Reisebrev juni/juli 2024. Del 2, Minsk, Hviterussland

0

Så har jeg vært i et diktatur for første gang. Ja, land som ikke vil føye seg for ‘treenigheten’ USA/NATO/EU og som har normale til gode forbindelser til Russland, får gjerne stempelet diktatur av de «redaktørstyrte mediene». Også om de har folkevalgte presidenter. For da hevdes det at de kom til makta ved valgjuks.

Av Lars Birkelund.

Men valgjuks og diktatur, det må du for all del ikke si om noe NATO-land. Bortsett fra da Trump ble president i 2016. Da ble det hevdet at han jukset ved å konspirere med Putin. Jfr konspirasjonsteorien som ble kjent som ‘Russiagate’.

Les:

«Europas siste diktator» har Aleksandr Lukasjenko, Hviterusslands president, blitt kalt. Men da det var knute på tråden mellom han og Putin i 2015 ble han kalt president. Det avgjørende for vestlige medier og myndigheter er altså hvilken side andre land står på, ikke om de er ‘demokratier’ eller ‘diktaturer’.

Etter at Russland invaderte Ukraina kom det på moten å kalle Putin for diktator. Og fascist. NATO og NATO-land, inkludert Norge, har ført en lang rekke kriger, uprovoserte kriger, uten at «redaktørstyrte medier» har gitt landene eller deres ledere sånne karakteristikker.

Ruta var Oslo – Stockholm – Vilnius (med fly), deretter Vilnius – Minsk (med buss), så Minsk – Daugavpils (i Latvia, med drosje), så Daugavpils – Vilnius (med buss) og til slutt Vilnius – Riga – Oslo (med fly).

Og hvor demokratiske er egentlig de landene som blir kalt demokratier? Hvor demokratisk er for eksempel Norge når det meste av utenrikspolitikken bestemmes av USA/NATO/EU og store deler av innenrikspolitikken av EU? Det spørsmålet er blant mange tabuer i Norge. Det er på den ene siden viktig å skille mellom demokratier og diktaturer, på den andre siden viktig at vi IKKE stiller spørsmålstegn ved hvor demokratisk Norge og allierte land er.

Det er naturligvis forskjell på hvor demokratiske/diktatoriske land er. Men for en stor del dreier slike karakteristikker seg om propaganda, om å skape en motsetning som brukes for å villede oss til å tro at andre land og folk fortjener å bli dårlig behandlet, med sanksjoner, statskupp og noen ganger krig.

«I 1990 ble Lukasjenko valgt inn i Det øverste sovjet i den belarusiske republikken. Han var da en ukjent politiker. I desember 1991 var han den eneste representanten i det belarusiske parlamentet som stemte mot ratifiseringen av Minsk-avtalen, som oppløste Sovjetunionen (…)

En ny belarusisk grunnlov som ble vedtatt tidlig i 1994 la opp til det første demokratiske valget i juli. I mars 1994 vedtok nasjonalforsamlingen å opprette et presidentembete (vedtaket trådte i kraft straks) og en konstitusjon med tradisjonell maktfordeling blant annet klare grenser for presidentens myndighet. Til valget stilte seks kandidater. Blant dem var Lukasjenko, som (…) vant overraskende med 45,1 prosent av stemmene (…) Han ble gjenvalgt i 2001, 2006, 2010, 2015 og 2020».

Aleksandr Lukasjenko har altså vært president i 30 år, valgt seks ganger. Jeg er enig i at ledere bør skiftes oftere enn som så. Men det kommer sjølsagt an på lederen. Det at Lukasjenko har vært president så lenge betyr ikke at hvem som helst er bedre enn ham. Når norske/vestlige myndigheter fremmer, støtter og finansierer Svetlana Tikhanovskaja som «Hviterusslands opposisjonsleder», så er det fordi hun tjener USA/NATO/EUs interesser, ikke Hviterusslands interesser. I bunn og grunn handler det om at de vil ha med seg Hviterussland mot Russland, med Tikhanovskaja eller en lignende som marionett.

«Det er et spørsmål om å fjerne en diktator», sa Erna Solberg om Hviterussland til NRK 8. september 2020. Og det var det som for alvor fikk meg til å interessere meg for landet. For dette er en farlig politikk, ala det som førte til krig i Ukraina. Likevel er det ingen medier i Norge som har advart mot politikken. Tvert i mot, de promoterer den, NRK så vel som Klassekampen, Aftenposten, VG og andre. Hele røkla bortsett fra steigan.no.

Den første hviterusseren jeg støtte på i Minsk var en ung mann som velvillig og tålmodig tross språkproblemer (det legges nok relativt lite vekt på at man skal lære engelsk i Hviterussland), hjalp meg med å finne et sted jeg kunne veksle fra euro til hviterussiske rubler (BYN).

Vel forsynt med kontanter, som jeg trodde var helt nødvendig i Hviterussland, kapret jeg en drosje. Sjåføren var blid og pratsom og viste meg stolt et stort idrettsstadion (Dinamo) på veien mot Hotell Willing, der jeg ble boende fra torsdag 27. juni til mandag 1. juli. Hotellet ligger omtrent 500 meter fra Dinamo stadion og ca 20 minutters gange fra jernbane og buss-sentralen.

Seinere samme dag ble jeg spurt om jeg ville betale med kort eller kontant for borsjen, «ei suppe av raudbete og kål som har opphavet sitt på ukrainsk område. Suppa er svært populær i det austlege Europa, særleg i Ukraina, Russland, Belarus og Polen» (SNL). Da ble jeg spurt om jeg ville betale med kæsj eller kort og det viste seg at visakort likevel aksepteres i Hviterussland. Dette tyder på at USA, EU og Norges sanksjoner mot Hviterussland ikke er like strenge som mot Russland.

«Men graset er grønt for æille». Dette refrenget fra Alf Prøysens «Jørgen Hattemaker» rant meg i hu da jeg lå i en park med en pils og potetgull i nærheten av hotellet. I slike stunder kan man bli en smule poetisk og kanskje særlig når man er langt hjemmefra. For gresset er like grønt i Hviterussland som i Norge. Og denne blomsten, som jeg ikke vet hva heter, er like gul i Norge. Og sannelig har ikke folk de samme bekymringene der som her, som stigende priser og lønninger som ikke holder tritt.

Jeg fortalte en bartender i Minsk at det særlig er boligprisene som er drøye for nordmenn, med mindre man har vært heldig, med rike foreldre eller på andre måter. Slik har det i alle fall vært de siste 20 årene, enten man skal kjøpe eller leie bolig og det ser ikke ut til å bli noe bedre, da det ikke lenger finnes tilstrekkelig politisk vilje til sosial boligbygging i Norge.

Bartenderen fortalte at han bor i en to-roms leilighet i Minsk, Hviterusslands hovedstad, som han leier for 600 hviterussiske rubler (BYN) pr måned. Det er med dagens (7. juli) kurs 1932 norske kroner.

Dette er, av flere grunner, vanskelig å sammenligne med norske forhold, siden jeg hverken vet størrelsen på leiligheten hans eller standarden på den (jeg spurte ham, men han forsto ikke). Men han sa at den besto av soverom, stue, kjøkken og bad. I det sentrale Oslo tror jeg man må ut med opptil det tidobbelte for noe tilsvarende, eventuelt enda høyere, hvis standarden og beliggenheten er bra. Men så er det naturligvis også høyere lønninger og pensjoner i Norge.

Jeg la merke til at bensin kostet 2,42 BYN pr liter eller 7,79 NOK (norske kroner) med dagens kurs. Viser ellers til det jeg skrev om prisnivåer i del 1.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var det en klassekamerat som ble arrestert mens han var på ferie i Francos Spania, fordi han hadde kyssa ei jente på gata, eller i det offentlige rom. Det hendte ikke meg mens jeg var i det angivelige diktaturet Hviterussland. Men så kyssa jeg heller ingen mens jeg var der. Ikke fordi jeg var redd for å bli arrestert, men fordi det ikke falt seg sånn. Men kyssing kunne det ha blitt hvis kona hadde blitt med. Jeg får ta med henne neste gang, så får vi se hva som skjer.

Det var ikke lett å få hviterussere til å prate om krigen. Men det var heller ikke lett å få estere (jeg var i Estland i mai) og litauere til å snakke om den. Og det er sant og si ikke noe nordmenn flest lenger liker å snakke om heller (bortsett fra i sosiale medier).

Videoen nedenfor består av biter og stykker jeg filmet fra passasjersetet i en drosje på veien fra Minsk til Latvias grense mandag 1. juli. Videoen viser til å begynne med typisk hviterussiske landskaper, flatt med mye skog og jordbruksområder. Det siste var det enda mer av av på veien fra Litauen til Minsk. Det første som slo meg på den turen var at Hitler slapp å forsere fjellkjeder da han invaderte Sovjetrussland med Hviterussland og Ukraina. Minsk ble så ødelagt under andre verdenskrig at det en stund ble vurdert å ikke bygge byen opp igjen.

«Byen ble inntatt av Napoleon i 1812 og av tyskerne 22. juni 1941. Tyske soldater bygde i Minsk en av de største ghettoer under andre verdenskrig, hvor mer enn 100 000 jøder ble internert. Størstedelen av de internerte ble drept i perioden fra november 1941 til juli 1942. I forbindelse med det store omringningsslaget Białystok–Minsk og gjenerobringen av byen 3. juli 1944 ble alle fabrikker, kontorer, broer og veier totalt ødelagt, sammen med 80 prosent av alle hus» – SNL.

Drosjeturen går via landsbyer eller tettbygde strøk og etter hvert kom et skrekkelig uvær med torden og haglbyger, der man kan høre haglene slå mot biltaket. Sjåføren så seg etter hvert nødt til å søke ly under et tre, noe som bare var delvis vellykket.

Den siste delen viser køer av lastebiler på vei inn eller ut av Hviterussland (lang ventetid på begge sider). De siste med sjåfører som tok seg en hvil før deres ferd gikk videre inn i landet.

Mitt kommende, tredje og siste reisebrev fra Øst-Europa denne sommeren handler om hva jeg opplevde på andre siden av grensen.

Hviterussland/Belarus

Jeg vet at Norges offisielle navn på Hviterussland nå er Belarus og jeg har i grunn ikke noe imot navneskiftet. Men jeg har noe imot årsaken til at det skjedde, nemlig at USA/NATO/EUs «opposisjonleder» Svetlana Tikhanovskaja ba om det. Så jeg fortsetter å kalle landet for Hviterussland inntil videre. Det skyldes at navneskiftet symboliserer en farlig politikk.

Forøvrig betyr Hviterussland og Belarus det samme, dvs «hvite russere». Så kan norske myndigheter snarere ha misforstått, tatt i bruk det som lenge har vært den engelsk-språklige betegnelsen på landet, slik at dette egentlig er nok et tilfelle av ‘anglofisering’ av det norske språket? For norske myndigheters samtaler med Tikhanovskaja foregår sikkert på engelsk. Det vil i så fall være en komisk følge av navneskiftet, i tillegg til den tragiske.

Her er jeg på guidet tur i Minsk. Dessverre snakket guiden russisk, noe jeg burde ha forutsett, så jeg fikk ikke så mye utbytte av turen.

Minnesmerke for den russiske rockeren Viktor Tsoi, som døde i 1990 i en bilulykke. Jentene på bildet nedenfor må ha blitt født mange år etter at Tsoi døde, og det var de som forklarte meg dette. Det virket på meg som om han dyrkes på en måte som ligner på måten Jim Morrison har blitt dyrket på.

Uteliv i nærheten av Hotell Willing.

Her havnet jeg oppe i det som så ut som skoleavslutning eller lignende. Det så ganske høytydelig ut.


*Landets offisielle navn har hele tida vært Belarus på hviterussisk. Det har alltid vært oversatt til norsk som Hviterussland, inntil det ble en politisk sak i Norge å skifte navn. Så nå er det politisk korrekt å kalle landet Belarus, slik Aleksandr Lukasjenko gjør. Hva som nå oppnås med det. Vi ser ingen grunn til å følge et språklig direktiv fra Svetlana Tikhanovskaja og den norske regjeringa, særlig ikke når det er ulogisk. – Red.

Les første reisebrev her:

Reisebrev juni/juli 2024. Del 1, Vilnius, Litauen

Forrige artikkelRusslands strategiske utsikter: fremskynding av tilbakegangen av vestlig hegemoni
Neste artikkelSenterpartiets langsomme sjølmord