Reisebrev juni/juli 2024. Del 3, Daugavapils, Latvia

0
Fra Daugavapils

Tidligere var det å slå på TVen det første jeg gjorde når jeg tok inn på et hotellrom. Men de siste 20 årene har det vært få hotell-opphold på meg.

Av Lars Birkelund.

Desto mer i år. Og den siste dagen i Vilnius (reisebrev 1) slo det meg at jeg ikke hadde sett på TV så mye som en gang, hverken i Vilnius eller i løpet av de seks dagene jeg var i Stockholm og Estland i mai. Årsaken er sjølsagt at hver og en har eget ‘TV’ nå, medbragt i lomma eller i en veske.

Den siste dagen i Vilnius kom jeg til å tenke på dette og at jeg i det minste bør sjekke hva som finnes på TVen på hotellet der. Den første kanalen som slo mot meg var CNN. Innholdet var ellers, hvis man ser bort fra de lokale kanalene, ganske likt de forskjellige ‘pakkeløsningene’ man finner på norske TV-skjermer. Det vi si at det ikke var noen russiske kanaler. Men det var det på hotellet i Minsk, Hviterussland. Der fantes også et par vestlige kanaler. Men ellers var innholdet i de to nabolandene, Litauen og Hviterussland, nærmest stikk motsatt av hverandre. Dette er også et symbol på hvor splittet Europa igjen har blitt.

Daugavpils, det var noe med navnet på byen som lokket meg. Hva kan det ha vært?

Jeg ser på meg sjøl som et i hovedsak rasjonelt menneske. Men det var ikke rasjonelt å bestemme seg for å ta en lang og kostbar omvei fra Minsk til Vilnius (der jeg hadde booket inn min retur til Norge med fly), bare fordi en by (Daugavpils) har et morsomt navn. Jeg visste riktignok ikke da hvor dyrt det skulle bli, og hvor lite tid jeg fikk tilbragt i byen, kun 18 timer, inkludert en natt.

Jeg vet ikke om navnet på denne byen, som er Latvias nest største, med 77 000 innbyggere, og som ligger 222 km sørøst for hovedstaden Riga, har noe med hva vi forbinder med pils i Norge. Men Park Hotell Latgoia, der jeg tok inn, bød i alle fall på et øl jeg vil anbefale, fra et latvisk bryggeri. Ølet heter Tervetes. 

Jeg likte Daugavpils. Det var en avslappet stemning der, som minnet meg om Sveriges Säffle. Byen er ikke ‘turistifisert’. I alle fall ikke på noen måte som jeg merket. Byen er til for de som bor der og har sitt virke der, ikke for å gjøre seg lekker for turister, som man kan få følelsen av med andre byer.

Daugavpils hadde også en annen fordel, som etter min mening bidrar til at byen er såpass avslappet. For den hadde ikke NATO, EU og Ukrainas flagg (i tillegg til det nasjonale flagget) hengende rundt omkring på offentlig bygninger. Jeg observerte intet av det der, mens det for meg var irriterende mye av det i Tallin og Vilnius.

Før jeg reiste fra Minsk om formiddagen 1. juli håpet jeg på å få ca halvannet døgn i Daugavapils, med tid til å ‘undersøke’ byen både dagen jeg ankom og dagen jeg returnerte. Den planen røk av flere grunner, hvor min mangel på planlegging har skylda. For det gikk ikke noen buss fra Minsk til Daugavapils den dagen jeg skulle reise, måtte reise, da visumet til Hviterussland utløp den dagen.

Jeg vurderte derfor likevel å reise direkte til Vilnius, der min flyretur skulle skje grytidlig onsdag 3. juli. Men hvor mye kunne det koste med drosje til grensen mot Latvia? Det ble billigere enn fryktet.

Men ved grensen var det kø, flere passkontroller og andre forviklinger, mer enn da jeg reiste inn i Hviterussland fra Litauen med buss. Dessuten måtte jeg skaffe transport de siste milene til Daugavpils.

Først fikk jeg haik med en som brakte meg noe nærmere, til et lite tettsted i Latvia (som jeg ikke husker navnet på) der det går busser til Daugavpils. Men der hadde den siste bussen gått denne mandagen. Så da ble det drosje igjen, denne gangen ca 50 km. Det kosta faktisk ikke mer enn 40 euro, med en temmelig lurvete sjåfør og en bil som sto i stil med ham. Han sendte SMSer mens han kjørte, i til dels høy hastighet. Jeg hadde lyst til å be ham om å slutte med det. Men hvordan skulle jeg i så fall gjøre meg forstått, til en sjåfør som ikke kunne et ord hverken på engelsk eller norsk?

Sjåføren var i det minste lommekjent i området og slik ankom jeg Park Hotell Latgoia, et hotell som ikke overdrev da det beskrev seg sjøl som å ligge i hjertet av byen, med en restaurant i toppetasjen (11. etg), der jeg fikk mitt første måltid på tolv timer, etter alle reiseforviklingene, samt at frokosten dagen etter ble inntatt der.

Bildet nedenfor viser utsikten fra bordet jeg satt ved. Ellers ble det dessverre ikke så mange bilder fra denne turen. Mandag kveld var jeg for sliten til å tenke på det og dagen etter måtte jeg reise 8 timer før planlagt for å rekke flyet hjem fra Vilnius, igjen fordi jeg hadde bommet da jeg bestilte bussbillett. Men denne reisen var vanskelig å planlegge på forhånd, som jeg forklarte i reisebrev 1.

Jeg merket ikke at bussen krysset grensen til Litauen, som kontrast til de omfattende kontrollene inn og ut av Hviterussland. Bussen brukte noe under tre timer fra Daugavpils til Vilnius og jeg ‘overnattet’ søvnløst på flyplassen i Vilnius i stedet for å booke inn på nok et hotell i mellomtiden. Heldigvis hadde jeg med meg lesestoff og laptop som jeg fikk jobbet med i de lange timene mot flyavgang kl 0535 – med rask og smidig mellomlanding i Riga på vei til Gardermoen og Flytoget – slik at jeg var hjemme før kl 9 onsdag morgen 3. juli.

Ruta var Oslo – Stockholm – Vilnius (med fly), deretter Vilnius – Minsk (med buss), så Minsk – Daugavpils (i Latvia, med drosje), så Daugavpils – Vilnius (med buss) og til slutt Vilnius – Riga – Oslo (med fly).
Forrige artikkelDen bisarre historien om grytekoppen Babette
Neste artikkelKlaus Schwab anklaget for seksuell trakassering av tidligere ansatte