Reisebrev juni/juli 2024. Del 1, Vilnius, Litauen

0
Ukrainske flagg og NATO-flagg er over alt i Vilnius.

Denne reisen gikk ikke helt etter planen. Men planen var da også litt dristig. Så man kan si at reisen ikke gikk så bra som jeg håpet på, men på sett og vis bedre enn jeg regnet med.

Av Lars Birkelund.

Reisens opprinnelige mål var Minsk, Hviterussland. Hvordan er det egentlig i dette landet vi blir advart mot å reise til?

Man kunne reise visumfritt til Hviterussland for noen år siden. Men ikke etter de politiske forviklingene, som oppsto i 2020, da NATO/EU-landene innførte sanksjoner mm mot landet (med håp om å styrte presidenten, Viktor Lukasjenko og innsette et marionettregime, som de gjorde i Ukraina i 2014, vi vet hvordan det gikk). Og slett ikke etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022, som delvis skjedde via Hviterussland.

Ruta var Oslo – Stockholm – Vilnius (med fly), deretter Vilnius – Minsk (med buss), så Minsk – Daugavpils (i Latvia, med drosje), så Daugavpils – Vilnius (med buss) og til slutt Vilnius – Riga – Oslo (med fly).

Jeg søkte om visum til Hviterussland pr mail allerede tidlig i april, uten å få så mye som en bekreftelse på at søknaden var mottatt. Jeg satset derfor på at det kunne la seg gjøre ved oppmøte på Hviterusslands konsulat i Vilnius (noe sånt finnes ikke i Norge). Hvis det ikke gikk var planen å reise videre fra Vilnius til et eller flere av de andre nabolandene, eventuelt videre helt til Ungarn.

Jeg fikk visumet til slutt, men det ble gjeldende først to dager seinere enn ‘best case scenario’, 27. juni i stedet for 25. juni.

Nok om Hviterussland, som jeg kommer tilbake til i neste reisebrev.

Jeg ankom Vilnius ca klokka 13 søndag 23. juni. Hva er spesielt med denne Litauens hovedstad? Vel, det første jeg så på taxituren fra flyplassen til hotellet var en Ikea-butikk (da jeg ankom Tallin, Estland i mai med ferje fra Stockholm var reklame for Hennes & Maurits det første jeg så).

Førsteinntrykket av Vilnius, og dermed Litauen, var derfor ikke særlig originalt. Men det bedret seg.

Etter å ha booket inn på Silvija House, et ganske beskjedent hotell nær ‘turistløypa’, tilbragte jeg dagene mest med byvandring.

Så hva var likevel spesielt med Vilnius? Hattebutikker. Jeg kjenner ikke til mer enn en i Oslo, men i Vilnius, omtrent like stor som Oslo, passerte jeg stadig slike. 

Kongepudler. I virkeligheten så jeg ikke mange hunder i Vilnius. ‘Hundetettheten’ er nok lavere der enn i Oslo. Men jeg tror sannelig halvparten av hundene var kongepudler. Dette kan skyldes tilfeldigheter. De to siste dagene kan jeg ikke huske at jeg så hunder i det hele tatt.

Jeg fant også overraskende mange tegn på jødedom eller jødisk organisasjonsliv i Vilnius. Så er det da også rundt dobbelt så mange jøder i Litauen sammenlignet med i Norge, som har en befolkning som er ca dobbelt så stor. Omlag 30 meter fra hotellet lå det et konditori jeg var innom.

«Det litauiske-jødiske samfunnet, som per 2023 kunne skilte med et befolkningstall på 2.400 mennesker, sameksisterer for tiden fredelig i det bredere litauiske samfunnet. I løpet av de siste tiårene har det vært en gjenoppblomstring av jødisk utdanning i samfunnet. Jøder føler seg stort sett trygge i Litauen, til tross for sporadiske handlinger av antisemittisme». https://www.worldjewishcongress.org/en/about/communities/LT

Mat/drikke. Jeg spiste utmerkede retter for vel 100 kroner. Den første dagen ble jeg anbefalt en restaurant som viste seg å ha «svinemage, kokt langsomt i 16 timer» på menyen. Det måtte jeg naturligvis prøve, og det smakte godt. Saftig, som jeg egentlig burde ha forventet når jeg spiser en mage og eventuelt dens innhold. Jeg fikk av en eller annen grunn assosiasjoner til barndommens bayonneskinke, som min mor serverte iblant. Men det er ikke en særlig presis assosiasjon. Kanskje ikke til hjelp i det hele tatt. Jeg nevner den bare i mangel av noe bedre.

Ølet kostet fra 50 kroner til bortimot 70 pr halvliter på restaurantene og pubene, helt ned i 1,29 euro, ca 16 kroner i butikkene. Riktignok kan man få øl servert til noen og femti kroner enkelte steder i Oslo også, hvis man kjenner til dem. Men inntrykket mitt er at forskjellene på ølpriser er større i Oslo. Og i gjennomsnitt en god del høyere. Med eurokursen som gjaldt for noen år siden hadde det naturligvis vært mye billigere i Vilnius.

Litauisk ølglass, som jeg fikk servert på en uterestaurant.

Mens jeg var i Vilnius dukket det opp en engelsk-språklig artikkel som hevdet at Vilnius er Europas billigste by. Det overrasket meg. Jeg tror ikke forfatteren av denne artikkelen tok med i beregningen at det finnes europeiske land som ikke er med EU (og EU-land som ikke bruker euro). Og jeg har hørt at prisnivået skal være svært lavt i Transnistria, som brøt ut fra Moldova i 1990. Jeg tror det kan gjelde Moldova også. Dessuten tror jeg prisnivået var noe lavere i Hviterussland, som jeg reiste til etter Vilnius.

Men dette er ikke eksakt vitenskap fra min side. Det er kun basert på inntrykk jeg har fått, etter å ha sammenlignet noen få varer og tjenester.

Kaffebarer. Man blir tørst av byvandring, og særlig når det er varmt (30 grader), som det ble fra tredje dag i Vilnius. Man søker da et ‘vannhull’, eller rettere sagt en pub eller uteservering. Men i visse deler av byen måtte jeg passere fire-fem eller flere kaffebarer før jeg fant et sted med ølservering. Det førte til irritasjon.

EU-flagg skjemmet mange bygninger. På noen også NATO-flagg som vaiet sammen med det litauiske flagget og det ukrainske. Ja, Ukraina-kultusen var, ikke overraskende, enda mer utpreget enn i Norge. Og det slår meg igjen at NATO og EU = imperialisme. Det at NATO og EU-flagg vaier ved eller over offentlige bygninger er symboler på det. Det var ikke like ille i Estland, men absolutt merkbart der også.

Det er sjelden man får både i pose og sekk. Så heller ikke i Vilnius. Men jeg reiser gjerne utenom hovedstaden hvis det blir flere turer til Litauen. For hovedstader er som regel mer ‘turistifiserte’ og dermed mindre ekte enn andre deler av land man oppsøker.

Forrige artikkelNiger, Mali og Burkina Faso har skapt en konføderasjon
Neste artikkelFrankrike har allerede tapt