oss 100 kroner!
Velgerne i årets valg til Europaparlamentet ga de tradisjonelle partiene og deres nære allierte – teknokratene i Brussel – en på trynet.
Forrige ukes valg til Europaparlamentet sendte sjokkbølger gjennom de etablerte politiske strukturene, da velgere i hele EU ga teknokratene, markedsfundamentalister og den generelle venstrefløyen som har klamret seg til makten i flesteparten av medlemslandene et slag i ansiktet. Kan vi forstå årsaken til at de gjorde dette?
Europaparlamentet er som en trefotet stol unionen støtter seg på. De ikke-valgte teknokratene befinner seg i Brussel, de ikke-valgte sentralbankansatte er i Frankfurt og de valgte lovgiverne er i Strasbourg. Den institusjonelle makten er altså fordelt på Belgia, Frankrike og Tyskland. Haken ved denne løsningen er at de folkevalgte i Strasbourg i realiteten er uten makt.
Vingestekkede folkevalgte
Enkelte irske politikere har gjort Strasbourg til en arena for fremming av tunge politiske spørsmål som blant annet situasjonen på Gaza og i Ukraina, men har denne forsamlingen egentlig makt til å vedta retningen for EU? Uansett ble de to aktuelle irske politikerne valgt ut ved dette valget.
EU er, og har lenge vært, en udemokratisk institusjon som styres av nyliberale ideologer og gniene bankierer – teknokrater som er fullstendig uinteressert i demokratiske prosesser og innbyggernes ønsker.
Mange husker ennå hvordan Brussel og Frankfurt for ni år siden påtvang grekerne en akutt fattigdom og matmangel for å beskytte grekernes kreditorer. Slik er EU i praksis, et EU tatt en helt annen retning enn de visjonære grunnleggerne så for seg etter andre verdenskrig.
De nyvalgte parlamentsmedlemmene vil få lite makt, noe europeiske velgere utmerket godt vet, men det var nettopp i protest mot det korrumperte europeiske demokratiet at velgerne så ettertrykkelig slo tilbake mot de tradisjonelle politiske partiene og deres venner Brussel-teknokratene.
Skjer det samme på nasjonalt nivå?
Spørsmålet man sitter igjen med i unionens hovedsteder er om den inderlige fiendskapen som manifesterte seg i forrige ukes valg vil overføres til nasjonale meningsmålinger i de nasjonale valgene vi har i vente.
Skikkelser som Emanuel Macron er av den oppfatning av at i valg som faktisk betyr noe, vil velgerne trekke seg tilbake fra ytterkantene og at den nylige stemmegivingen nærmest var å oppfatte som trass. Det er ikke sikkert at Frankrikes president har rett i dette.
Betingelsene som skapte forrige ukes valgresultat i EU viser en tydelig vandring bort fra det politiske sentrum som makthavere betrakter som en nærmest hellig størrelse.
Tallene viser oss nemlig en betydelig forskyvning i det politiske landskapet i Europa, spesielt i retning av partier som betraktes som «ytre høyre». Tallene vi snakker om er hentet fra de franske og tyske valgresultatene. Ellers i EU fulgte resultatene stort sett «Europas kjerne».
Macrons renessanseparti er bare åtte år gammelt, og det fremstår som en liten forening med nyliberale av god familie, som Macron selv – innen blant annet bankvesen og finans.
Valgskred
I en koalisjon kalt «Vi trenger Europa» (Besoin d’Europe) sanket partiet og dets kampfeller 15,2 prosent av de franske stemmene, noe som utgjør omtrent en tredel av resultatet fra 2019.
Dette kan vi jo sammenligne med resultatet til Rassemblement National, Marine Le Pens parti. De rasket til seg 31,37 prosent av stemmene. I EU-sammenheng er dermed Rassemblement National Frankrikes overlegent største parti.
En lignede bevegelse i velgermassen så man i Tyskland. Der mistet De grønne, som for lenge siden mistet retningssansen, nærmere en tredel av velgerne. De endte på 11,9 prosent av stemmene.
Det sosialdemokratiske regjeringspariet tapte ikke like mye, men endte likevel opp med bare 14 prosent av de tyske stemmene. AfD, derimot … Alternative für Deutschland stakk av med 15,8 prosent av stemmene, en økning på rundt 44 prosent. I EU-sammenheng er de nå Tysklands nest største parti.
Ribbet hane
Det politiske sentrum står nærmest ribbet tilbake. Macron oppløste umiddelbart nasjonalforsamlingen, underhuset i lovgivende forstand, noe Frankrikes president er i sin fulle rett til å gjøre.
I en offentlig kunngjøring uttalte han at «etter denne dagen kan jeg ikke fortsette som om ingenting har skjedd». Han vil nok det likevel, som han alltid gjør når han møter utfordringer av denne typen. «Gule vester»-bevegelsen i 2018 er et godt eksempel. Men det er åpenbart at Frankrikes leder er desperat, en tilstand han deler med de andre store taperne blant Europas nyliberale eliter.
Canada har kanskje ikke så mye med EU-valgene å gjøre, men Justin Trudeau kom med en uttalelse preget av essensen i hovedstømstankegangen ved åpningen av G7-toppmøtet i Italia 13. juni.
«Verden over har vi sett en kraftig vekst blant høyreorienterte krefter i nesten hvert eneste demokrati», sa den canadiske statsministeren, «Det er bekymringsverdig at politiske partier velger å spille på sinne, frykt, splid og angst».
EU som USAs speilbilde
Denne lite gjennomtenkte uttalelsen vekker i seg selv bekymring. Ikke nok med at den demonstrerer europeiske lederes manglende evne til å innse hvor forfeilet deres egen politikk er. Det er dessuten akkurat den samme dynamikken man nå opplever blant eliten i USA.
AfD, Rassemblement National og lignende partier utenfor det tradisjonelle europeiske sentrum viser at man også i USA må følge med på egne politikeres fornektelse av det som er i ferd med å skje.
De er kloke nok til å holde seg unna begreper som Hillary Clintons beryktede «søppelbøtte», men følger vi nøye med på det europeiske ledere nå sier, står utsagnene fra amerikanske politikere frem i et tydeligere lys.
Ytre høyres fremvekst
I flere måneder har vi kunnet lese om det europeiske «ytre høyre»s fremvekst, der det mer enn antydes at disse gruppene har nazistiske tendenser. Disse opposisjonspartiene har nemlig gjort seg skyldige i politikkens fremste kardinalsynd. De er populister.
I etterkant av EU-valget advarte The New York Times mot at «ytre høyre» vil utgjøre en «ødeleggende kraft». Skribenten Cole Stengler skrev blant annet at «Frankrike er på randen av noe skremmende».
Skremmende … men for hvem? Det er et godt spørsmål, om noen tar seg tid til å stille det. Det ser i hvert fall ut til å skremme elitene i de europeiske hovedstedene – og mediene som jobber for dem. Vinnerne fremstår som ansiktsløse … en fryktinngytende kraft.
Maktarroganse for fall?
Disse partiene har angivelig ingen reell plattform. De representerer simpelthen det fæle som sto på Trudeaus liste. Folk kan gjerne være sint, redde og protestere, men hvordan våger disse sleipingene å lede opposisjonspartier og gi velgerne et verktøy å bruke i valgavlukket?
Noe av det samme er blitt ytret mot Donald Trump – en diktator, en tyrann, en fascist som vil gjøre kål på demokratiet. Dette har en ødeleggende virkning på den politiske debatten i USA. Og det er det samme vi nå har sett med de fremvoksende ytre høyrepartiene i Europa.
Tørst etter selvråderett
Ekte nasjonal suverenitet er svaret på den overveldende arrogansen de ikke-valgte teknokratene og markedstilbederne i Brussel og Frankfurt. Et uavhengig Europa som nekter å underkaste seg Washington, som inngår fredelige forbindelser med Russland og får slutt på de ødeleggende økonomiske sanksjonene amerikanerne har påtvunget Europa – og en slutt på støtten til det tyvaktige regimet i Kiev og den fastlåste stedfortrederkrigen.
Dette representerer noen av holdningene til de fremadstormende partiene i EU-valgene. Er dette egentlig «høyreekstremt» eller «ødeleggende»?
Mye handler om innvandring. Særlig AfD har uttrykt motstand mot fortsatt innvandring fra Nord-Afrika og Midtøsten. De har unektelig tatt til orde for temmelig kraftige virkemidler.
DDR
Det er verdt å tenke på at AfD står sterkest i delstater som tidligere tilhørte DDR, stater som står langt svakere økonomisk enn delstatene i vest. DDR er preget av arbeiderklasse og opplever også den høyeste konsentrasjonen av innvandrere.
Er det egentlig noe poeng å avfeie AfDs velgere som rasister? Eller er det mer fruktbart å ta opp innvandringsspørsmålet uten bruk av stygge kallenavn?
Erika Solomon, skribent i Berlin-kontoret til New York Times, holder et våkent øye med «ekstremistene» i AfD. Tysk etterretning regner dem til omtrent 10 000, og partiet skal etter sigende arbeide for å styrte regjeringen, ytre seg nazistisk og ha altfor tette bånd til Russland.
Solomons skriverier bygger for det meste på antagelser, mistanke, insinuasjoner … og ikke minst feiltolkinger. Det tradisjonelle sentrum er livredde for at AfD skal gjeninnføre det tyske riket og gjøre slutt på det tyske demokratiet.
Uvesentlige skillelinjer
Skillet mellom «høyre» og «venstre» er egentlig uinteressant. For det første er det ingen venstreside igjen i USA. Og for det andre går man glipp av viktige ting ved å sette folk i bås. Trump var også ute etter en ny avspenning med russerne, en uttrekning fra Syria og Irak og en ny vurdering av NATO, inntil hans nærmeste sviktet ham.
Hverken Trump eller de europeiske partiene på ytre høye fløy er spesielt spiselige. Men ingen av dem kan egentlig karakteriseres som «høyre» eller «venstre» .
I denne sammenhengen skjedde det noe interessant i Frankrike da valgresultatene kom for dagen. 11. juni skrev Le Monde at det i hastig sammenkalte maratonmøter mellom partier på landets venstreside oppsto enighet om å danne en ny folkefront for å kunne stille med populære kandidater til valget Macron hadde erklært to dager tidligere.
Hensikten er å forene «alle kreftene på den humanistiske venstresiden, fagforeningene, forbundene og borgerne», som Manuel Bompard, leder av La France Insoumise, uttalte i denne sammenhengen. Sosialistenes partisektretær Oliver Faure uttalte at det var «skrevet et nytt kapittel i fransk historie».
På fundamentet av tidligere fadeser
Den franske venstresiden har forsøkt det samme grepet tidligere, med en ny, folkelig økologisk og sosial union, et tiltak som havarerte i fjor, etter en kort og ulykkelig eksistens. Men den nye alliansen, som ble omtalt med store bokstaver i franske medier, virker lengt mer ambisiøs, seriøs og interessant.
Her er alle de viktige partiene på venstresiden rasket sammen: Sosialistene, de grønne, Jean–Luc Mélenchons parti La France Insoumise og det gode gamle franske kommunistpartiet. Bare det å få de franske sosialistene og kommunistene til å stå på samme plattform er en stor bragd.
Dette skjedde faktisk også på 1930-tallet, med Folkefronten. Kanskje den nye alliansen betrakter de rådende omstendighetene som like skremmende som den gang da.
Men hva innebærer denne nye plattformen i praksis? Det er ennå uklart. Hvilken stilling vil den ta til store og viktige spørsmål som Israel, Russland (særlig kommunistenes deltagelse kan by på spenning her), Ukraina, europeisk uavhengighet eller innvandring?
Men i den ladede europeiske stemningen etter EU-valget og Macrons farefulle ferd mot et hastig kunngjort valg ser venstresiden i dette mektige landet en mulig åpning. Fornuftig stillingstagen i de nevnte spørsmålene kan få avgjørende betydning, og man kan håpe at dette skjer et annet sted enn på den oppildnede og ugressbefengte ytre høyresiden i den europeiske hagen.
Denne artikkelen ble publisert av ScheerPost.
