oss 100 kroner!
Av Lene, leserinnlegg.
NGOere – stat i staten?, skrev Jan Christensen på steigan.no 19. mai. Det var noen interessante spørsmål denne artikkelen var innledet med.
«Kan organisasjoner som er avhengig av pengestøtte fra andre, være uavhengig i forhold til sine bidragsytere? Kan store pengebidrag utenfra svekke egen suverenitet og handlekraft? Og i verste fall gjøre organisasjonen til et redskap for de med penger, og medlemmene til nyttige idioter».
De steinrike i verden og Norge har skjønt det – for lenge siden. Fordekt bak det fine ordet filantropi, dreier det seg ofte om kyniske makt og posisjoneringsstrategier. Det dreier seg ofte om ytterligere økonomisk profittering og langsiktig arbeid med omdømme. Det dreier seg ofte om en form for merkevarebygging, der enkeltpersoner fremstår som selveste brand nummer en.
Bare for å minne om det. – Filantropi er å drive med veldedighetsarbeid motivert av uselvisk nestekjærlighet, uten å tenke på økonomisk gevinst. På listen over verdens største filantroper finner vi blant annet Bill og Melinda Gates, George Soros, Warren Buffet og John D Rockefeller. Noen av Norges største filantroper i Norge er Kjell Inge Røkke og Nicolai Tangen. For ikke mange årene siden ble Kjell Inge Røkke også medlem i Bill Gates og Warren Buffets rikmannsklubb «The Giving Pledge». Alle i klubben forplikter seg til å gi bort halvparten av sine formuer. Medlemmene av «The Giving Pledge» samles årlig for å diskutere utfordringer, samt hvordan de skal gi bort på best mulig måte, ifølge stiftelsens nettside.
Georg Soros står oppført som såkalt Agenda Contributor av The World Economic Forum. Han deltar i Davos, der mikrofonen står til hans disposisjon. I Davos har også Nicolai Tangen deltatt.
Det er ikke det at «våre» store filantroper ikke kan ha fine tanker. Spørsmålet er om det å stå i en så profittmaksimerende sentral posisjon overhode gjør det mulig å drive veldedighetsarbeid av uselvisk nestekjærlighet. Jo, «våre kjære» filantroper kan kanskje ønske det, men de har allerede posisjonert seg i sine kunders bevissthet. De er allerede vevd inn i roller i et økonomisk spill, der det ikke nødvendigvis er mulig å foreta mentale snuoperasjon for motparten. – Og motparten, hvem av disse vil vel ikke holde seg inne med de rike, velstående, med mektige venner og innflytelse. Hvem vil vel ikke bygge nettverk som kan komme en til gode på et senere tidspunkt, enten det er snakk om en selv eller den bedrift/organisasjon man er del av. Et folkelig passende uttrykk er «å være i lomma på».
Filantropenes veldedighet er heller ikke noe nytt. I Aftenposten tirsdag 19. januar 1926 kunne man lese følgende: «Rockefellers store gave til Norge og dens betydning. Statens nye serum- og vaksineinstitut som nå blir virkelighet». Lørdag 16. august kunne man lese: «Statens Institutt for Folkehelsen høitidelig innviet i formiddag. Instituttets takk til Rockefeller Foundation».
Den amerikanske filantropiske organisasjonen Rockefeller Foundation har siden etableringen i 1913 vært en viktig aktør i helsearbeid, med innflytelse på enkeltland, internasjonale organisasjoner samt på globalt nivå. Se artikkelen Rockefeller Foundation og etableringen av Statens institutt for folkehelsen, for å lese mer om det bilaterale samarbeidet mellom Norge og Rockefeller Foundation i tidsrommet 1923 – 1935. Det blir beskrevet som at støtten fra dette fondet muliggjorde en ekspansjon i norsk helsevesen, og et økt fokus på folkehelse. I artikkelen står det også at:
«Stiftelsen gjorde aktiv bruk av virkemidler som stipendordninger, institusjonsbygging og bilateral bistand for å skape oppslutning om sentrale idéer og praksis i public health samt forpliktende deltakelse fra mottakerlandenes myndigheter».
«Nær kontakt mellom Rockefeller Foundations Europa-kontor og sentrale ansatte i norsk helseforvaltning ble sannsynligvis også fremmet av at stiftelsen hadde en praksis med aktiv oppfølging av tidligere fellows og deres videre karrierer. Norske fellows tok også ofte turen innom kontoret i Paris og oppdaterte IHDs ansatte om tema som den politiske situasjonen i Norge, personalsituasjonen i helseforvaltningen, andre tidligere fellows’ arbeid og pågående samarbeidsprosjekter».
En helt sentral tanke hos Rockefeller-stiftelsen var at folkehelsen var statens ansvar. Måten å forbedre befolkningens helse på, var å få medisinsk personell til å henvende seg til individene. Det var en veldig tro på opplysning, og at dette skulle drives av staten. Lignende tanker finner vi i dag igjen i Norges bistandsarbeid og ikke minst i forbindelse med covid-pandemien. I artikkelen Folkehelseinstituttet ble etablert med amerikanske oljepenger, står det følgende:
«Det er nettopp denne typen hjelp Folkehelseinstituttet, av og til i samarbeid med Norad, prøver gi andre land i dag. De har vært med på å etablere folkehelseinstitutter i andre land og mener de er helt avgjørende for muligheten til å reagere på kriser, som pandemien vi står i nå».
Sistnevnte artikkel kom på trykk under Covid-pandemien. En tid der staten definitivt tok over ansvaret. Det gjaldt både medisinsk og strategisk. I forhold til hva slags informasjon vi skulle få og ikke minst hvilke valg vi fikk lov til å ta. Alternativ medisin (enten den er medisinfaglig eller folkelig) og alternative strategier (til lockdown, munnbind etc) for å møte pandemier, er det vanskelig å forfekte uten å tiltrekke seg stempler som antivakser, konspirasjonsteoretiker eller «å være en som ikke stiller opp for fellesskapet» eller ikke «tror på vitenskapen». Det interssante er at dette gjelder i land over hele verden (om enn i ulik grad). Det er utrolig nok nesten som om vi allerede har en verdensstat. Relevansen av spørsmålene stilt innledningsvis er prekær.
