oss 100 kroner!
Vladimir Petrovitsj Fedorov, leserinnlegg.
Les VG, Nettavisen, Dagbladet, NRK og TV2. Det er det korte svaret. Sannsynligvis også en hel del andre, lokale, plattformer i Norge, som setter seg i høygir for å ikke være bakpå og tillate uoverensstemmelser. Føler du derimot for å forstå den påfallende inkonsekvensen i måten de ovenfornevnte mediene tilnærmer seg forskjellige konflikter på, la oss si Israel vs. Ukraina, hvor av den ene konflikten har ført til over 40.000 sivile drept over 200 dager, og den andre 10.000 over 2 år – eller om du setter spørsmål ved bilder du har sett på nettet med tysk 2. verdenskrig insignia på ukrainske tjenestemenn og lurer på om det er ekte, hva har Antonio Banderas med Ukraina å gjøre, eller om du i det hele tatt er interessert i hvorvidt russiske styrker faktisk truer den vestlige verdensordenen og hva en russisk seier vil bety for verden fremover, er du dessverre nødt til å søke andre kilder for å få et informert og overveid inntrykk.
Vesten og resten
Selvråderett – autonomi, uavhengighet, selvstyre, suverenitet – hva enn man velger å kalle det, er å anse som det høyeste verdi, selve fundamentet for et lands eksistens, for ikke å nevne en hjørnestein i internasjonale relasjoner. 8. februar 2023 sluttet Norge seg til en EU-erklæring om restriktive tiltak mot Russland og Iran i forbindelse med handlinger som undergraver eller truer Ukrainas territorielle integritet, suverenitet og uavhengighet. Ingen mediaplattform velger å derimot å kaste søkelys på USAs utrustning av Taiwan, som både Norge og USA anerkjenner som kinesisk territorium, eller USAs ulovlige tilstedeværelse i bla a Syria, hvor amerikanske styrker har okkupert deler av landet siden 2014. Så det er tydelig at den allmenn kjente «regelbaserte verdensordningen» skjenker enkelte stater mer rett på selvstyret enn andre. Ingen andre steder blir dette eksemplifisert så tydelig som i Palestina, hvor enhver verdi vesten hevder å forherlige er blottet som blendverk under ruinene og i massegravene i Gaza, selv mens rop om fordømmelser av Israel er å høre blant en overveldende del av befolkningen i enhver storby i den vestlige delen av kloden.
På den andre siden lar ikke medieplattformene i Norge deg glemme «den uprovoserte russiske aggresjonen». Ettersom hovedstrømsmediene ikke lenger hyller ukrainske seire ved fronten, men heller forsøker å legge skylden for den ukrainske frontlinjens oppløsning på fraværet av nødvendig støtte fra vesten eller på Russlands angivelige støttespillere, hovedsakelig Kina, Nord-Korea og i økende grad India, er det dermed enda mer banalt av de norske femtekolonistene å tviholde på det plettfrie bilde av den vestlige verden som en global velgjører hvis oppgave er å ivareta lov og orden over hele kloden. En suveren stat avgjør selv hvem de vil handle med, uavhengig av ymse meninger fra vasallstater som underkaster seg hver minste lune fra sine større partnere, om det så er EU eller USA, til fordervelsen av egne borgere.
I et intervju til La Tribune uttalte den franske presidenten Emmanuel Macron at «Hvis vi snakker om Ukraina, står sikkerheten til europeerne på spill fordi dette landet ligger omtrent 1500 kilometer fra våre grenser,» bemerket Macron. «Hvis Russland vinner, vil det bare ta et øyeblikk før det ikke er noen sikkerhet for Romania, Polen, Litauen eller vårt land».
Problemet er at det er et speilbilde av uttalelsene til Vladimir Putin, som gjennom snart 30 år har ytret advarsler om NATOs stadige ekspansjon mot Russlands grenser, og hvordan dette vil være en eksistensiell fare for landet. Hvordan dette falt for døve ører ikke bare her til lands, men også blant de besluttningstagende vestlige nasjonene, understreker selve kjernen i dagens geopolitiske konflikt. Vestens uforskammelige selvforherligelse. Det er en forutinntatt utilslørt egosentrisme som bygger under vestens selvbilde som både lovgivende, utøvende og dømmende makt i globale affærer. Århundre etter århundre av vestlig herredømme, teknisk overlegenhet, og økonomisk styrke som følge av underleggelse og utnyttelse, utelukkende ved bruk av makt, av andre aktører, har satt dype spor i det som i Norge blir omtalt som «folkesjelen». Det er på grunn av dette vedvarende selvbildet, opprettholdt av evnen til å forme globale fortellinger gjennom et konformativt og partisk mediaapparat som har som formål å rettferdiggjøre vestens «gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør» tilnærming til internasjonale affærer at Vladimir Putins 10-ords (på engelsk) trussel mot vesten: «Russlands skjebne vil kun bli avgjort av oss selv» er like katastrofalt for vestlig selvoppfatning som trusselen om kjernefysisk utslettelse.
Det er ikke uten grunn at Henrik Ibsen fortalte gjennom Jonas Rellings karakter i Villanden at «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra han med det samme».
Det er den store vestlige livsløgnen om globalt herredømme som slår sprekker ettersom Russlands seier er stadig nærmere å se på horisonten. Hvordan skal man reagere når vesten ikke lenger er verdens navle, men er redusert til å omhandle et område i utkanten av Euroasia? Hva skal man gjøre når engelsk ikke lenger er verdensspråket, og alle de store globale beslutningene blir foretatt i Asia?
Mens samtlige norske medieplattformer nå går i høygir i sine advarsler om «russisk propaganda» og går all-in om å utelate fra samtalen all fakta som styrker det russiske narrative, slik oppfostring- og tilstedeværelse av høyreekstremistiske krefter i Ukraina, gjentatte brudd på løfter gitt av vestlige makter til Russland, og ukrainske styrkers angrep på sivilbefolkningen i Donbass som var selve starten på konflikten, fortsetter vestens innflytelse å svekkes. Ut ifra FNs siste møter er det tydelig at det nå er et klart flertall av land som ønsker å hjelpe Palestina. Norge er ikke et av dem, og sammen med de andre landene i den kollektive vesten isoleres stadig mer fra den globale majoriteten, samtidig som livskvaliteten synker betraktelig som følge av sanksjoner istedenfor gjensidig gagnlige avtaler. Til tross for den iboende oppfatningen av den vestlige sivilisasjonen som selveste grunnpilaren for menneskehetens eksistens, er oppfatningen av vesten fra resten av verden noe annerledes.
For 100 år siden tegnet den amerikanske karikaturtegneren Robert Minor bildet med tittelen «en dag vil de våkne». I dag, 100 år senere, gjør BRICS-landene tegningen til virkelighet, og maler et bilde av de vestlige maktene i et annet lys enn VG-tegneren Morten Mørland. Det er ingen tvil om at den vestlige sivilisasjon har blitt avdekket som keiseren uten klær. Hovedstrømsmedienes forsøk på å dekke over den faktiske situasjonen avslører dem i beste fall som konformister, og i verste fall som medskyldige i en grotesk omdreining av verdenshendelsene på linje med, og i ånden av, en viss 1940-talls ideologi om den herskende rases overlegenhet.
