oss 150 kroner!
Kapitalismen ville måtte finne opp en avis som The Guardian, hvis den ikke allerede eksisterte, skriver Jonathan Cook. Og i sin tur ville The Guardian måtte finne opp en George Monbiot hvis han ikke allerede var en av spaltistene.
Jonathan-Cook.net, 18. oktober 2024
En lydversjon av denne artikkelen – lest av Matthew Alford – er tilgjengelig her.
Chris Hedges er vert for en veldig interessant diskusjon med Guardian-spaltisten George Monbiot, om hans nye bok om kapitalismen og dens moderne inkarnasjon, nyliberalismen. Monbiot ser med rette kapitalismen som en suverent «tvangsmessig, destruktiv og utnyttende måte for økonomisk organisering».
Nyliberalismen, observerer Monbiot, dukket opp som kapitalismens svar på sin største utfordring: demokrati.
Etter århundrer med kamp klarte befolkningen i vestlige land å vinne valg. Den kapitalistiske styringsklassen sto overfor et stort problem. Offentligheten forsøkte å bruke sin nyvunne politiske makt til å sikre andre rettigheter, for eksempel arbeidervern. Arbeidere organiserte seg i fagforeninger for å kreve en større andel av verdien av varene de skapte. Disse nye velgerne ønsket også en bedre livskvalitet, inkludert fri i helgene og ordentlige boliger, og et miljø fritt for industriell forurensning, som forgiftet (og fortsatt gjør) luften de pustet inn, maten de spiste og vannet de drakk.
Disse rettighetene betydde en iboende trussel mot maksimering av profitt – kapitalismens mål.
Nyliberalismen tilbød en løsning. Den forsøkte å gjøre kapitalismen usynlig for offentligheten ved å omformulere den til den «naturlige orden». I likhet med tyngdekraften ble den behandlet som «bare noe som var der, ikke noe som ble oppfunnet av mennesker», som Monbiot treffende uttrykker det.
«Skapere av rikdom» – milliardærene som utnyttere av det felles beste – ble omformet til sekulære guder. Enhver innblanding i det såkalte «frie markedet» – et marked som faktisk ikke var fritt i det hele tatt, men nøye rigget for å gagne en liten, monopolistisk rikdomselite – ble ansett som helligbrøde.
Et nettverk av tenketanker, i hemmelighet finansiert av milliardærene, ble etablert for å produsere en konsensus om kapitalismens uforanderlighet og velvilje – et budskap som ble entusiastisk forsterket av de milliardæreide mediene.
Sentralt i tillitstrikset, i hjertet av nyliberalismen, var antydningen om at enhver dissens, enhver grense satt for kapitalistklassens aggressive grådighet, ubønnhørlig ville føre til totalitarisme, til stalinisme.
Kapitalismen ble synonymt med frihet, innovasjon og selvutfoldelse. Å stille spørsmål ved kapitalismen var et angrep på selve friheten. Denne ideen lå i kjernen av det nådeløse angrepet på arbeiderbevegelsen, som akselererte i løpet av Thatcher-Reagan-årene på 1980-tallet. Fagforeninger ble presentert som en trussel mot økonomiens smidige virkemåte, mot vekst og mot «frihet».
Dette var også rundt den tiden den Trilaterale kommisjonen ble grunnlagt av en gruppe høytstående politiske embetsmenn i Washington, ivrige etter å ta opp et problem de definerte som et «overskudd av demokrati». Det er verdt å merke seg at den nåværende britiske statsministeren, Sir Keir Starmer, i all hemmelighet ble med i den trilaterale kommisjonen rundt 2017, mens han tjenestegjorde i Labours skyggekabinett. Han var en av bare to parlamentsmedlemmer – av 650 – som ble invitert til å bli medlem i den perioden.
Starmer personifiserer måten nyliberalismen har gjort parlamentarisk politikk irrelevant på. Britiske velgere, som amerikanske, har nå et valg mellom to hardbarkede fløyer av kapitalismen. Margaret Thatchers TINA-slagord – «Det finnes ikke noe alternativ» – har endelig båret frukter.
I praksis er vi alle nyliberale i dag. Enhver annen måte å organisere samfunnet på enn den vi har – som er avhengig av et løpsk forbruk, som krever uholdbar økonomisk vekst – har blitt umulig for de fleste å forestille seg.
På alt dette er Monbiots argument sterkt og klart.
Men jeg har et presserende spørsmål til denne kritikeren av kapitalismen: Er Guardian Media Group som Monbiot jobber for en kapitalistisk nyhetsorganisasjon eller ikke?
Monbiot har alltid forsvart avisen sin som eksepsjonell: den angivelig «hyggelige» konsernutgiveren. Han har fordømt alle andre medier like utvetydig som han fordømmer kapitalismen. Men han insisterer på at The Guardian er annerledes. Hvordan?
Hvis han har rett om kapitalismen, og det tror jeg han har, så er det vanskelig å forstå hvordan han ikke har kommet til den konklusjonen at The Guardian også er et produkt av kapitalismens tvangsmessige, destruktive, utnyttende måte å organisere seg på.
The Guardian er avhengig av bedriftsannonsering. Med andre ord, den må holde annonsørene fornøyde – det vil si annonsører som er innebygd i, og beriket av det kapitalistiske systemet.
Guardian eies og drives av et selskap, Guardian Media Group, som er knyttet til et kompleks av andre selskaper med økonomiske interesser, helt avhengig av suksessen til et kapitalistsystem som er drevet av forbruk og profitt. (Noen godtroende mennesker tror fortsatt feilaktig at avisen eies av en veldedighetslignende stiftelse i stedet for et aksjeselskap.)
At The Guardian er dypt forankret i Vestens kapitalistsystem gir derfor mening om hvorfor de tok en så sentral rolle i å ødelegge og sverte Jeremy Corbyn, den eneste lederen av et stort britisk parti i manns minne, som forsøkte å utfordre den nyliberale status quo.
Det gir mening hvorfor avisa så synlig bidro til å ødelegge Julian Assange, grunnleggeren av WikiLeaks som avslørte Vestens krig og ressurs-grafsende industrier, som ingen før ham. Han gjorde det ved å bringe frem klassifiserte offisielle dokumenter i dagens lys, som beviste den herskende klassens forbrytelser.
Det gir mening hvorfor The Guardian har vært så samvittighetsløst svak i å gi noen form for stemme til de millioner av briter, mange på venstresiden den angivelig representerer, som er sjokkert og forferdet over Israels folkemord på folket i Gaza, og den fullstendige medvirkningen fra den britiske og amerikanske regjeringen.
Det gir mening hvorfor The Guardian har vært en heiagjeng for en helt unngåelig krig i Ukraina, utløst av NATOs tiår-lange ekspansjon, stadig nærmere Russlands grense til Ukraina, til tross for Moskvas protester. Det var et trekk som vestlige eksperter for lenge siden advarte om ville signalisere til Russland at Vesten søkte konfrontasjon, ville erodere Kremls tillit til at prinsippet om kjernefysisk avskrekking kunne opprettholdes, og til slutt var nødt til å fremprovosere en like voldelig reaksjon.
Det gir mening hvorfor The Guardian har gitt offentlig støtte til bekymringer om en truende klimakatastrofe, samtidig som de aktivt fyrer opp under selve forbrukervanene og forventningene som gjør det umulig å redusere CO2-nivået.
Og til slutt gir det mening hvorfor The Guardian jobber så veldig hardt for å utgi seg selv som en unik venstreorientert og progressiv publikasjon. Ved å gjøre det har The Guardian blitt kapitalismens sjefstjenerinne.
Når en genuint venstreorientert partileder dukker opp, slik Corbyn gjorde, kan The Guardian maltraktere ham eller henne mye mer effektivt fra venstre enn aviser som Daily Telegraph og The Daily Mail kan fra høyre. Det tverrpolitiske angrepet på Corbyn viste seg å være langt mer overbevisende og troverdig enn om det hadde blitt utført utelukkende av høyreorientert presse.
På samme måte med kriger. Hvis The Guardian støtter den siste krigen – som den alltid gjør – så må disse krigene være en god ting, fordi venstresiden og høyresiden er enige. Den høyreorienterte pressen kan selge krig til sine lesere på grunnlag av «terrortrusler» og et «sammenstøt mellom sivilisasjoner», mens The Guardian kan selge den til leserne på grunnlag av «humanisme» eller behovet for å velte den siste «nye Hitler».
Det kapitalistiske systemet trenger et medieselskap som The Guardian, om ikke annet for å stoppe en virkelig uavhengig, virkelig antikapitalistisk og virkelig antikrig-avis fra noensinne å få fotfeste i det offentlige rom.
Dette er også grunnen til at The Guardian har vært så sentral i bestrebelsene på å oppildne frykt for «populisme» – både høyre- og venstrevarianter – og «falske nyheter» på sosiale medier. Den sverter den progressive, antikapitalistiske, antikrig-venstresiden som diktator-forsonere, folkemord-tilhengere og antisemitter, like entusiastisk som den fordømmer den hvite overlegenheten til den trumpske høyresiden. Avisen utmerker seg i denne, sin egen spesialiserte form for desinformasjon.
Noe som bringer oss tilbake til Monbiot.
Jeg har skrevet mange artikler gjennom årene som kritiserer Monbiot. Og hver gang jeg gjør det, blir jeg oversvømt med kommentarer om at dette er nok et eksempel på at venstresiden spiser venstresiden, på sure oppstøt, på scoring av billige poeng.
Noe som er å bomme helt på poenget.
Dette handler ikke hovedsakelig om Monbiot. Det handler om hans funksjon i en kapitalistisk økonomi – og hvordan han bidrar til The Guardians rolle med å undergrave en antikapitalistisk, antikrig-venstreside. Monbiot trenger ikke å forstå funksjonen han spiller for å fortsatt spille den. Faktisk tyder alt på at han er helt blind for sin funksjon.
Den fremhever også hvordan vi, den progressive venstresiden, er fanget i en felle som kapitalistklassen har konstruert for oss. Monbiots bok om nyliberalisme, hvis hans intervju med Hedges er noe å gå etter, er utvilsomt utmerket. Og fordi det er utmerket, vil den vinne Monbiot flere tilhengere, og mer status på venstresiden. Noe som vil gjøre ham enda mer nyttig for The Guardian for å bevise sin venstreorienterte legitimitet.
Monbiot har ikke hovedskylden for det. Vår godtroenhet som lesere, som kritiske tenkere, er det.
Joe Biden sa den stille delen høyt, og innrømmet for mange år siden at USA ville ha måtte finne opp Israel hvis det ikke allerede eksisterte.
Det han mente var at Israel tjener en funksjon som gagner Washingtons eliter: som et forkledd amerikansk hangarskip i Midtøsten; som lynavlederen for protest når Vesten projiserer sin voldelige makt inn i den oljerike regionen; som katalysator for å fyre opp under etniske og sekteriske splittelser som har forhindret konsolideringen av en sekulær arabisk nasjonalisme; som den bibelsiterende koloniale Hegemonen som har oppildnet til en islamsk fundamentalisme for å speile Israels jødisk-sionistiske fundamentalisme; og som en forsikring, slik at amerikanske politikere kan sverte innenlandske kritikere av landets Midtøsten-politikk som antisemitter.
På samme måte ville kapitalismen måtte finne opp en avis som The Guardian, hvis den ikke allerede eksisterte. Og i sin tur ville The Guardian måtte finne opp en Monbiot hvis han ikke allerede var en av spaltistene.
The Guardian er kritisk viktig for nyliberalismens innsats for å opprettholde kapitalismens legitimitet ved å gjøre den usynlig. Den gjør det ved å antyde at kapitalismens rettferdighet er så ubestridt at den nyter universell politisk støtte. I mellomtiden trenger The Guardian George Monbiot slik at den kan demonstrere for venstresiden at alle sider får en plattform, at den frie pressen virkelig er fri, at det ikke er behov for større pluralisme.
Det faktum at Monbiot har skrevet en bok som kritiserer kapitalisme og nyliberalisme er et annet av systemets store paradokser. Men dessverre er det et paradoks som The Guardian, og kapitalismen, ikke bare kan romme, men bruke som våpen mot venstresiden.
Hvis dette er vanskelig å akseptere, tenk på klimakatastrofen. The Guardian er sannsynligvis det mest frittalende konsernmediet om dette emnet – selv om det riktignok er en veldig lav standard. Mange lesere er absolutt forpliktet til å støtte The Guardian økonomisk hver måned på grunn av dekningen av en klimakrise som allerede er over oss. Og likevel er Guardian Media Group innebygd i et system for promotering av forbruk – av flyreiser til paradisiske destinasjoner, og av luksusbiler – som gir næring til nettopp den klimakatastrofen The Guardian visstnok slår alarm mot.
Med andre ord, den propaganderer for selve forbruksmodellen som den også advarer oss om ødelegger planeten vår. Det fungerer fordi mennesker har en veldig stor kapasitet for kognitiv dissonans*, for å romme to motstridende tanker samtidig. Det er nettopp derfor propaganda er så vellykket, og hvorfor vi utgjør så dårlige kritiske tenkere med mindre vi utøver denne evnen som en ekstra muskel.
*( Kognitiv dissonans er en ubehagelig tilstand som antas å oppstå som følge av kognitiv konflikt. Begrepet stammer fra den amerikanske sosialpsykologen Leon Festinger, som fra 1950-tallet utforsket slike kognitive konflikter og de effekter slike konflikter har på oppfatninger, meninger og holdninger. Festinger hevdet at i de tilfeller der tanker/kunnskap, innstillinger eller handlinger ikke stemmer overens, vil det oppstå en konflikt som resulterer i ubehagelig aktivering, en dissonanstilstand. Kilde: snl.no. O.a.)
Monbiot er like mye et offer for denne menneskelige tendensen til kognitiv dissonans som alle andre. Faktisk virker han ekstremt sårbar for det.
Som jeg har bemerket i en tidligere artikkel, har Monbiot vært en konsekvent åpen forkjemper for Vestens endeløse kriger, tilsynelatende uvitende om det faktum at de er integrert i kapitalismens forsøk på å rasjonalisere støvsuging av enorme pengesummer for å berike eliten gjennom krigsindustrien, i stedet for å ta vare på befolkningen, og at disse krigene har en uoverskuelig kostnad for miljøet, som ødeleggelsen av Gaza og nå Libanon bør understreke.
Som jeg skrev for to år siden:
«Monbiot har en hengiven fromhet i det som burde være to helt inkonsekvente posisjoner: at britiske og vestlige eliter plyndrer planeten for selskapenes vinning, immune mot katastrofen de påfører miljøet og uvitende om livene de ødelegger hjemme og i utlandet; og at de samme elitene kjemper gode, humanitære kriger for å beskytte interessene til fattige og undertrykte folk i utlandet, fra Syria og Libya til Ukraina, folk som tilfeldigvis bor i områder av geostrategisk betydning.
På grunn av jerngrepet om Storbritannias politiske prioriteringer, konstaterer Monbiot, er det ingenting av det konsernmediene forteller oss som bør bli trodd – bortsett fra når disse prioriteringene er relatert til å beskytte folk som står overfor hensynsløse utenlandske diktatorer, fra Syrias Bashar al-Assad til Russlands Vladimir Putin. Da bør mediene bli trodd absolutt».
Men verre, Monbiot er ikke bare godtroende. Han har vært konsernmedienes mest effektive angrepshund mot antikrig-venstresiden.
Han har brukt mye av sin tid og energi på å patruljere venstresidens diskurs og sverte dens mest langvarige frontfigurer, fra Noam Chomsky til avdøde John Pilger.
Han har stemplet begge for å «bagatellisere folkemord» i minst to spalter, for deres spørsmål ved hva Vestens «humanitære kriger» egentlig handler om. Og han gjorde det samtidig som han hevdet å være for opptatt til å ta seg tid til å skrive en spalte om den årelange torturen og skuerettssaken mot Assange, for å ha drevet journalistikk om Vestens krigsforbrytelser.
Vestens siste «humanitære krig» – Israel som angivelig «forsvarer seg» gjennom folkemord mot det palestinske folket som de krigersk har okkupert i flere tiår og hvis landområder de har stjålet – har vært spesielt vanskelig å selge for selskapsmediene. Men det var nettopp der vi var nødt til å ende opp, ved å ignorere – eller enda verre, ugyldiggjøre – stemmene til personer som Chomsky og Pilger, som prøvde å vise oss det større bildet av hva disse krigene egentlig handlet om.
Og Monbiot tjente nettopp den rollen i The Guardian med å ugyldiggjøre dem.
Les hans nye bok om kapitalisme hvis du trenger det. Ta til deg lærdommene. Men husk at den største er denne: Monbiot kan ha rett om kapitalismens ondskap, mens han selv er grundig medskyldig i dens ondskap.
Denne artikkelen er fra forfatterens blogg, Jonathan Cook.net.
Capitalism’s In-House Critic: Hedges’ Monbiot Interview
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Jonathan Cook er en prisbelønt britisk journalist. Han var basert i Nasaret, Israel, i 20 år. Han returnerte til Storbritannia i 2021.Han er forfatter av tre bøker om Israel-Palestina-konflikten: Blood and Religion: The Unmasking of the Jewish State (2006), Israel and the Clash of Civilizations: Iraq, Iran and the Plan to Remake the Middle East (2008) og Disappearing Palestine: Israel’s Experiments in Human Despair (2008). Hvis du setter pris på artiklene hans, kan du vurdere å tilby din økonomiske støtte.
