oss 100 kroner!
Flatt som ei pannekake, pleide vi å si om Danmark og andre områder som er uten «fjell og dalar», da jeg var barn og ungdom.
Sånn er faktisk store deler av Europa. I alle fall de delene av Europa jeg har reist siden mai, i Estland, Litauen, Latvia, Hviterussland og Ungarn. Og Slovakia, inntil jeg tok bussen fra Bratislava til Poprad som ligger lenger øst, bak et fjell og nær grensen mot Polen, med Tatra-fjellene imellom.
«No ser eg atter slike fjell og dalar», tenkte jeg etter hvert som bussen beveget seg oppover og mens gradestokken krøp nedover. Der var det langt brattere enn i Bratislava. Og så kom regnet, for første gangen siden jeg reiste hjemmefra, mens jeg ble sittende med hjertet i halsen i bussen der jeg satt ved vinduet, med avgrunnen på høyre side, i blant flere hundre meter nedenfor.
Frykten ble ikke mindre av skilter som varslet om svakt veidekke i ytterkanten mot avgrunnen. Det holdt meg våken, om ikke annet, mens jeg undret meg over at jeg ble så skremt av noe jeg hadde opplevd så mange ganger i Norge. Men det er en del år siden nå. Og det at jeg var langt hjemmefra bidro nok til angsten.
Men først tilbragte jeg to dager i Bratislava, som grenser både til Ungarn og Østerrike, der jeg, som i Budapest, nøt godt av gratis kollektiv-transport, fra og til Hotell Modena, som lå i utkanten av byen. Denne byen ble høydepunktet for meg på denne turen, sjøl om jeg også opplevde noe som ikke var oppløftende der.
I Slovakia var det generelt bedre engelsk-kunnskaper blant folk, men først og fremst blant de unge, som er de man hovedsaklig treffer som servitører og hotellresepsjonister.
Jeg spurte en kvinnelig servitør, ca 22 år, i Bratislava om hvordan drapsforsøket på statsminister Robert Fico hadde påvirket Slovakia og slovakerne. Det var ikke så mange gjester å betjene på KGB bar, som baren het, så jeg så mitt snitt til kanskje å få til en god samtale. Hun svarte at det ikke hadde hatt noen virkning.
Jeg ble overrasket og ante at hun ikke liker Fico, siden hun svarte på den måten. Jeg spurte på nytt og hun sa faktisk at det hadde vært bedre hvis Fico hadde blitt drept! Hvorfor, spurte jeg? Hun svarte kort og godt at hun mener at han er et dårlig menneske, «a bad person».
Det er sikkert mye den slovakiske servitøren vet om Fico som jeg ikke vet, så jeg spurte hva som er «bad» med ham. Men da himlet hun med øynene og forsvant.
Jeg ble tankefull og sammenlignet med Norge. Her er det et stort flertall som ønsker en annen statsminister enn Jonas Gahr Støre. Men jeg kan ikke tenke meg at det er mange som ønsker ham drept.
Men hva om Støre hadde blitt utsatt for et attentat og så vidt hadde unngått døden, som Fico og Trump, som ikke fikk mer enn et streifskudd? Da tror jeg likevel at en del nordmenn kunne ha svart omtrent som den slovakiske servitøren, ikke gjennomtenkt og prinsippielt, men instinktivt på basis av misnøye de bærer på av forskjellige årsaker. Etter at Trump ble forsøkt drept var det faktisk nordmenn som sa at de var skuffet over at attentatmannen ikke lyktes. Det skyldes nok den ensidige propagandaen mot Trump i norske medier siden 2016.
På den andre siden er Norge ikke så polarisert som Slovakia, der det var hatsk stemning før Fico ble skutt og der det finnes en rekke opposisjonsmedier (på godt og vondt). Samt en utenrikspolitisk opposisjon i nasjonalforsamlingen.
Jeg opplevde nesten det samme dagen før, men ikke så ekstremt. Jeg hadde planer om å barbere meg og klippe håret før jeg dro fra Norge. Men så tenkte jeg: hvorfor ikke gjøre det i Budapest? Det ble ikke til at jeg gjorde det før jeg kom til Bratislava.
Barberen/frisøren var antagelig noen år eldre enn den kvinnelige servitøren og han lo nærmest da jeg spurte ham om det samme. Men han kunne også fortelle at 60% av slovakene støtter Fico, skjønt hovedsakelig de eldre og de som bor utenfor hovedstaden Bratislava.
Det fikk jeg bekreftet da jeg kom til Poprad, fjellbyen ved Tatra-fjellene (se bildet nedenfor). Der oppnådde jeg lengre og mer meningsfylte samtaler, særlig med en ung kvinnelig resepsjonist/bartender på Hotell Tatramonti. Hun ‘pendlet’ mellom baren og resepsjonen og fortalte at hun studerte økonomi og hadde vært på bilferie i Albania i juni.
Hun ble like sjokkert som meg over den nevnte landskvinnens uttalelse og vi samtalte ellers godt og lenge om krigen, situasjonen med ukrainske flyktninger til Slovakia og annet. Både priser og lønninger var lavere helt øst i Slovakia grunnet flyktninger fra krigen til nabolandet Ukraina. Og dette forårsaket misnøye, sa hun.
Da jeg spurte hvor mange ukrainske flyktninger som finnes i Slovakia sa hun 10 000. Det er langt mindre enn i Norge hvor det er 80 000 eller flere, sa jeg. «Ja, mange ukrainere flykter videre til land med bedre velferdsgoder og høyere lønninger», svarte hun. Dette var hun altså kjent med.
«Noe fra historien. Sovjetisk stridsvogn krasjet inn i hjørnet av denne bygningen 21. august 1968» – maskin-oversettelse av teksten på bildet. Bygningen ligger ca 100 meter fra Hotell Tatramonti og er i dag en populær restaurant.
Etter Poprad reiste jeg hjemover. Først den knapt 7 mil lange turen til «vintersportsbyen» Zakopane i Polen, på andre siden av Tatra-fjellene. Det ble en overnatting der, i det minste for å kunne fortelle min ‘sportsidiot’ av en far at jeg hadde vært der. Jeg ble overrasket over hvor yrende turistlivet var der sommerstid. Men det skyldes naturligvis at fjellene er attraktive å gå i og klatre i uansett årstid.
Reisebrev juni/juli 2024. Del 1, Vilnius, Litauen
Reisebrev juni/juli 2024. Del 2, Minsk, Hviterussland
