oss 100 kroner!
«Konkurransetilsynet ilegger Coop, Norgesgruppen og Rema til sammen 4,9 milliarder kroner i overtredelsesgebyr for brudd på konkurranseloven», skriver Konkurransetilsynet i ei pressemelding.
«Dagligvarekjedenes samarbeid om å gi tilgang til omfattende prisjegervirksomhet i hverandres butikker har vært ulovlig», står det videre.
– Dette er et alvorlig lovbrudd, noe som gjenspeiles i gebyrets størrelse. Det ulovlige samarbeidet har svekket konkurransen mellom dagligvarekjedene i mange år. Dårlig konkurranse betyr normalt høyere priser for forbrukere. Når det gjelder dagligvarer, rammer det oss alle, sier konkurransedirektør Tina Søreide.
For lovbruddet vil Konkurransetilsynet illegge et overtredelsesgebyr på 1,3 milliarder kroner til Coop, 2,3 milliarder kroner til Norgesgruppen og 1,3 milliarder kroner til Rema. Konkurransetilsynet pålegger opphør av prisjegerpraksisen i dagligvarebransjen.
Ikke uventet tar de tre lovbryterne avstand fra vedtaket:
Reitan Retail vil anke Konkurransetilsynets vedtak.
Coop Norge SA avviser bruddet på konkurranseloven. Norgesgruppen stiller seg uforstående til konklusjonen.
Her er min kommentar:
Oligopol i dagligvarebransjen
At det er tre selskaper som kontrollerer 95 prosent av markedet er ekstremt. Det er de facto et oligopol, et fåmannsvelde, og i europeisk sammenhenger er Norge en versting. Ingen andre land har en så stor maktkonsentrasjon i dagligvarehandelen. Det er i realiteten tre toppsjefer som avgjør vareutvalg og prisnivåer i Norge. Og når markedet ikke bare er kontrollert av tre selskaper, men disse også driver ulovlig prissamarbeid, sitter forbrukere og produsenter i saksa.
Bøndene rammes direkte av kjedenes makt, og dette er noe som har opptatt bondeorganisasjonene lenge.
Markedsføring, modeller og makt i norsk dagligvarehandel: fra kjøpmannen på hjørnet til tre store handelshus
I denne artikkelen beskriver Bjørn Nervik hvordan dette fåmannsveldet vokste fram. Han skriver:
Utviklingen i dagligvarehandelen i Norge i perioden 1953–2017 kan inndeles i fire tidsepoker: (1) Fra spesialbutikker til dagligvarebutikker (1953–1963), (2) Grossistenes periode (1963–1976), (3) Detaljistkonsentrasjon/kjededannelser (1977–1994) og (4) Handelshusenes begynnelse og utvikling (1994–2017).
Detaljistkonsentrasjon/kjededannelser (1976–1994)
Etableringen av dagligvarekjedene RIMI (1978) og REMA (1979) skulle imidlertid endre norsk dagligvarebransje totalt. Fra å være dominerende i antall ble nå landhandleriene og meieriutsalgene nesten ubetydelige. Fra da av var det nesten utelukkende dagligvarebutikker som dominerte. Etter hvert som lokalkjedene ble større, begynte de å representere en ikke ubetydelig makt overfor leverandørene. Dette var en ny situasjon hvor grossistene etter hvert mistet innflytelse i markedskanalen. Som en «motvekt» mot detaljistene i denne perioden begynte leverandørene/produsentene med oppkjøp og fusjoner. Kanskje den viktigste fusjonen var mellom NORA matprodukter og Stabburet som fant sted i 1984. Disse bedriftene var eid av henholdsvis NORA industrier AS og Borregaard AS. Vi kan vel også si at dette var én av forløperne til dagens merkevareselskap ORKLA AS. Senere på nittitallet ble det gjennomført oppkjøp av flere norske merkevarebedrifter. Ett av de største utenlandske oppkjøpene var det amerikanske selskapet Kraft General Foods’ (nå Mondelez) oppkjøp av Freia.
Handelshusenes begynnelse og utvikling (1994–2017)
Fra begynnelsen av 1990-tallet startet den maktkampen i markedskanalene som vi kjenner i dag. Dette gjelder både den vertikale og den horisontale maktkampen (kjede versus kjede). Den vertikale maktkampen kjennetegnes ved at forskjellige ledd i markedskanalene konkurrerer om «makten». I dette tilfellet dreier deg seg om kjeder mot leverandører og senere om handelshus mot leverandører. Et handelshus eller paraplykjede er en «overbygning» for alle kjedene under de respektive handelshus. I begynnelsen var det de regionale kjedene som startet presset mot leverandørene. Men dette endret seg betraktelig på slutten av 80-tallet og inn på 90-tallet da Hagen-gruppen (med blant annet Rimi-kjeden) og Rema valgte å bli riksdekkende. Rimi var opprinnelig Oslo-basert mens Rema var Trondheim-basert. Eiere av disse grupperingene var Stein Erik Hagen (nå styreformann i Orkla) og Odd Reitan. Disse kjedene var utpreget minipriskjeder med et begrenset vareutvalg. De ekspanderte svært fort både gjennom oppkjøp, samarbeid og nyetableringer. Begge grupperingene hadde stor suksess og ble senere til de integrerte paraplykjedene/(handelshusene) HAKON-gruppen (senere ICA) og Reitan-gruppen. De var de ledende kjedene på denne tiden og andre kjeder så seg nødt til et nærmere samarbeid for å møte dem i den horisontale konkurransen. Dette resulterte i blant annet etableringen av NorgesGruppen AS i 1994 og NorgesGruppen ASA i 2000.
Rødt åpner for at dagligvarekjedene skal brytes opp
Rødt kaller konklusjonen fra Konkurransetilsynet «knusende». Partileder Marie Sneve Martinussen mener kjedene i praksis fungerer som et oligopol som misbruker sin makt. Vedtaket om milliardgebyr er første steg på veien til opprydding i bransjen, mener Martinussen som løfter diskusjonen om kjedene bør brytes opp.
– Det grunnleggende problemet er at det er så få aktører med så mye makt over et viktig marked. Når den største kjeden, Norgesgruppen, kontrollerer nesten halvparten av dagligvaremarkedet, er det åpenbart at maktkonsentrasjonen er for stor, sier hun.
De eier maten vår og ødelegger byene våre
Kjedene har ikke bare makt på denne måten. Gjennom sin store dominans over dagligvarehandelen har de også makt over by- og stedsutvikling i hele landet.
Les denne betraktninga fra 2013:
