Julian Assange: Frihet denne gangen, men ikke takket være mediene

0
Hovedstrømsmediene har forrådt Julian Assange slik de har forrådt journalistikken.

Det var mediene, anført av The Guardian, som holdt Assange bak murene. Ondskapen deres vil snart bli hvisket ut, fordi de skriver manuset om hva som skjer i verden.

Av Jonathan Cook.

Antiwar.com – 28. juni 2024

Det er bare riktig at vi alle tar et øyeblikk for å feire seieren for Julian Assanges løslatelse fra 14 års frihetsberøvelse, i varierende former, for endelig å bli forent med sin kone og barn – to gutter som har blitt nektet sjansen til noen gang å bli ordentlig kjent med sin far.

Hans siste fem år ble tilbrakt i høysikkerhetsfengselet Belmarsh Prison, siden USA forsøkte å få ham utlevert for å møte en fengselsstraff på 175 år, etter å ha publisert detaljer om USAs statsforbrytelser i Irak, Afghanistan og andre steder.

I syv år før det var han innesperret i et lite rom i den ecuadorianske ambassaden i London, etter at Quito tildelte ham politisk asyl for å unndra seg klørne til et lovbrytende amerikansk imperium, fast bestemt på å statuere et eksempel av ham.

Han ble pågrepet av britisk politi i ambassaden, på Washingtons vegne i 2019, etter at en mer USA-innordnet regjering kom til makten i Ecuador, beviste hvor klart villedet, eller ondsinnet, de hadde vært, de som anklaget ham for å «unndra seg rettferdighet».

Alt Assange hadde advart om at USA ønsket å gjøre mot ham ble bevist i løpet av de neste fem årene, der han vansmektet i Belmarsh Prison, helt avskåret fra omverdenen.

Ingen i vår politiske klasser eller medieklassen, syntes å legge merke til, eller hadde råd til å innrømme, at begivenhetene utspilte seg akkurat slik grunnleggeren av WikiLeaks i så mange år hadde spådd at de ville gjøre – og som han på den tiden ble så latterliggjort for.

Den samme klassen i de politiske mediene var heller ikke beredt til å ta hensyn til annen viktig kontekst, som viste at USA ikke prøvde å håndheve en slags juridisk prosess, men at utleveringssaken mot Assange helt og holdent handlet om å ta hevn – og gjøre et eksempel av WikiLeaks-grunnleggeren for å avskrekke andre fra å følge ham i å kaste lys over amerikanske statsforbrytelser.

Det inkluderte avsløringer som, tro mot formen, CIA – som ble avslørt som et lovløst utenlandsk etterretningsorgan i 250 000 ambassademeldinger, publisert av WikiLeaks i 2010, på ulikt vis hadde planlagt å myrde ham eller kidnappe ham fra Londons gater.

Andre bevis kom for dagen om at CIA hadde utført omfattende operasjoner for å spionere på ham i ambassaden, og registrert alle Assanges trekk, inkludert hans møter med hans leger og advokater.

Det faktum alene burde ha sett den amerikanske saken kastet ut av de britiske domstolene. Men det britiske rettsvesenet så seg over skulderen, mot Washington, langt mer enn det fulgte sine egne lovbøker.

Media er ingen vaktbikkje

Vestlige regjeringer, politikere, rettsvesenet og mediene sviktet alle Assange. Eller rettere sagt, de gjorde det de faktisk er der for å gjøre: holde pøbelen – det vil si deg og meg – fra å vite hva de egentlig holder på med.

Deres jobb er å bygge fortellinger som tyder på at de vet best, at vi må stole på dem, at deres forbrytelser, som de de støtter akkurat nå i Gaza, faktisk ikke er slik de ser ut, men faktisk er innsats under svært vanskelige omstendigheter for å opprettholde den moralske orden, for å beskytte sivilisasjonen.

Av den grunn er det et spesielt behov for å identifisere den viktige rollen mediene har spilt for å holde Assange innesperret så lenge.

Sannheten er, at med en skikkelig motstand i media som spiller den rollen de erklærer på egne vegne, som en vaktbikkje mot makten, kunne Assange aldri ha blitt fengslet så lenge. Han ville ha blitt løslatt for mange år siden. Det var mediene som holdt ham bak lås og slå.

Etablissementsmediene handlet som et villig redskap i det demoniserende narrativet den amerikanske og britiske regjeringen omhyggelig utformet mot Assange.

Selv nå, mens han er gjenforent med sin familie, fremmer BBC og andre de samme for lengst diskrediterte løgnene.

Disse inkluderer journalisters stadig gjentatte påstand om at han sto overfor «voldtektsanklager» i Sverige, som angivelig ble droppet. Her gjør BBC denne feilen igjen, i sin dekning denne uken.

Faktisk sto Assange aldri overfor mer enn en «forundersøkelse», en etterforskning de svenske påtalemyndighetene gjentatte ganger droppet på grunn av mangel på bevis. Vi vet nå at etterforskningen ble gjenopplivet og opprettholdt så lenge, ikke på grunn av Sverige, men hovedsakelig fordi Storbritannias Crown Prosecution Service, den gang ledet av Sir Keir Starmer (nå leder av Labour), insisterte på at saken skulle trekke ut.

Starmer foretok gjentatte turer til Washington i løpet av denne perioden, da USA prøvde å finne et påskudd for å låse Assange inne for politiske forbrytelser, ikke seksuelle. Men som det så ofte skjedde i Assange-saken, ble alle dokumentene fra disse møtene ødelagt av de britiske myndighetene.

Medienes andre favorittbedrag – som fortsatt promoteres – er påstanden om at WikiLeaks utgivelser setter amerikanske informanter i fare.

Det er fullstendig tull, som enhver journalist som har brukt selv en overfladisk mengde tid på å studere bakgrunnen for saken vet.

For mer enn et tiår siden satte Pentagon opp en gjennomgang for å identifisere eventuelle amerikanske agenter som ble drept eller skadet som følge av lekkasjene. De gjorde det nettopp for å bidra til å myke opp den offentlige opinionen mot Assange.

Og likevel kunne et lag på 120 personer innen kontraspionasje ikke finne en eneste slik sak, som lederen av laget, brigadegeneral Robert Carr, innrømmet i retten i 2013.

Til tross for å ha et nyhetsrom fylt med hundrevis av korrespondenter, også de som hevder å spesialisere seg på forsvar, sikkerhet og desinformasjon, kan BBC fortsatt ikke få dette grunnleggende faktum om saken riktig.

Det er ikke en tilfeldighet. Det er det som skjer når journalister lar seg mate av dem de angivelig vokter. Det er det som skjer når journalister og etterretningstjenestemenn lever i et permanent, incestuøst forhold.

Karakterdrap

Men det er ikke bare disse grelle fiaskoene i dekningen som holdt Assange innesperret i sin lille celle i Belmarsh Prison. Det var at hele media handlet i samspill i karaktermordet av ham, og gjorde det ikke bare akseptabelt, men respektabelt å hate ham.

Det var umulig å legge ut på sosialmedier om Assange-saken, uten at dusinvis av samtalepartnere dukket opp for å fortelle deg hvor dypt ubehagelig han var, hvor mye av en narsissist, hvordan han hadde mishandlet katten sin eller smurt veggene sine i ambassaden med avføring. Ingen av disse personene hadde selvfølgelig noen gang møtt ham.

Det falt heller aldri slike mennesker inn at selv om alt dette var sant, ville det fortsatt ikke ha unnskyldt å frata Assange hans grunnleggende juridiske rettigheter, som så altfor tydelig skjedde. Og enda mer, det kunne umulig rettferdiggjøre og undergrave journalisters plikt, av allmenn interesse, til å avsløre statlige forbrytelser.

Det som i siste instans sto på spill i de langvarige utleveringshøringene, var den amerikanske regjeringens besluttsomhet om å likestille undersøkende journalistikk om nasjonal sikkerhet, med «spionasje». Hvorvidt Assange var en narsissist hadde nettopp ingen betydning for den saken.

Hvorfor ble så mange mennesker overbevist om at Assanges angivelige karakterfeil var avgjørende viktige for saken? Fordi etablissementsmediene – våre antatte sannhetsdommere – var enige om saken.

Hetsen hadde kanskje ikke festet seg så godt om den bare hadde blitt kastet fra høyretabloidene. Men liv ble pustet inn i disse påstandene fra deres endeløse repetisjon av journalister, angivelig på den andre siden av politikkens midtgang, spesielt i Guardian.

Liberalere og venstreorienterte ble utsatt for en jevn strøm av artikler og tweets som nedvurderte Assange og hans desperate, ensomme kamp mot verdens eneste supermakt, for retten til ikke å skulle bli innelåst for resten av livet – for å drive journalistikk.

The Guardian – som hadde tjent på først å alliere seg med WikiLeaks i publiseringen av avsløringene – viste ham nøyaktig null solidaritet da det amerikanske etablissementet banket på, fast bestemt på å ødelegge WikiLeaks-plattformen, og dens grunnlegger, for å ha gjort disse avsløringene mulig.

For ordens skyld, så vi ikke glemmer hvordan Assange ble holdt innesperret så lenge, er dette noen få eksempler på hvordan Guardian gjorde ham – og ikke den lovbrytende amerikanske sikkerhetsstaten – til skurken.

Marina Hyde i Guardian i februar 2016 – fire år inn i Assanges fangenskap i ambassaden – avviste på lettvint vis bekymringene til et FN-panel av verdenskjente juridiske eksperter som «godtroende», om at Assange ble «vilkårlig arrestert» fordi Washington hadde nektet å utstede garantier for at de ikke ville søke hans utlevering for politiske forbrytelser.

Joshua Rozenberg, BBCs mangeårige korrespondent for juridiske anliggender, ble samme dag gitt plass i Guardian og klarte å få det så galt med å hevde at Assange ganske enkelt «gjemte seg bort» i ambassaden, uten trussel om utlevering (Merk: Selv om hans analytiske forståelse av saken har vist seg å være svak, tillot BBC ham denne uka å uttale seg ytterligere om Assange-saken.)

To år senere presset Guardian fortsatt på for den samme linja, om at til tross for at Storbritannia brukte mange millioner på å omringe ambassaden med politibetjenter for å forhindre Assange fra å «flykte fra retten», var det bare «stolthet» som holdt ham internert i ambassaden.

Eller hva med denne fra Hadley Freeman, publisert av Guardian i 2019, akkurat da Assange forsvant de neste fem årene inn i det nærmeste Storbritannia har en gulag-leir, på den «intense lykken» hun antok at ambassadens rengjøringspersonale måtte føle.

Alle som ikke helt forsto hvor personlig fiendtlige så mange Guardian-skribenter var mot Assange, må undersøke deres tweets, der de følte seg friere til å ta av seg hanskene. Hyde beskrev ham som «muligens til og med det største rævhålet i Knightsbridge» mens Suzanne Moore sa at han var «den mest massive dritten.»

Den konstante nedverdigelsen av Assange og håningen av hans situasjon var ikke begrenset til Guardians meningssider. Avisen samarbeidet til og med i en falsk rapport – antagelig levert av etterretningstjenestene, men lett motbevist – designet for å motarbeide avisens lesere ved å sverte ham som en lakei for Donald Trump og russerne.

Denne beryktede nyhetsbløffen – som feilaktig hevder at Assange i 2018, gjentatte ganger møtte en Trump-medarbeider og «ikke-navngitte russere», noe som ikke ble registrert av noen av de dusinvis av CCTV-kameraer som overvåker enhver tilnærming til ambassaden – er fortsatt på Guardians nettsted.

Denne demoniseringskampanjen banet veien for at Assange ble slept ut av britisk politi, tidlig i 2019.

Det holdt også Guardian utenfor rampelyset. For det var feil begått av avisen, ikke Assange, som førte til den angivelige «forbrytelsen» i hjertet av den amerikanske utleveringssaken – at WikiLeaks i all hast hadde sluppet en samling av filer som ikke var redigert – som jeg før har forklart i detalj.

For lite for sent

Etablissementsmediene som samarbeidet med Assange for 14 år siden, med publiseringen av avsløringene av amerikanske og britiske statsforbrytelser, begynte først forsøksvis å endre tonen på slutten av 2022 – mer enn et tiår for sent.

Det var da fem av hans tidligere mediepartnere sendte et felles brev til Biden-administrasjonen, der de sa at den burde «avslutte sin rettsforfølgelse av Julian Assange for å ha publisert hemmeligheter».

Men selv da han ble løslatt denne uken, fortsatte BBC dryppet av karakterdrap. En skikkelig BBC-overskrift, om mediet ikke bare var en stenograf for den britiske regjeringen, kunne lyde: «Tony Blair: Multimillionær eller krigsforbryter»?

For mens etablissementsmediene travelt har festet blikket vårt på Assanges angivelige karakterfeil, har de holdt vår oppmerksomhet borte fra de sanne skurkene, de som begikk forbrytelsene han avslørte: Tidligere statsminister i Storbritannia, Tony Blair, tidligere president i USA, George W. Bush, tidligere visepresident i USA, Dick Cheney og mange flere.

Vi må gjenkjenne et mønster her. Når fakta ikke kan bestrides, må etablissementet skyte budbringeren.

I dette tilfellet var det Assange. Men det samme mediemaskineriet ble rullet ut mot tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn, nok en torn i siden på etablissementet. Og som med Assange, var Guardian og BBC de to mediene som var mest nyttige for å få bakvaskelsene til å feste seg.

Dessverre, for å sikre sin frihet, ble Assange tvunget til å inngå en avtale der han erklærte seg skyldig i en av anklagene reist mot ham under spionasjeloven.

Det kaster et avslørende lys over The Guardians vedvarende vonde tro, når den samme avisa som så lett latterliggjorde Assanges år med frihetsberøvelse for å unngå å bli innelåst i et amerikansk super-max-fengsel, publiserte en artikkel denne uka, da Assange ble løslatt, der den understreket den «farlige presedensen» for journalistikk satt av hans avtale med USAs myndigheter.

Washingtons behandling av Assange var alltid utformet for å sende en skremmende melding til gravejournalister, om at selv om det er greit å avsløre offisielle fienders forbrytelser, må de samme standardene aldri anvendes på det amerikanske imperiet.

Hvordan er det mulig at Guardian lærer det først nå, etter å ha mislyktes i å forstå den lærdommen tidligere, da det gjaldt som mest, under Assanges lange år under politisk forfølgelse?

Den enda tristere sannheten er at medienes skurkaktige rolle i å holde Assange innesperret, snart vil bli slettet fra historikken. Det er fordi media er de som skriver manuset vi forteller oss selv om hva som skjer i verden.

De vil raskt male seg selv som helgener, ikke syndere, i denne episoden. Og uten flere som Assange til å åpne øynene våre, vil vi mest sannsynlig tro på dem.


Jonathan Cook er forfatter av tre bøker om den israelsk-palestinske konflikten, og en vinner av Martha Gellhorn Special Prize for Journalism. Hans hjemmeside og blogg finner du på www.jonathan-cook.net. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på DeClassifiedUK.


Artikkelen er hentet fra Antiwar.com, først publisert på DeClassifiedUK:

Julian Assange: Freedom This Time, No Thanks to the Media

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Forrige artikkelPride: «Like mange kjønn som det finnes folk»
Neste artikkelHvem er elefanten i rommet?
Jonathan Cook
Jonathan Cook er en prisbelønt britisk journalist. Han var basert i Nasaret, Israel, i 20 år. Han er forfatter av tre bøker om Israel-Palestina-konflikten: Blood and Religion: The Unmasking of the Jewish State (2021), Israel and the Clash of Civilizations: Iraq, Iran and the Plan to Remake the Middle East (2006) og Disappearing Palestine: Israel's Experiments in Human Despair (2008).