oss 100 kroner!
Israels påstand om å være et storslått demokrati undergraves av mishandlingen, ikke bare av palestinerne, men også av jødiske forfattere og intellektuelle, som strebet etter fredelig sameksistens med palestinerne og som avslørte den stygge sannheten bak israelsk politikk.
CovertAction Magazine, 29. april 2024.
Den 22. september 1967, tre måneder etter Israels fantastiske seier over Egypt i 6-dagerskrigen, der Israel ervervet Gaza og Vestbredden – satte medlemmer av Matzpen, en israelsk sosialistisk organisasjon støttet av arabere og jøder, inn en annonse i dagsavisen Ha’Aretz der de forklarte sin motstand mot okkupasjonen. Den lød:
Vår rett til å forsvare oss mot utslettelse gir oss ikke rett til å undertrykke andre. Erobringer bringer i etterkant fremmed styre. Fremmed styre bringer i etterkant motstand. Motstanden bringer i etterkant undertrykkelse. Undertrykkelse bringer i etterkant terrorisme og terrorbekjempelse. Ofrene for terrorisme er vanligvis uskyldige mennesker. Å holde på territoriene vil gjøre oss til en nasjon av mordere og mordofre. La oss forlate de okkuperte områdene nå.»[1]
Disse ordene virker spesielt profetiske i kjølvannet av Tribe of Nova-massakren, 7. oktober og Israels angrep på Gaza, som veldig tydelig har gjort Israel til en nasjon av mordofre og mordere.
Matzpen-aktivister ble dessverre angrepet av statlige medier i Israel da uttalelsen ble utstedt, og organisasjonen ble identifisert som en nasjonal sikkerhetstrussel og oppløst på 1980-tallet.
Daphna Levits bok, Wrestling With Zionism: Jewish Voices of Dissent (Northampton, MA: Olive Branch Press, 2020) setter organisasjonen Matzpen inn i en del av en tradisjon av jødisk dissens som ble marginalisert eller undertrykt i Israel og ikke klarte å endre den selvdestruktive kursen for israelsk politikk.
Tradisjonen gikk tilbake til profetene i det gamle Israel – som Jesaja, Jeremia, Esekiel og Malaki som kritiserte konger, de rike og korrupte domstolene for å bryte budene i Moseloven med sine pålegg om å skape et rettferdig og upartisk samfunn.[2]
Levit viser at tidlig i det 20. århundre støttet slike sionistiske giganter som Ahad Ha’am (Asher Ginsberg), Martin Buber og Albert Einstein jødisk bosetting i Israel, på betingelse av at jødene ville behandle palestinerne respektfullt og leve i harmoni med dem – ideelt sett i en binasjonal stat.
Den sionistiske fløyen var delt mellom disse liberale og forfedrene til medlemmer av det moderne Likud-partiet, som så palestinerne som en barriere mot jødisk bosetting og regional dominans, og støttet tvangsfjerning og brutalisering av det palestinske folket som i Nakba, eller etnisk rensing av palestinere som ble utført da Israel først ble etablert som en stat i 1948.
Dessverre vant de uforsonlige og så på de liberale/humanitære sionistene som trusler, og behandlet dem til tider nesten like dårlig som de behandlet palestinerne, hvis liv de ikke tok hensyn til.
Ahad Ha’am
Ahad Ha’am (1856-1927) ble født i Kiev i en religiøs hasidisk familie, og var en produktiv forfatter av essays på hebraisk, som spilte en nøkkelrolle i revitaliseringen av det hebraiske språket.
Ahad Ha’am deltok i den første sionistkongressen i Basel, Sveits i 1897 med Theodore Herzl, og ønsket en jødisk stat som ville være et eksempel på jødisk moral og rettferdighet.
I 1891, etter å ha besøkt Palestina for første gang, skrev han essayet «Sannhet fra Israels land,» der han beklaget at jødene i Palestina oppførte seg på fiendtlige og grusomme måter mot den innfødte befolkningen.
Tretti år senere skrev han et brev til avisa Ha’aretz, etter et hevndrap utført av jøder på en arabisk gutt og spurte: «Er dette drømmen om tilbakevending til Sion som vårt folk drømte om i tusenvis av år: at vi skulle komme ut til Sion og forurense dets jord med å spille uskyldig blod?»[3]
Levit understreker at Ahad Ha’am var en trofast forsvarer av menneskerettigheter som anerkjente at palestinerne hadde vært i Israel i årtusener og hadde all rett til å forfølge sin egen nasjonale identitet, uten noen jødisk overherre.
Han skrev at «Også det arabiske folket, som vi alltid har ignorert helt fra begynnelsen av koloniseringsbevegelsen, lyttet og trodde at jødene kom for å ekspropriere deres land og gjøre med det som de ville. Alt dette førte uunngåelig til friksjon og bitterhet på begge sider.»[4]
I mye av sitt forfatterskap ønsket Ahad Ha’am at jødiske bosettere i Palestina skulle behandle arabere rettferdig, og advarte om at fiendtlighet og grusomhet ville føre til harme og sette det sionistiske prosjektet i alvorlig fare. Han støttet implisitt en tostatsløsning, og understreket at det eneste legitime kravet jødene kunne gjøre for en suveren nasjon, var hvis det reflekterte jødiske tradisjoner for moral og universell samvittighet.
Levit skriver at fordi hans ideer så ofte motsa den dominerende fortellingen i dagens Israel, har han blitt henvist til sekundærstatus etter Theodore Herzl og er ennå ikke verdsatt som den visjonære han var – bortsett fra av de som faktisk leste essayene hans.
Martin Buber og Albert Einstein
Martin Buber (1878-1965), en produktiv filosof som oversatte den hebraiske bibelen til tysk, hadde enorm respekt for Ahad Ha’am som han kalte en «sann sionist.»[5]
Buber delte Ahad Ha’ams syn på at en jødisk stat i Israel måtte være et eksemplarisk etisk samfunn, og på 1920-tallet begynte han å argumentere for en binasjonal jødisk-arabisk stat, med like rettigheter for begge grupper, og hevdet at det var nødvendig for sionistene å leve i fred med araberne, selv på bekostning av jøder som forble en minoritet i landet.
Gjennom hele sitt liv som sionist ønsket Buber at hovedmålet for sionistisk politikk skulle være samarbeid med landets arabiske innbyggere for å lede de to nasjonene i Palestina til et fredelig samfunn. Buber avviste ideen om en nasjonal skjebne, sekulær eller religiøs, hvis det resulterte i dominans over noen annen nasjon, og dermed var blottet for den jødiske ånd som søker fred og forløsning.[6]
Martin Buber [Kilde: timesofisrael.com]
Den berømte vitenskapsmannen Albert Einstein (1879-1955) hadde lignende synspunkter som Buber, og mente at fredelig sameksistens i et jødisk hjemland var viktigere enn noe nasjonalt mål. Einstein støttet en binasjonal stat der jødisk-arabisk samarbeid var en forutsetning.
Albert Einstein [Kilde: cdn.britannica.com]
Som en livslang pasifist sluttet Einstein seg i desember 1948 til en gruppe på 28 fremtredende jødiske ledere, inkludert filosofen Hannah Arendt, som skrev et brev til New York Times som fordømte Menachem Begin, lederen av Irgun og Israels fremtidige statsminister (1977-1983), som hadde presidert over et angrep på den palestinske landsbyen Deir Yassin under den israelske uavhengighetskrigen. Dette resulterte i at mange palestinere døde, inkludert kvinner og barn.[7]
Brevet sammenlignet Irgun med fascistpartier i Europa, etter å ha blitt dannet av medlemmer av Irgun Zvi Leumi som var en terroristisk, høyreorientert, sjåvinistisk organisasjon som tidligere hadde bombet Jerusalems King David-hotell.
Propagandaplakat fra Irgun, 1931, for distribusjon i Sentral-Europa – kartet viser Israel definert i landområdene til både mandatområdet Palestina og emiratet Transjordan, som Irgun gjorde krav på i sin helhet for en fremtidig jødisk stat. [Kilde: wikipedia.org]
Hannah Arendt
Hannah Arendt (1906-1975) var en berømt politisk filosof som, i likhet med Einstein og Buber, så for seg en føderert, pluralistisk, demokratisk og sekulær israelsk stat, som ville være et hjemland for palestinere og jøder som sameksisterte fredelig som naboer, uten noen offisiell statsreligion.
I likhet med Ahad Ha’am ønsket Arendt at det sionistiske prosjektet skulle utvikle seg sakte, gjennom lokale landbruks- og vanningsprosjekter, for å bygge tillit blant naboene. Hun protesterte mot en eksplisitt jødisk stat, som hun fryktet alltid ville behandle den arabiske befolkningen som annenrangs borgere, og bli militaristisk og dominerende.
På tidspunktet for statsdannelsen var Arendt forferdet over nasjonalistiske sionisters likegyldighet overfor den arabiske befolkningen, som allerede var bosatt i Israel, og av deres nærsynte politiske manøvrering med de større globale maktene – som var medskyldige i nazistenes Holocaust – for en utelukkende jødisk stat. «Bare dårskap kunne diktere en politikk som stoler på en fjern imperialistisk makt for beskyttelse, samtidig som den fremmedgjør naboenes godvilje,» skrev Arendt profetisk.[8]
Hannah Arendt [Kilde: hac.bard.edu]
Yeshayahu Leibowitz
Kjent som Israels samvittighet, var Yeshayahu Leibowitz (1903-1994) professor ved Det hebraiske universitetet og offentlig intellektuell som advarte om den voksende rasistiske sjåvinismen til israelske ledere og beklaget massakren av arabiske sivile, som i den jordanske landsbyen Kibiyeh, av tropper under kommando av den fremtidige statsministeren Ariel Sharon.
Yeshayahu Leibowitz [Kilde: timesofisrael.com]
Ifølge Leibowitz hadde det i årene før 1967, da Israel begynte å okkupere Gaza og Vestbredden, vært mange muligheter for kompromiss med palestinerne som israelerne hadde sløst bort. I mars 1972, i avisen Ha’aretz, advarte Leibowitz om at Israel mister sin sjel da landets forsvarsstyrker ble forvandlet til en okkupasjonshær og Israel ble en hemmelig politistat. Okkupasjonen for ham var en vederstyggelighet, som ville resultere i Israels selvdestruksjon da landet ble fanget i evig krig med sine arabiske naboer og hersket over et annet folk mot dets vilje.[9]
I et TV-intervju hevdet Leibowitz at Israel ikke kunne betraktes som et demokrati, så lenge landet styrte over to millioner mennesker som var fratatt juridiske rettigheter og menneskerettigheter. Han fordømte også Israels høyesterettsjustitiarius for å tolerere tortur av arabiske fanger for å hente ut informasjon, som for ham betegnet Judeo-Nazism – jøde-nazisme, et begrep som Leibowitz laget.[10]
Noam Chomsky
Chomsky ble født inn i en sionistisk familie og som ungdom var han interessert i sosialistiske, binasjonale alternativer for Palestina og det kooperative arbeidssystemet som hadde utviklet seg i jødiske kibbutzer.
Noam Chomsky i 1977. [Kilde: wikipedia.org]
Han omfavnet Ahad Ha’ams syn om at sionismen burde «unngå en smal, begrenset nasjonalisme som ikke ser lenger enn seg selv» og «bør være basert på rettferdighet og lov, absolutt likhet og menneskelig brorskap,»[11] noe som dessverre ikke har utviklet seg.
Da Chomsky tilbrakte flere måneder i en israelsk kibbutz i 1948, sa han at han likte aspekter av det, men ble skremt av det han oppfattet som den «forferdelige ideologiske konformiteten» og «eksklusiviteten og rasistiske institusjonelle omgivelser.»[12]
Tilbake i USA, motsatte Chomsky seg Israels antidemokratiske avvisning av å akseptere kritisk gransking. Han sammenlignet intellektuelle forsvarere av Israel med stalinister på 1930-tallet, spesielt i deres forsøk på å diskreditere kilden til enhver kritisk analyse.
I detaljerte bøker og artikler tilbakeviste Chomsky doktrinene til de selvutnevnte tilhengerne av Israel, spesielt i deres påstand om at Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og de arabiske statene avviste fred, mens USA og Israel søkte fredsløsninger, som Chomsky pekte på, i stor grad var det motsatte tilfelle.
Ifølge Chomsky var «fredsprosessen» egentlig en strategisk del av USAs globale politikk, som primært hadde som mål å sikre israelsk overtak. Massive amerikanske våpenforsyninger til Israel drev fram større undertrykkelse av palestinere i det okkuperte territoriet og avlet overdreven selvtillit og arroganse blant israelerne, som førte til større diskriminering og grusomheter mot palestinerne.
Chomsky anså Israel for å være verre enn apartheidstaten Sør-Afrika, fordi Sør-Afrika måtte innlemme den svarte befolkningen, mens «Israel ønsket å kvitte seg med den palestinske befolkningen» og behandlet dem som hunder – som den israelske generalen Moshe Dayan var tydelig på.
Et stort vendepunkt i historien skjedde i 1971, sier Chomsky, da Egypt kom med et tilbud om en full fredsavtale som den israelske regjeringen, ledet av Golda Meir, avviste fordi Israel ønsket å kolonisere Sinai.
I utgangspunktet var Israels valg på den tiden, skrev Chomsky, mellom sikkerhet og ekspansjon, og Israel valgte det sistnevnte. Som en konsekvens av dette ville landet «bli isolert, en pariastat, delegitimert, veldig likt Sør-Afrika, [og] overleve bare så lenge USA støtter dem.»[13]
Ekte patrioter
Den andre halvdelen av Levitts bok setter søkelyset på flere stemmer av jødisk dissens helt frem til vår tid. En rekke av dissenterne var veteraner fra den israelske hæren, hvis militærtjeneste vekket dem opp til Israels umenneskelige behandling av palestinerne. Mange opplevde også forfølgelse på ulike måter, som å bli tvunget fra akademiske stillinger og ut i eksil, bli utsatt for verbale overgrep, og bli fysisk angrepet og få livet truet.
Hver av dissenterne er bemerkelsesverdig på sin egen måte.
Blant dem er Uri Avnery, et tidligere medlem av Irgun Zvu Leumi som tjenestegjorde i en kommandoenhet på den egyptiske fronten i Israels uavhengighetskrig i 1948, før han ble utgiver og redaktør av Ha’Olam Hazeh, en kritisk undersøkende avis.
Som medlem av Knesset (parlamentet) fra 1965 til 1974, etablerte Avnery kontakter med PLO lenge før israelske tjenestemenn anerkjente den, og møtte PLO-lederen Yasir Arafat under Israels første Libanon-krig i juli 1982. Dette var første gang en palestinsk leder hadde møtt en israeler. Avnery ble på den tiden kalt en forræder av mange israelere, selv om hans forhold til Arafat varte til den palestinske lederens død i 2004.
I en artikkel fra 2011, med tittelen «The Acts of Perfidious Traitors» skrev Avnery at «i krisetider betraktes de virkelige patriotene, de som krever fred og kompromiss, kort sagt ‘venstreorienterte’, som forrædere, mens nasjonalister av alle typer, krigshisserne, oppviglerne til hat, blir oppfattet som patrioter. Det er om dem den britiske filosofen Samuel Johnson sa: ‘Deres patriotisme er kjeltringens siste tilfluktssted.’»[14]
Uri Avnery, til venstre, og PLO-leder Yasir Arafat i 2002, i byen Ramallah på Vestbredden. [Kilde: theguardian.com]
Og slik er det fortsatt i dag, hvor kjeltringene samler seg bak flagget, mens de begår grusomme krigsforbrytelser og opprettholder en destruktiv syklus av vold som bare kan ende dårlig.
De sanne patriotene blir i mellomtiden svertet[15] eller ignorert, selv om de er en del av en stolt tradisjon, som er fremhevet i Levitts bok – den burde omfavnes bredere.
Den jødiske Talmud refererer interessant nok til profeter fra antikken, som ofte avsa harde dommer over jødiske monarker, ledende borgere og den israelske nasjonen selv – i en direkte forløper til i dag. Disse profetene ble også baktalt eller brakt til taushet i sin levetid, selv om alle som ser tilbake på historien kan se at visdommen var på deres side.
Denne artikkelen ble publisert av CovertActionMagazine:
Jewish Prophets Who Predicted Nightmarish Escalation of Israeli-Palestine Conflict Were Blacklisted and Ignored
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Jeremy Kuzmarov er administrerende redaktør for CovertAction Magazine. Han er forfatter av fire bøker om amerikansk utenrikspolitikk, inkludert Obama’s Unending Wars (Clarity Press, 2019) og The Russians Are Coming, Again, med John Marciano (Monthly Review Press, 2018).
Kilder:
- Daphna Levit, Wrestling with Zionism: Jewish Voices of Dissent (Northampton, MA: Olive Branch Press, 2020), 116. ↑
- Michael Hudson i «Were the Biblical Prophets Anti-Semitic?« (Counterpunch, 20. november 2023) skriver at slike profeter i dag ville blitt angrepet som antisemitter av den politiske høyresiden og sentrum. ↑
- Levit, Wrestling with Zionism, 26, 27. ↑
- Levit, Wrestling with Zionism, 28. ↑
- Levit, Wrestling with Zionism, 31. ↑
- Levit, Wrestling with Zionism, 35. ↑
- Levit, Wrestling with Zionism, 39. ↑
- Levit, Wrestling with Zionism, 49. ↑
- Levit, Wrestling with Zionism, 64, 65. ↑
- Levit, Wrestling with Zionism, 66, 67. Leibowitz raste på 1980- og 1990-tallet, til sin død, på grunn av den voksende villskapen i det israelske samfunnet, og så nasjonen som helt avhengig av en tynn linje med støtte fra Det hvite hus, som var bestemt til å bli tynnere etter hvert som verden begynte å erkjenne dets ugjerninger. «Fremfor alt blir staten, som skulle ha vært det jødiske folks stolthet og ære, raskt en forlegenhet for det,» skrev han. ↑
- Levit, Wrestling with Zionism, 72. ↑
- Levit, Wrestling with Zionism, 73. ↑
- Levit, Wrestling with Zionism, 79. ↑
- Levit, Wrestling with Zionism, 104. ↑
- Den israelske journalisten Israel Frey, måtte gå i dekning etter å ha uttalt seg mot Israels angrep på sivile i Gaza i slutten av oktober. Han skrev på sosialmedier at «enhver [i Israel] som viser empati for smerten vi forårsaker disse uskyldige, blir stemplet som forræder [og blir] truet, som om blodet til folket i Gaza ikke er verdt noe, som om våre krigsforbrytelser vil trøste våre ofre.» ↑
Se også noen av de jødiske intelektuelle som er omtalt i artikkelen
Journalisten Israel Frey etter angrepet mot ham:
Noam Chomsky – Why Does the U.S. Support Israel? (youtube.com)
Noam Chomsky – Antisemitism vs. Anti-Zionism (youtube.com)
Professor Avi Shlaim answers question about whether Zionism is a racist ideology (youtube.com)
Daniel Kahneman – On Yeshayahu Leibowitz (youtube.com)
Can we say this about Israel? (youtube.com) The Grayzone kommenterer folkemord og Leibowitz.
.jpg){kind=link}