oss 100 kroner!
Når det gjelder krigen i Ukraina, er Russlands hovedutfordring fremover å finne likevekten mellom strategisk overvurdering og undervurdering. «Vi overvurderer alltid endringen som vil skje i løpet av de neste to årene og undervurderer endringen som vil skje i løpet av de neste ti», som Bill Gates sa det.
En triumfalistisk tone er umiskjennelig tilstede i president Vladimir Putins tale fredag til en spesiell samling av høytstående tjenestemenn i utenriksdepartementet i Moskva som presenterer rammeverket for forhandlinger med Ukraina. Russland er et land med høykontekstkultur, som kommuniserer på måter som er implisitt og er sterkt avhengig av kontekst.
Putin understreket visse forutsetninger. Russland er klar til å umiddelbart stanse fiendtlighetene hvis Ukraina begynner å trekke sine militære enheter ut fra de administrative grensene til Donbass, Zaporizhia og Kherson-regionene. Dette er en merkelig reprise av forutsetningen som Moskva oppfylte i mars 2022 da etter samtalene i Istanbul, Ukraina forventet en tilbakeføring av russiske utplasseringer rundt Kiev.
En gang bitt, to ganger engstelig — Putins forutsetning innebærer at nye territorielle realiteter bør fastsettes av internasjonale traktater. Moskva er klar til å forhandle først etter at Kiev formelt varsler NATO om at de forlater intensjonen om å søke medlemskap. Russland forventer en fullstendig opphevelse av sanksjonene.
Åpenbart er Russlands fredsvilkår, i det minste delvis, basert på visse forutsetninger som er muligens umulige for Ukraina og dets mentorer å oppfylle. Så, antagelig, er en ytterligere herding av fredsvilkårene å forvente dersom russiske tropper vinner mer på slagmarken. I mellomtiden signaliserer Moskva til sine vestlige motstandere at det er uunngåelig med en massiv omlegging av den russisk-ukrainske grensen som grunnlag for fred.
Ikke overraskende ser vestmaktene på Putins fredsvilkår som et ultimatum, selv om russisk diplomati formidler dem som et viktig fredsinitiativ. Det er nøye timet, akkurat da G7-toppmøtet i Borgo Egnazia i Italia ble avsluttet og på tampen av det vestlig-sponsede ‘fredsmøtet’ i Bürgenstock.
Prognosen fra den innflytelsesrike politikeren som har vært nestleder i Dumaen siden 2016 og etterkommer av en berømt russisk familie, Pyotr Tolstoj (tippoldebarnet til Lev Tolstoj) er at Moskva vil forutsette overgivelse av ukrainske styrker.
Stemningen i Moskva har blitt krigersk, ettersom EU, etter vedvarende tilskyndelse fra Washington, ubønnhørlig beveger seg mot konfiskering av Russlands frosne eiendeler i vestlige banker – tilsynelatende for å møte Ukrainas behov, men i realiteten for å dekke de enorme utgiftene Washington pådrar seg for sin proxy-krig.
G7-toppmøtets kommuniké fremhever at «I nærvær av president Zelenskij bestemte vi oss for å gjøre tilgjengelig omtrent 50 milliarder USD ved å utnytte de ekstraordinære inntektene til de immobiliserte russiske suverene eiendelene, og sende et umiskjennelig signal til president Putin. Vi trapper opp vår kollektive innsats for å avvæpne og definansiere Russlands militærindustrielle kompleks».
G7-formuleringen er en hvit løgn. Det som utspiller seg er århundrets økonomiske svindel og historiens største tyveri av penger. En bande av moderne røvere tar bokstavelig talt rundt 260 milliarder dollar av Russlands suverene eiendeler og farger det som en juridisk handling ved angivelig å gi en finansiell sikkerhet for et amerikansk lån til Ukraina. Dette er et åpenbart brudd på internasjonale finanslover og pengene vil til syvende og sist ligge i lommene til det amerikanske militærindustrielle komplekset og politikerne.
Det er tilstrekkelig å si at Washington gjør sin stedfortrederkrig i Ukraina til et selvfinansierende, selvkostforetak med europeere som garantister. Washington påfører Russlands nasjonale ære og stolthet et stort slag. Det store spørsmålet er hvor går Russland herfra, gitt sin «høykontekstkultur».
Noe man knapt har lagt merke til i Putins tale på fredag var at han lot sin lange oppsummering av vestlige svik henge i luften uten en fotnote om hvordan Russland i det hele tatt kom til en så trist situasjon historisk sett.
Hvis den villige underkastelsen til skredet av nasjonale ydmykelser bare skyldtes Russlands svakhet, er det definitivt en saga blott. I dag står Russland høyt på banen som den fjerde største globale økonomien, en stormakt og den eneste makten på planeten med den strategiske evnen til å redusere USA til termonukleær aske. Likevel truer vasaller som NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg Russland med at han leder en «atomallianse».
Det er der oppklaringen av Putins tale av formannen for det russiske sikkerhetsrådet, Dmitrij Medvedev – «om hva han [Putin] nøye antydet i sin tale» – må forstås riktig.
Medvedev kom med fire hovedpoenger:
- De nye territoriene som ble en del av Russland siden 2022 vil «forbli slik for alltid».
- Et «katastrofalt scenario» er under utvikling for Kiev-regimet.
- Den «sanitærsonen» Russland vil opprette på sine vestlige grenser for å forhindre terrorangrep kan strekke seg helt opp til Ukrainas grense til Polen, mellomstasjon for NATOs trusler mot Russland.
- «Presidenten sa ikke dette [om Vest-Ukrainas skjebne] direkte, men det er åpenbart at slike territorier, hvis det ønskes av folket som bor der, kan bli en del av Russland».
Det er absolutt ikke en tilfeldighet at Putin landet i Pyongyang rett etterpå – eller at Russlands stillehavsflåte startet en storstilt marineøvelse fra 18. til 28. juni i Stillehavet, Japanhavet og Okhotskhavet.
I forbindelse med sitt statsbesøk i Nord-Korea, skrev Putin i en artikkel for Nord-Koreas Rodong Sinmun, «Vi setter stor pris på DPRKs urokkelige støtte til Russlands spesielle militæroperasjon i Ukraina … Vi vil … i fellesskap motsette oss illegitime ensidige restriksjoner [les sanksjoner], og forme arkitekturen for lik og udelelig sikkerhet i Eurasia».
Forresten, hvis Nord-Korea, som er en atommakt, figurerer i den første sirkelen av Russlands strategiske beregning som en alliert, kan Iran, som er et atomterskelland, ligge langt bak – og, viktigere, hva kan dets alkymi være? Russland har faktisk advart om at de vil gi asymmetrisk respons på angrepet på sitt territorium med vestlige våpen angivelig hjulpet av NATO-personell – noe uten presedens selv ved høydepunktet av den kalde krigen – og NATOs generalsekretærs åpne, høyrøstede støtte til det.
I Strobe Talbotts bok The Russia Hand (2002) forteller han om en samtale med Bill Clinton under et amerikansk presidentbesøk i Moskva i 1995. Clinton fortalte Talbott ved å bruke en favorittmetafor at hans instinkter var at russiske eliter surmulte og ikke orket mer av den «dritten» som dyttes ned i halsen på dem. Faktisk var NATOs utvidelse østover allerede da på tegnebrettet i Det hvite hus da.
Det tok imidlertid Russland ytterligere et kvart århundre til februar 2022 å motstå amerikansk mobbing. Medvedevs åpenhjertige «kommentar» kunne ikke ha vært uten godkjenning fra Putin.
Utfordringen for de neste to årene er at Russland kan overvurdere USAs og EUs vilje til å gå med på et legitimt krav om lik og udelelig sikkerhet.
På den annen side, i et lengre perspektiv, bør Moskva ikke undervurdere det hardnakkede avslaget fra Europas synkende makter – Storbritannia, Frankrike og Tyskland – til å akseptere fremveksten av Russland som en overbevisende geopolitisk virkelighet som de må forsone seg med.
Den ungarske statsministeren Viktor Orhan sa nylig at det vil være ren naivitet å anta at den nye EU-ledelsen vil moderere politikken overfor Ukraina og Russland, til tross for at høyrepartiene har hatt fremgang i det nylige valget til Europaparlamentet.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
