 tross alt likevel oversendt til vurdering ved Sjevtsjenskij regionsdomstol i Kiev. Rettsforhandlingene, som begynte på nyåret 2018, ble fra starten trenert av påtalemakten. I sin tur forsøkte den presiderende dommer i regionsdomstolen Sjevtsjenskij, Jevgenij Sidorov, å trekke seg fra rettsforhandlingene, under henvisning til at han ble utsatt for press. Den 6. mai 2019 aksepterte domstolen at dommeren trakk seg, hvorved saken var avvist [fire år etter at mordet ble begått].
Imidlertid førte både Medvedko og Polisjtsjuk i mellomtiden frie menneskers liv, helt uten begrensninger i sin aktivitet. Medvedko var for eksempel i mai 2019 en skinnende stjerne under konflikten med de radikale i administrasjonen for et av Kievs kjøpesentre. I 2019 organiserte Medvedko en konsert med det nynazistiske bandet «Peruns Øks» [tilsvarende «Tors Hammer»]. Fra scenen fikk bandet fremført en hilsen av daværende statminister i Ukraina, Aleksej Gontsjaruk (med en fortid fra Zelenskijs «kontor»).
I Ukraina var det [i 2019] mange som knyttet håpet om sakens gjenopptakelse og en fellende dom til maktskiftet i landet. Det ble ansett at det for president Valdimir Zelenskij ville være prinsipielt maktpåliggende å sluttføre den mest omtalte forbrytelsen begått under motstanderen Poroshenkos presidentperiode. Disse forventningene ble ikke innfridd. Skjønt Zelenskijs gruppering hadde forsøkt å demonstrere i det minste en slags aktivitet i rettssaken om mordet på [journalisten Pavel] Sjeremeta [et annet av de mange og mye omtalte drap på pressefolk i Kiev], så viste Zelenskij enda mindre interesse for rettssaken mot Buzinas mordere enn Poroshenko hadde gjort.
Har noe endret seg med Zelenskij som president?
Dagen før femårsdagen for Oles’ Buzinas død stiller vi følgende spørsmål til hans mor Valentina Pavlovna Buzina: «Merker De noen endring i tilnærmingen til saken under de nye makthaverne?»
«Nei, ikke det spor. De har allerede utnevnt et tredje sett dommere. Vet De, for å være ærlig, jeg vet ikke lenger hvem jeg kan henvende meg til, hvem jeg kan snakke med om dette», svarer Valentina. «Det er smertelig å høre, til og med fra journalister, om Sjeremeta-saken, for Oles’ ble drept over ett år før ham. Om bare mordet var blitt oppklart da, eller enda bedre, om saken var blitt endelig sluttført .. Hadde det ikke vært for mordet på Sjeremeta, hadde jeg ikke hatt et slikt vanskelig forhold til journalister».
Hun fortsetter: «Nå møtes ikke dommerne på grunn av viruset [Covid]. De to siste rettsmøtene gikk jeg glipp av, for jeg lå på sykehuset. De har tatt helsen fra meg. Blodtrykket stiger. Det er vel både alderen og sorgen. Det siste rettsmøtet var i slutten av februar. Og så begynte karantenen. Og nå aner jeg ikke når det blir et nytt rettsmøte. Jeg har ikke noen tillit lenger. Jeg stoler ikke på myndighetene. Av pressen får jeg vite at disse to mennene, som er anklaget for mord, sitter i noen sånne offentlige utvalg og mottar lønn fra staten for sitt arbeid. Har noen tenkt på hvordan det er for meg, å sitte så lenge på disse rettsmøtene og bare se på disse folkene?»
Valentina Pavlovna Buzina sier at det eneste hun ber til Gud om nå, er at hennes sønns to drapsmenn skal få straff som fortjent. Det synes ikke å være andre å håpe på i dagens Ukraina, enn på Gud.
Valentina Pavlovna Buzina, moren til Oles’ Buzina, studerer sjokkskadd blodsporene etter sønnen.
Folkefiende og folkehelt
Som tidligere skuespiller i «Klubben for de glade og vellykkede», lærte den populære humoristen Vladimir Zelenskij svært raskt den nye politiske grunntonens spilleregler, hvor alle inndeles i Ukrainas «venner» og «fiender». Statens lover har ikke gyldighet for «fiender». Det spiller ingen rolle hvem det er, en skribent som var mot EuroMaidan eller en ung pike hvis eneste forbrytelse var at hun bodde i Gorlovka [henvisningen unnslipper oversetteren].
Grunnen til at Oles’ Buzinas mordere ikke er dømt for mord, er at de under rådende ukrainsk ideologi er «helter» som drepte en «fiende». Selve voldsutøvelsen mot skribenten er en demonstrativ henrettelse til skrekk og advarsel. Og nå sier nasjonalistene det rett ut til dem som henregnes blant Ukrainas fiender: «Med deg vil det gå som det gikk med Oles’ Buzina».
Det kan kanskje komme en tid da Ukraina vil minnes denne perioden med skam. Men det er ikke sikkert». Andrej Sidortsjik, 16.04.2020 «Argumenty i fakty», Moskva.
To mistenkelige personer.
Andrej Medvedko og Denis Polisjtsjuk på jobb i Kiev.
Andrej Medvedko er siden 2019 medlem av Samfunnsrådet for Ukrainas Nasjonale Antikorrupsjonskontor
(Wikipedia 21.10.24).
oooo0000oooo
I dette litt modale toneleie avrunder jeg her den sørgmodige sangen om Olav Tryggvason.
Ung maa Verden endnu være, Slektens Sagas lange Lære endnu kun dens Vuggesange og dens Barndoms Eventyr ..
Oktober 2024, Knut Erik Aagaard.
I denne serien om Russlands tidlige historie og dens moderne følger har jeg repetert litt og delvis nylest fra:
Buzina, Oles’: «Докиевская Русь» (Арий, Kiev 2014)
Cameron, Averil: «The Byzantines» (Blackwell 2006)
Christensen, Svend Aa. og Knud Rasmussen: «Russlands historie 1: Rigets oprindelse indtil 1689» (Politikens forlag, København 1992, 2. utg.)
Dzhakson, Tatjana N.: «Исландские королевские саги о восточной Европе. Тексты, перевод и комментарий». Российская Академия Наук, 2. korrigerte, utvidede og annoterte utg. Moskva 2012.
Gibbon, Edward: «The Decline and Fall of the Roman Empire» Origin of the Russian Monarchy (London 1776-
1778, her etter Everyman’s Library 1994, bind 5, side 585-601)
Kushnir, Ilja I.: «Архитектура Новгорода» (Соиздатель, Leningrad 1991)
Longworth, Philip: «Russia’s Empires» (John Murray, London 2006)
Miljukov, Pavel N.: «Очерки по истории русской культуры» (St. Petersburg 1896 etter siste og utvidede utgave Paris 1937, Haag 1964, nyutgitt av Progress, Moskva 1993)
Nansen, F.: “Nord i tåkeheimen» (Dybwad, Kristiania 1911)
Nestor: «Повесть временных лет» (Kiev ca. 1113/Асбука 1997 og annotert utg. 2024, St. Petersburg)
Nistad, Bjørn D.: «Ukrainas historie» (Vidarforlaget, Oslo 2017)
Norwich, John Julius: «Bysants’ historie» (Pax, Oslo 1997)
Odden, Per Einar: «Den hellige Olga av Kiev (879-969)» (www.katolsk.no/biografier/historisk/olga)
Odden, Per Einar: «Den hellige Vladimir av Kyjiv (956-1015)» (2008
(www.katolsk.no/biografier/historisk/vladimi1))
Odden Per Einar: «Den hellige Nestor» (2010 (www.katolsk.no/biografier/historisk/neskroen))
Platonov, Sergei, F: «Лекции по русской истории» (Petrograd 1917/Victory, St. Petersburg 2011)
Tjønn, Halvor: «Vikingenes Russland» (Saga Bok, Stavanger 2006)
Tjønn, Halvor: «Russland blir til» (Dreyer, Oslo 2015)
Sars, Johan Ernst: «Udsikt over den norske Historie» 1874 (etter samlede verker, bd.1, Gyldendal 1911)
Snorreson Munk, Odd: «Olav Tryggvasons saga», kompilert ca. 1190, på norsk ved Magnus Rindal
(Samlaget 1977)
Sturlason, Snorre: «Noregs kongesoger»: Eirikssønene, Håkon Jarl, Olav Tryggvason, Olav den Heilage. (Samlaget 1979)
Denne artikkelen er den niende og siste i denne artikkelserien.
